#13 – Hvorfor jeg har lyden av på mobilen 99 % av tiden

Hør episoden på iTunes her:
For deg som ikke har iTunes kan du lytte på Stitcher her:

Hvorfor jeg har lyden av på mobilen 99% av tiden

Jeg var den første i min vennegjeng som fikk mobiltelefon. Det var når jeg gikk på ungdomsskolen. En murstein av en motorola som jeg betalte 199 kr for med  200 kr i ringetid inkludert.  En ubeskrivelig god deal. Det kostet 1 kr å sende melding og 2,50 pr minutt for å ringe fra mobil til mobil i tillegg til oppstart på 59 øre. Av en eller annen grunn var det billigere å ringe mobil til mobil enn til hustelefon. Noe jeg umiddelbart kjente på siden jeg var den eneste jeg kjente som hadde en. Trikset for for ungdommer i den tiden var å gi et par ring og legge på før noen rakk å svare i andre enden. Det gjaldt såklart bare de som hadde ISDN telefon i hjemmet og kunne se hvem som ringte. Løsningen for de som ikke hadde det ble en kort beskjed som mottaker ofte ikke rakk å svare på. Slik unngikk man at kontantkortet ble spist opp før den hardt opptjente lønninga fra Nor Post tikka inn på kontoen. Jeg husker jeg satt på ferja over Boknafjorden å ringte noen kompiser. “Hei det er Eyvind som ringer. Ringer du meg opp på nr 91154290? HAR DU DET?” klikk… Lynraskt. Jeg hadde flere ringetoner på telefonen og de fleste var en eller annen versjon av den klassiske telefon ringelyden. Det var og en som lignet en slags sang eller melodi. Jeg valgte seff den. Følelsen av at folk så på meg og tenkte “Ka faen…”(på Stavangersk) når lyden av digitale toner ljoma utover ferge kafeen, og jeg kunne dra ut antenna og med breie albuer si “Hallo ja..” med tilgjort “dette e heilt vanlig for meg” (på Stavangersk igjen) blikk var verdt alle de 200 kr jeg hadde tjent på å levere IKEA kataloger, det kan jeg bare si deg! Lite visste jeg at om jeg hadde meldt meg på den aller største selvfølgeligheten i vårt meget moderne samfunn. Tilgjengelighet.

Har du meldt deg på er det dessverre ingen vei tilbake. Det viser seg nemlig at du ikke er din egen herre lenger. Tiden der friheten var en selvfølge var forbi. Det tok ganske mange år før jeg merket det. Det var jo bare gøyi begynnelsen. Men dagen kom da gleden, stoltheten og  Jantelovens første paragraf ble brutt med den største glede hver gang sjansen bød seg var forbi. Mobil telefonen var til tider blitt et slags plagsomt vedheng når den nyttigjorde andres behov fremfor mine egne. Dette som skulle revolusjonere min tilstand som menneske på en uforbeholden positiv måte var etter noen år blitt til en avhengighet. Og dette allerede før smarttelefonen kom med sine myke og kneppefrie skjermer. Det var ikke bare jeg som var avhengig av min telefon. Folk visste at jeg hadde telefon og var selv blitt avhengige av umiddelbar respons ved den minste og ubetydeligste henvendelse. Etterhvert hadde alle mobil og var tilgjengelige for å svare på spørsmål og utføre små oppdrag i jobbsammenheng til alle døgnets tider. Alle forventet forståelse, og alle forsto. De var påmeldt. Men det var ingen som snakket om det. Man kunne avbryte et familiemedlem mens han entusiastisk fortalte en historie rundt bordet under helgens familieselskap. Telefonen ringte. Alle skjønte at den viktige personen i den andre enden, som forøvrig ikke ante hva vedkommende han ringte til gjorde på, måtte prioriteres og respekter for sine ønsker. Alle var selv medlemmer og hadde forstått de uskrevne reglene.

 

Da smarttelefonen kom forverret/forbedret situasjonen seg. Alt etter hvordan du så det. Ny revolusjon med et nytt sett med regler. Nå trengte vi ikke engang å gå fra bordet eller pause samtalen for å tilfredsstille den uvitende idioten som trengte et svar og et dokument. “Jeg må bare svare på denne viktige, men samtidig ubetydelige, mailen utenfor arbeidstid. Bare sitt i ro og fortsett samtalen. Jeg hører ikke helt etter, men jeg bekrefter med å si “mhm…” og “jaha…” og se opp på deg innimellom.” Eventuelt: “Bare et lite øyeblikk så er jeg ferdig”. Et par små sekunder med pinlig pause, der en egentlig føler seg avbrutt på en frekk måte i en hyggelig stund, blir raskt overdøvd av muligheten til å sjekke tilstanden på sitt eget sosiale liv. Woooohooo!! Når arbeidsoppgaven er unnagjort og man er klar for å møte blikk igjen er det for sent. Bøyde nakker og topptrente tomler har utført mirakel på mirakel i det en har bekreftet at barnet til venninnen er søt med et hjertedryss og kritisert en idiot som sier at tang og tare kurerer kreft. (HAN BØR SPERRES INNE, FOLK KAN DØ!! DEL!! Vi kan nemlig ikke tenke selv og trenger stadige påminnelser om at det er folk som sier rare ting og vi må passe oss)  Bilder av den nå kalde middagsretten, krydret med kommentarer som kan gjøre en hver venn misunnelig er spredd over alle digitale vinder. Noen kikker opp. “Se her da, hahaha, se hva onkel Per gjør!” “ Hahah, hvor er det lagt ut? Jeg må inn å like!”  Barna rundt bordet som er for unge til å ha mobil er overlatt til seg selv og er fullstendig forvirra. Ikke rart de ønsker seg mobil. De går glipp av all moroa.

 

Jeg husker en gang jeg hadde ordnet meg en stand på torget i Stavanger under høstmarknaden. Jeg hadde fått med meg fetteren min Lars Tobias til å hjelpe meg. Rett bortenfor vår stand var det en liten karusel for barn. En slik som går rundt og litt opp og ned uten at det er for skummelt for de minste. Dette var rundt de tider da smarttelefonen var begynt å bli vanlig, men vi var fremdeles i stand til å legge merke til nye handlingsmønster før de ble visket ut av normalisering av tilstanden. Det var ikke så lenge siden jeg selv hadde fått en sønn og jeg kunne se han og gleden hans i ansiktet på de andre små barna i karusellen. Det var skikkelig koselig. En liten gutt steg ombord og opplevde noe nytt og stort i livet sitt. Han satt seg inn i sitt eget fly og steg til værs. Han hadde det så gøy at det var litt skummelt. Jeg kunne se at han var stolt og at han synes selv han var modig. Han jublet!  “Se Mamma!” Mammaen var også glad på hans vegne og ville forevige seansen, slik det er for alle småbarnsforeldre. Hun vil kanskje vise det til besteforeldrene til gutten eller sine egne venninner. Kanskje hun også tenkte at en dag skulle hun vise det til han selv når han var blitt voksen. Det hun fikk på film var en en liten gutt som satt alene i et fly med et usikkert ansiktsuttrykk. Gleden var borte, til tross for morens bekreftelse på at hun så han. Hun så han gjennom skjermen på mobilen og den direkte kontakten som barn instinktivt søker var helt fraværende. Det gledelige øyeblikket var borte og det var vondt å se på. Mange år senere skulle jeg oppleve noe lignende selv. Jeg var alene hjemme med ungene en ettermiddag. Vi hadde nylig sett biter av en dokumentar om Daft Punk, og til min store glede var disse robot geniene til stor fascinasjon for barna. Vi klemte på klassikeren Da Funk og med Ask på den ene armen og Ylva på den andre danset og jublet vi til svetten silte og vi måtte redusere bekledning til undertøyet. Det var magisk! Vi spilte så høyt at ingen merket at kona kom hjem. Plutselig sto hun der i stuedøra med mobilen pekt mot oss. Jeg visste hun laget en snap og og tenkte med en gang at: “jeg håper hun ikke sender denne til hun…” og “jeg vil ikke at den skal se dette…”, “Jeg liker ikke å bli snappet!”  Flere slike tanker for gjennom hodet på få sekunder og lagde en klump i magen. POFF!! Der var øyeblikket over. For noe dritt!

 

Telefonen min ringer. Jeg tar den ikke. Jeg vet ikke engang at den ringer. Lyden er av og det er vibreringa også. Maten jeg spiser er god og varm. Smakene fantastiske. Det er det bare jeg som vet. Folk blir sure.”Du er ikke lett å få tak i!” sier de med en slags “skam deg” undertone. “Jeg vet du har meldt deg på, din jævel”  “Jeg skal snakke med deg og det haster faktisk”. Når jeg ikke er tilstede snakker de om det. “Han tar jo aldri telefonen!” “ Hva er det som feiler han?” “Ingen vits å ringe han hvertfall” Det er færre og færre som ringer meg. Nå er det bare de viktigste igjen. De vet at lyden min er av og at jeg kanskje ringer dem opp igjen iløpet av noen dager eller en uke. Jeg er min egen herre og koser meg sammen med barna. De aller fleste øyeblikkene vi opplever vil vi med tiden glemme. Det gjør ikke noe.

16779797_10158195093165534_498696754_n

2 tanker om “#13 – Hvorfor jeg har lyden av på mobilen 99 % av tiden

  1. Hei Eyvind! Tenkte jeg ville høre denne podcasten din som første i med at jeg har lyden av 99% av tiden selv ? det var ikke heilt samme årsak, men jeg har vært inne på samme tanker som du selv.. helt fantastisk kjekt å høre på glede meg til å høre på flere ? min årsak til at jeg har lyden av er rett og slett for å redusere stress.. Det går jo litt i det samme, men jeg har vibrasjon på.. Så jeg er påkoblet.. men å få slippe den skarpe ringetonen som masser etter å blir hørt, setter i gang et jag i kroppen min om å avslutte lyden raskest mulig.. jeg er ganske var for lyder og hører godt.. om tlf ligger oppe og jeg er nede, kan jeg fortsatt høre den vibrere.. men da ikke like intenst som om den ringer.. å skulle jeg ikke høre den blir jeg gla inn i meg når jeg oppdager det.. for da har jeg ikke blitt avbrutt i den like så viktige jeg har bedrevet på med ? Noen ganger «terger» jeg den litt og, å går på butikken uten tlf osv ?

    Nok en gang, kjempe kjekt å høre på.. gleder meg til å høre flere ?

    • Hei Turid! Så gøy at du ville høre:) Det finnes mange gode grunnes til å ha lyden av og ikke minst å gå på butikken uten innimellom. Kjekt å høre om andres erfaringer og metoder. Hvis vi tenker tilbake på når vi gikk på ungdomsskolen er det utrolig hvor mye oppmerksomhet vi har tildelt mobilen siden da. Det handler litt mer om det i episoden 49 om du vil høre mer:) Det kan vel ikke være lenge til vi må få til en reunion med gamle klassen?
      Ha en veldig fin dag Turid! 🙂

Legg igjen en kommentar