#99 – System 2 vs Uimotståelige cues

Jeg har gjentatte ganger snakket om sosiale medier og teknologi og at det kan være lurt å begrense eksponeringen av det eller finne ut hva som er fordelene for så å unngå ulempene. Og nå skal jeg gjøre det igjen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg liker bare å gjøre det. Og kanskje vil noe av dette hjelpe noen av dere å gjøre noen justeringer som tjener ditt formål. For det er jo ikke sikkert at du har et behov for å redusere eller endre på noenting. Men har du noe du vil oppnå, som du egentlig ikke trenger å gjøre, da vil jeg si at dette er kan hjelpe. Det er det som er mitt formål med dette. Få tid til deg jeg vil gjøre, som jeg strengt tatt ikke trenger å gjøre.  Det finnes flere grunner til at det er lurt å begrense dette. En av de største av dem er at det er så gøy å surfe sosiale medier at vi ender opp med å gjøre det istedenfor det vi har planlagt å gjøre eller det vi ønsker å fullføre. Vi har alle vært der. “I morgen skal en ny og bedre versjon av meg selv stige opp fra søvnens aske. Han skal gjøre alle de tingene jeg har bestemt at er bra for meg å gjøre!” Er du med? Eller det kan hende du setter deg ned med pc’en for å gjøre et viktig stykke arbeid, bare for å bli påminnet om at “Det pleier å være interessante ting på Facebook og det kan hende noen der inne vil ha tak i meg eller vise meg noe. Best å sjekke.” Det er ikke det vi tenker, men det er slik vi oppfører oss. Plutselig er både trening, støvsuging og den boka du skulle lese utenfor rekkevidde. Du ble fanget. Selv om vi var helt ærlige når vi så for oss hva vi ville gjøre og at ingenting skulle kunne rokke ved de prioriteringene, så skjer det likevel. Det er lett å se for seg fremtidens “jeg” som en supereffektiv og rasjonell versjon av nåtidens deg. Det er nærmere sannheten at du også i morgen kommer til å ha de samme utfordringene som gjorde at du i dag sløste bort timesvis på billige hormoner. Kampen om oppmerksomheten din starter i det du våkner. Det er kun dit oppmerksomheten går det skjer ting. Går den til sosiale medier på telefonen eller pc’en blir det ikke gjort noe annet så lenge du er der, og belønningen du fikk for å gå der sørger for at du vil tilbake. Starter du med dette om morgenen øker sjansen for at du vil fortsette. Og når du først inne kan det være lurt å være klar over at det er som være en lik-bleik backpacker på vei ut fra Money Exchange i en by full av “hjelpsomme” personer med gulltenner. Alle er hjelpsomme og vil vise deg det du vil se, men det er verdien du symboliserer de er ute etter.

Oppmerksomheten er din og du kan velge å gi den til hvem som helst. Men det er krefter i sving som vil at du skal gi den til dem. De er villige til å gå langt. De betaler tilogmed for den. Ikke til deg. De betaler til noen andre. De som har vært så dyktige å funnet ut at det kan lages et virtuelt system som er så tiltalende for vår biologi at vi samles i horder verden aldri tidligere har sett maken til. Facebook f.eks., 2,38 milliarder månedlige brukere nå i 2019. Det kan bety at Facebook vet hva mennesker liker og er i stand til å gi dem det uten at brukerne trenger å yte noe særlig innsats for å få det. De vet hva vi liker som art, Homo Sapiens, det vi har til felles, og de vet hva vi liker som individer. Det har vi fortalt dem med våre handlinger. Selv om om vi ser helt bort fra likes og delinger, som er det vi ofte hører snakk om i forhold til dette, er vi fremdeles sjanseløse. Vi får dopamin av å se nye ting vi ikke har sett før og vi får serotonin av å se bilde av noen vi kjenner. Dopamin og serotonin og oxytocin. Det er det vi får i bytte for oppmerksomheten. Det er bettalingen vår. Pent innpakket som glede, men uten noe inni. Vi opplever at det ikke koster oss noe samtidig som vi opplever at vi får noe. Vi får hormoner det under andre omstendigheter er krevende å få produsert. Det er billig glede. Hvorfor skulle vi ikke kunne nyte billig glede?  Fordi sammenlignet med det virkelige liv er disse belønningene uten substans. Fordi det er feige lag og vi som vet mindre blir utnyttet av de som vet mer enn oss. Vi føler det er vi som får betalingen, i glede. Samtidig ender vi opp med å ikke få gjort det vi vil. Det blir den reele kostnaden. På toppen av det finner du konsekvensene av at du ikke får gjort det du vil. Det kan være både praktisk og psykisk. Dårlig samvittighet, skyld, skuffelse over egen selvkontroll osv.

 

Vi er ikke i stand til intuitivt å skjønne verdien av vår oppmerksomhet. Vi er, derimot, i stand til å gripe muligheten til å gi vår oppmerksomhet til det som er spennende, det som er nytt, det som beveger seg, det som har visse farger, lyder og lukter. Samme hva det er. Det er alltid en mulighet for at det kan være nyttig å få det med seg. Vi har overlevd fordi vi er villige til å ta imot alle slags muligheter samtidig som vi ikke kan fordra følelsen av å skuffe noen. Vi vil vite hva som er så morsomt eller spennende og vi vil at de rundt oss skal være trygge på oss. Vi vet ikke forskjellen på en nær slektnings forslag om å bli med på tur og en datamaskin som sier at den blir lei seg når du melder deg av nyhetsbrevet hans. Vi vil ikke skuffe noen av de. Det er slik vi føler det instinktivt. Det kan gjøres om, men da må vi bruke fornuften. Og den er ikke alltid like enkel å få i gang. Den er lat og vil bare sette i gang om den får kraftig nok beskjed. Det er system 2. Ellers er mye opp til system 1 som tar det den ser og føler for gitt.  Slik virker vår underbevissthet og instinkter. Det har gjort en god jobb for oss i tusener av år. Helt til vi havnet i den mest absurde Evolusjonære Mismatch situasjonen noensinne. Informasjon er over alt og mye av den har som hensikt å kapre oppmerksomheten din ved bruk av “uimotståelige cues”. Uimotståelige cues baserer seg på signal og triggere vi reagerer på fra naturens side. Vi har naturlige cues, eller triggere som for eksempel å gå for fargerik frukt. Fargen sier oss at det er næringsrikt, smaken bekrefter dette. Rått kjøtt lukter ikke så mye og er ikke så innbydende som f.eks.stekt kjøtt. Stekt kjøtt er lettere for oss å fordøye og hente ut næringsstoffer fra. De som kjente vann i munnen når lukten av stekt kjøtt omfavnet dem overlevde oftere enn de som ikke gjorde det. Sorry alle vegans, det er ikke meningen å gjøre dere ille til mote, men vi kan heller ikke late som om det ikke er slik vi utviklet oss. Uimotståelige Cues er når flere av disse triggerne blir aktivert gjennom en eneste opplevelse, eller når et cue er overdrevet i forhold til det vi er vandt med. En fugl som får ett stort, men falskt egg, i redet sitt kan ende opp med å gi all sin oppmerksomhet til det store egget. Hun blir trigget av det. Det er et uimotståelig cue som ender med at hennes ekte unger ikke overlever.  Spiser vi kun stekt kjøtt blir vi fort mette. Spiser vi kun poteter blir vi fort mette. Spiser vi kun smør begrenser det seg selv. Kroppen vår skjønner at vi bare trenger en viss mengde av det. Spiser vi derimot en rett som inneholder brød med kjøtt imellom med salat og dressing og bacon, pommes frites med ketchup og vann med sukker i, da har vi et uimotståelig cue som gjør at vi kan spise mer enn vi trenger, uten at vi merker at det er det som skjer. Dette var så uvanlig i naturen at noen genetisk forsvar mot for mye mat av høy kaloritetthet eller for mye informasjon aldri har vært et tema. Selv om vi er mette etter et slikt måltid, stappa, klarer vi alltids å få plass til litt dessert etterpå. Ledet mot nok et uimotståelig cue. Som for apetitten er det også for oppmerksomheten. Er oppmerksomheten først fanget er den lett å lede videre.

 

I “Thinking Fast and Slow” lærer vi om at det er forskjell på om vi bruker system 1 eller system 2. (vannlilje eksempelet) System 1 er den naive delen av oppmerksomheten din som tar det meste for god fisk og er fornøyd med det første og beste resultatet som dukker opp. Det er den som sørger for at du reagerer på uimotståelige cues og plutselig sitter å gliser inn i skjermen som viser et dyr som gjør noe morsomt. Og det er kanskje morsomt også, men hva var det du hadde planlagt å gjøre igjen? Aha, det var den rapporten ja. Ooops. Skulle jo bare en kjapp tur innom for å se om Rolf hadde svart meg på den meldingen. Det hadde han. Og var det faen ikke han som sendte meg den videoen av den morsomme pandaen også? Det skulle ikke mer til for å bli dultet over kanten og havne ned i kaninhullet. Oppmerksomheten var fanget og kan lett ledes videre på andre ting du liker og lager serotonin av. Hvilken av de 2 tingene gir deg mest glede i livet ditt? Å se på det dyret og alle andre festligheter som finnes der inne, eller å ha gjort et godt stykke arbeid og fått levert en rapport du er fornøyd med? Det er det som er forskjellen på billige og dyre hormoner. De billige er substansløse, mens de dyre gjenspeiler ekte innsats, arbeid og kvalitet. Noe du har gjort som gjør at du fortjener å ha det bra med deg selv. Du har ytt og du har fått. Nå er det ikke slik at det alltid er sånn på facebook, men jeg tror du skjønner hvor jeg vil hen. Det er fort gjort å havne inne på noe du ikke engang visste at eksisterte, til tross for at du bare skulle lese den meget interessante artikkelen om noe jobbrelatert det faktisk var god nytte i å vite noe om. Artikkelen tok 5 min å lese. Hadde det vært 5 min er det ikke noe farlig. Men sjansen for at oppmerksomheten din blir ledet videre er absolutt til stede. Hopper du inn og ut av oppgaven du skal gjøre, minker momentet i forhold til om du kunne jobbe uten at du ville avbryte for å se hva som skjer på facebook. Det skjer alltid noe på facebook. System 2 vet det. System 1 vil sjekke likevel.

 

Det er littegrann krevende, men vi kan bruke system 2 til å legge til rette for at system 1 ikke får muligheten til å torpedere planene våre med sin konsekvensløse higen etter uimotståelige cues. Den personen som i går planla å gjøre alle de gode tingene for seg selv brukte kanskje system 1 for å gjøre det. System 1 ser ikke for seg at vi vil møte på noen som helst slags problemer eller hindringer som kan føre til at vi ikke får gjort det vi ønsker. Hvis vi vet at det er slik kan vi bli flinkere til å aktivere system 2 i planleggingsfasen. System 2 tar ikke noe for god fisk før det er undersøkt. System 2 skjønner at dette kan bli en utfordring. At vi kan møte på fristelser vi ønsker å forfølge til tross for at de ikke er bra verken for oss, de rundt oss eller arbeidet vi vil gjøre. Om vi bruker system 2 til å planlegge disse tingene vil vi kunne luke ut potensielle hindringer før de noensinne får muligheten til å villede oss. System 2 kan ta den ene besluttningen som sørger for at system 1 ikke får overtalt deg til å følge sine spontane omfavnelser av uimotståelige cues som preger store deler av vår tilværelse og gir oss de plagsomme konsekvensene vi er så dårlig utstyrt til å forstå årsaken av.

 

System 2 er en latsabb og trenger konsentrasjon og motivasjon for å aktivere sine verdifulle egenskaper. Gi den det. Invester. La system 2 komme frem til at du er en person som alltid tar med deg skikkelig mat på jobb eller på tur. Mat du vet er bra og som du vil spise. Mat du og system 2 har blitt enige om at er en bærekraftig vei å gå. Da har ikke system 1 noe det skulle ha sagt om saken. La de andre spise det de vil, du spiser det du vil. Det du har planlagt sammen med system 2 og kommet frem til at er lurt har en mye bedre mulighet for å lykkes enn om system 1 får oppgaven. Har du en viktig presentasjon i morgen? Paradoksalt nok må dette arbeides med på samme enhet der verdens mest uimotståelige oppmerksomhets cue finnes. Diskuter med system 2, bli enige om hva som er lurt å gjøre for å komme system 1 i forkant. Installer verktøy som blocksite og sørg for at du ikke kan trykke deg inn på facebook ved den minste innskytelse. Må du inn på blocksite for å endre innstillinger for å komme deg på facebook har du allerede aktivert system 2 og står mye bedre stilt for å fortsette å blokkere facebook istedenfor å gi etter for noe system 1 hadde tenkt å ikke gi etter for. Du blir skuffa over deg selv om du ikke får gjort det du hadde planlagt. Det har sine egne følger. Spesielt om presentasjonen ikke blir ferdig eller du er usikker på hvordan du skal fremføre det. Den aller beste måten å sørge for at system 2 får mer plass i livet ditt er å skrive om hva du skal gjøre. Det er min erfaring. Skriver du om kvelden, slik jeg gjorde i går, at i morgen skal du ikke et eneste sekund på facebook, er sjansen meget høyere for at det blir slikt. Når du skriver konverserer du med ditt eget system 2. Dere blir enige. Du vet hvor varmt jeg snakker om morgenskriving. Om morgenen konverserer jeg med system 2 om hva jeg vil oppnå i dag og hva som da er lurt å gjøre for å klare det. I dag f.eks. ville jeg skrive en episode om noe. Det var det jeg ville. Da tenkte vi ut at det sikkert var lurt å blokkere facebook, finn og andre forstyrrelser ryttere på blocksite. Besluttningen er tatt og jeg trenger ikke lure på om jeg skal inn å sjekke noe der. Ingenting skjer der som jeg ikke har råd til å gå glipp av uansett og jeg har flere bøker med meg om jeg skulle bli lei av skriving og trenge en pause. Jeg hadde også lyst å meditere ila dagen. System 1 prøvde å overbevise meg om at det sikkert var greit nok å bare ligge på sofaen i stedet. Jeg endte med å holde avtalen med system 2 og nyter nå effekten av det.

 

Det å stå imot uimotståelige cues er vanskelig. Det ligger liksom i ordet. Er det uimotståelig trenger vi hjelp for å motstå det. Vi kan ikke late som om det er lett å stå imot. Vi kan stå imot, men det krever så mye. Hjelpen er informasjon og forståelse som system 2 har fått leke seg med for å kunne stake ut en fornuftig vei for deg. Fornuft. Det er det vi mennesker har som gjør at vi kan forstå at et uimotståelig cue faktisk er et dårlig valg for oss i lengden. Vi kommer til å måtte bruke det mer og mer etterhvert som uimotståelige cues bare blir mer uimotståelige. Hvem hadde sett for seg melkesjokolade med oreo, kvikklunsj og smil for 15 år siden? Og hvordan i alle dager skal vi stå imot når det i tillegg koster 100 kr for 4 stk? Det er supercuet sitt det. Det er også mindre enn 15 år siden vi begynte med touch skjermer og sosiale medier. Når 2,38 milliarder bruker facebook hver måned sier det sitt om kraften til dette uimotståelige cuet. Lat oss bruka det med måte folkens. Det er vel egentlig det jeg prøver å si. Vi er bedre tjent med å kunne se et supercue for det det er. På den måten kan vi uskadeliggjøre det og heller oppnå flere av de tingene vi vil oppnå som er i stand til å gi oss belønning med substans, som vi vokser av og som vi også kan nyte i ettertid.

Legg igjen en kommentar