#98 – Latskap og kreativitet

Har du noen gang lest en overskrift eller hørt utsagn som går noenlunde i denne duren: “Late mennesker er de mest intelligente” eller “Latskap er et tegn på høy IQ”. Elsker når jeg ser de lateste og mest udugelige menneskene jeg vet om sole seg i glansen av disse utsagnene. Jeg ser ikke for meg at de har satt seg skikkelig inn i hva dette handler om. Det er vel mer en lettelse fra egne og andres tanker og forventninger om hvordan ting bør være. Det handler ikke om å være sløv og giddalus og bare ligge på sofaen å forfalle. Det handler heller ikke om å være en ekstrem utgave av lat, men jeg skjønner at det er deilig å la en slik overskrift gi en liten pause i forventningen om forbedring av egen karakter og mangel på å få gjort det en ønsker. Det som plager meg litt er at slike overskrifter ikke gir et bra bilde på hva dette handler om. Istedenfor at de som er late får et argument for å fortsette i samme spor, eller tilogmed forverre sine holdninger, kunne det blitt til noe som tydeliggjør potensialet i denne, i utgangspunktet negative, egenskapen. De som har skrevet overskriften vil ha lik og del og klikk. Det er antall klikk og del som gjelder, ikke mengden lesere som forstår innholdet og bruker det til sin fordel. Latskap er latskap og er fremdeles en av de 7 dødssyndene. Det er ikke uten grunn. Hvis alle smartinger var for late til å gjøre noe annet enn å forfalle, hadde vi ikke kommet langt her i verden.

Dette handler om å tenke. Det handler om å være kreativ. Å finne ut av ting. Det handler om å utforske andre muligheter enn de som er mest åpenbare. Dette gjelder ikke bare late mennesker, det gjelder oss alle. Vi har alle disse tendensene. Det er ikke når vi er late og udugelige magien skjer, men når vi jobber med noe, prøver å finne ut av noe, når vi ikke bare går å henter det vi trenger, men i latskapen av å ikke gidde å hente det vi trenger og istedenfor lure på om vi kan ordne dette på et annet vis med de hjelpemidlene vi har tilgjengelig nå. Det er først da denne typen “latskap” kan komme inn i bildet som en positiv bidragsyter.

Funnene i en studie utført i Florida Gulf Coast University støtter teorien om at personer med høy IQ har vanskeligere for å kjede seg. De liker å tenke og gjør gjerne det lenger enn andre før de begynner å kjede seg. Det gir rom for å utforske ideer og øker sjansen for å komme frem til bedre løsninger enn aktive mennesker som ikke er like glade i å tenke. Aktive personer har et større behov for stimuli fra eksterne aktiviteter. De kjeder seg raskere med egne tanker. Når det er sagt er denne studien liten og man frarådes å basere livet sitt på det. Jeg synes likevel det er kjekt å utforske dette litt. Kjenner vi igjen hva som skjer kan vi enklere benytte det til vår fordel.

 

Så, jeg er ingen forsker og jeg skal ikke si at jeg er smartere enn noen, men jeg har gjort et par observasjoner i denne forbindelse som jeg synes er interessante og som har gjort meg i stand til å leke litt med og å sette pris på måten jeg håndterer problemer på når jeg vet jeg ikke gjør det som gjerne er mest fornuftig. Noen ganger kommer det gode ting ut av det. En dag da jeg hadde levert dattera mi i barnehagen, levert x antall hjerter, kyss på hånden ut av vinduet og andre barnehagelige far og datter rutiner, satte jeg meg i bilen og vridde om nøkkelen. Og vet du hva? Bilen ville rett og slett ikke starte. Shiieeiiit!!!

 

The curse av å bare ville ha gamle biler altså! De stopper i ny og ne og det er ikke alltid godt å si hva det er som er galt denne gang. Nå skal det være sagt at grunnen til at jeg har begynt å like å ha gamle biler er at jeg ikke visste noenting om hvordan biler i det hele tatt fungerte. Jeg hadde lest en bok om Henry Ford da jeg var liten og jeg hadde byttet dynamo på min første bil, en Toyota Camry, når jeg var russ. Ellers ingenting. Lat som jeg var tenkte jeg at det var en lur ide å kjøpe en gammel bil og kun ha nok penger til å kjøpe den. Ikke noe buffer jeg kunne bruke på eventuelle verkstedregninger. Dette var i de dager da vi levde frivillig under fattigdomsgrensen. Det betød lite penger til å få andre til å gjøre ting for meg, men god tid til til å gjøre det selv. (Sånt sett sjenørøs gave til min kreativitet og evne til å løse problemer.) Tanken min var at om bilen stoppet ville jeg være nødt for finne ut hva som var galt, for så å finne rimeligste metode for å fikse det selv. Jeg kan meddele at jeg har lært masse i løpet av den tiden jeg har hatt camperen. Sånt sett funket det nøyaktig etter planen, om ikke alltid like smertefritt som det kunne vært. Jeg hadde altså nok selvinnsikt til å se at jeg aldri kom til å gidde å lære meg om biler hvis jeg ikke måtte. Best å plassere meg i en situasjon der jeg må. Så, når vi er 40 minutter inn i sommerferien og kone og unger står langs veikanten med et lass bagasje ved sin side fordi jeg står med hodet i motorrommet for å fikse noe jeg ikke har peiling på, så er det et eksempel på at jeg bare må fikse problemet. Dette er ikke tiden for å være lat og undres om dette kan gjøres på en enklere måte. Her måtte noe gjøres, med en gang. Tanken min om at konas tanker kanskje var innom noe sånt som “jeg visste vi aldri skulle kjøpt den bilen!!” hjalp meg å holde fokuset oppe. Den gang var det en sprukket vannledning jeg lærte om. Etter et par timer var vi tilbake på veien igjen med en følelse av mestring jeg sjeldent har følt.

 

Den gangen på Røldalsfjellet var presset høyt. Hele ferien sto på spill. Ikke rom for å la latskapen virke på kreativiteten. Denne gangen her, utenfor barnehagen, var det ikke så travelt. Jeg hadde fri og skulle egentlig ingenting av viktighet. Det bringer med seg et helt annet sett med følger. Tid og rom til å tenke over saken. Eller rettere sagt, tid til utsette jobben jeg trodde jeg måtte gjøre. Hm, hva kunne være galt? Jeg hadde et dieselfilter liggende i bilen og byttet dette på stedet uten at det hjalp i det hele tatt. Javel. Jeg fikk i det minste løpt bilen i gang og kom meg i det hjem. Kan det være startmotoren som er gåen? Ja, det må det være. Jeg bestilte ny og begynte å tenke på hvordan jeg skulle bytte den. Startproblemer har jeg hatt før. Da var det glødepluggene på camperen som ga meg kreative utfordringer. Når man ikke har mulighet for elektrisk start kan man alltids parkere bilen der det er nedoverbakke eller mulighet for å løpe den i gang. Gjort mange mange ganger. Jeg kan trygt si at det er et tilfelle der kreativiteten får kjørtseg. Det er utrolig hva man kan finne på når noe vi tar for gitt plutselig ikke er som det skal. (oh, jeg kan stå her, renne baklengs ned bakken og opp i oppkjørselen til naboen for så å renne fremover igjen og få start) Og slik ble det nå også. Det tok akkurat så mange dager før start motoren jeg hadde bestillt kom i posten, at jeg hadde rukket å bli ganske god til å håndtere livet uten nøkkelstart i bilen. Så god at jeg, kombinert med min iboende latskap, bare lot startmotoren ligge også etter at den kom i posten. Jeg visste at det ikke tok lang tid å bytte den, men jeg gjorde det ikke. Den latskapen gjorde at jeg satt igjen med oppgaven å finne kreative måter å starte bilen på hvor enn jeg parkerte. Løsninger på slike start-uten-startmotor situasjoner kom raskere og raskere etterhvert som tiden gikk og jeg ble flinkere til å se muligheter over alt der jeg ferdes. Hver gang jeg måtte gjøre noe utenom det vanlig for å få start på bilen ble jeg påminnet min egen latskap og start motoren som lå hjemme og ventet på at jeg skulle sette den der den skulle være. Og da tenkte jeg gjerne på det en stund. Det er verken radio eller andre underholdningsmuligheter i bilen, så da tyr man gjerne til tankene. Kunne det være noe annet enn startmotoren.

Når man har en slik utfordring som preger hverdagen vil gjerne hodet fylles av tanker rundt dette. Av og på. Det er facinerende å tenke over at alle disse små tankene til slutt kan ende opp med å gi uventede resultater. Jeg brukte helt klart mye mer tid og energi på å styre rundt med kreative måter å parkere bilen på som gjorde at jeg kunne renne eller løpe den i gang enn hva jeg hadde brukt på å skifte start motoren og fått tilbake min “normale” parkerings stil. Slik er latskapen. Tvinger frem kreativitet som etterhvert kommer med forslag til løsninger. Og så, poff, der kom jeg på at broren min hadde hatt det samme problemet en gang vi var hos far min. Bilen han hadde, som forøvrig ikke var 30 år gammel, ville plutselig ikke starte. Det viste seg å være irr og en løs batterikobling som førte med seg at det ikke kom nok strøm til at starteren gikk rundt. Når irren var borte og festet var festet var alt som før igjen og bilen startet villig vekk. Hm! Jeg sjekket mitt eget batteri. Koblingen så fin ut og hang godt. Da er det vel starteren allikevel da. Skiftet den fortsatt ikke da. Fortsatte som før. Var jo ikke nødt for å skifte den for å komme meg rundt. Var blitt flink og var begynt å se parkeringsmuligheter over alt. Også når jeg ikke trengte det. Så en dag var svigers med meg og ville vise meg et triks som ofte var brukt til å finne ut om batteriet var dårlig. Han forklarte at dette var et veldig vanlig problem med startmotorer. En hjelper stiller seg foran bilen og ser på lysene når nøkkelen vris om. Blir de svake når nøkkelen vris om er det er tegn på at batteriet er dårlig eller at det er en dårlig kobling som gjør at starteren ikke får nok kraft til å svinge i gang motoren. Det var det som hadde skjedd med bror min sin bil. Vi sjekket, alt lyste sterkt og klart. Ingenting i veien med batteriet. Helt klart starteren var konklusjonen fra denne meget mer erfarne bil-mannen. Men han røsket allikevel litt i koblingene for sikkerhets skyld. Og tror du ikke bilen startet etterpå? Hva i all verden!? Var problemet løst av seg selv uten at jeg fikk vite hva det var? Nei.  Jeg kunne ikke legge fra meg mine kreative parkeringsvaner helt enda, siden bilen nå bare startet av og til. Og ja, jeg fikk erfare det på den harde måten…Altså, jeg måtte til med en ekstra kreativ løsning jeg ikke var forberedt på. Men det gikk fint det også. Fortsatt var planen å bytte startmotor. Helt til jeg en kveld som lyn fra klar himmel så helt klart og tydelig for meg hva det var som var galt. Alle tankene jeg hadde gjort meg rundt dette problemet serverte meg et godt forslag til løsning. Det var ikke batteri koblingen det var noe galt med. Det var en annen kobling som hadde løsnet og førte til at starteren ikke fikk nok strøm. Jeg vet ikke hvordan, men jeg så det bare for meg i hodet i det jeg sto å raket i hagen. klart og tydelig. Jeg gikk ut, åpnet opp, strammet til og kjører den dag i dag rundt med en splitter ny startmotor i bagasjerommet.

 

Så, at jeg ikke gadd å skifte den starteren førte altså med seg en rekke utfordringer jeg nå var nødt for å takle. Utfordringer jeg ikke hadde hatt om jeg hadde parkert bilen , ventet på starteren, byttet den bare for å finne ut at det ikke var det som var problemet. Jeg hadde nok funnet den løse ledningen til slutt, men jeg hadde vært foruten all den kreative erfaringen de festlige metodene for å starte bilen uten starter brakte med seg.

 

Poenget her er at jeg neppe hadde vært like kreativ i min latskap om det var på sofaen jeg lå og tenkte ut alt dette. Det hadde ikke skjedd. Jeg var lat, ja, men i helvette som jeg styrte på. Det var prisen jeg betalte for min latskap. Det er ikke lett å løpe i gang en bil på 2 tonn og firehjulstrekk og jeg følte meg alt annet enn lat når svetten på ryggen silte og pulsen hamret i brystkassen samtidig som jeg skulle se noenlunde kul og nonchalant ut for mine tilfeldige tilskuere i det jeg kjørte fra åstedet. Om jeg ble smartere av det vil jeg ikke si, men jeg måtte være kreativ. Jeg måtte finne løsninger på situasjonene jeg var i. Dermed fikk jeg trening i å løse oppgaver jeg ellers ikke ville fått muligheten til å løse. På den måten kan jeg se at denne tanken om latskap og kreativitet kan gå hånd i hånd. Og når man legger til Bill Gates noenlunde berømte sitat som sier at “jeg setter en lat person til å gjøre en vanskelig jobb, for han vil finne en enkel måte å gjøre den på.”, kan man se en sammenheng. Det handler ikke om en lat mann som ligger på sofaen og løser innviklede problemer. Det er en kreativ tankeprosess man hadde vært foruten om man hadde gjort det man skulle eller hentet det verktøyet man trengte. Istedenfor å bare sette i gang med det åpenbare kan det lønne seg å late seg med å tenke litt rundt problemet først. Kanskje finner man en enklere løsning eller en helt ny måte å håndtere et problem på? Det er verken raskere eller mer effektivt å måtte gjøre som jeg gjorde,men jeg fikk trent og såer det litt gøy åse tilbake påogså.

 

Med dette i tankene synes jeg det er litt gøy å oppdage at jeg ikke har tatt med meg verktøyet jeg trenger opp i stillaset. Kan jeg gjøre det på en annen måte med de verktøyene jeg har? Eller kan jeg finne en metode for å slippe å gjøre noe i det hele tatt? Kreativitet er en fantastisk ting. Du trenger ikke jobbe med noe kreativt i forhold til arbeidet ditt for å bli mer kreativ i arbeidet ditt. Du blir mer kreativ over hele linja fordi hjernen din trenes i å se løsninger og sammenhenger generelt. Så, om du merker at du er lat og ikke får gjort det du egentlig skal, er det ikke sagt at det er positivt i seg selv, men du kan i det minste kose deg litt med den kreative treningen det fører med seg. Og har du et eget eksempel på når du har måttet være kreativ fordi du er litt lat, vil jeg gjerne høre om det. Send en e-post til eyvind@podcasten.no

 

Takk for nå, takk for meg og takk til deg som hørte på.

Legg igjen en kommentar