#92 – Noen andre vil bestemme for deg om du ikke gjør det selv

“Du blir det du gir din oppmerksomhet til. Hvis du ikke velger hvilke tanker og bilder du eksponerer deg for, vil noen andre gjøre det for deg.”

Epictetus

Jeg leste denne i Daily Stoic her en morning. Da tenkte jeg at “Hm, den er jo god”. Ikke lenge etterpå merket jeg at den var god. Jeg merket at ved å ha dette lett tilgjengelig i pannelappene så skjedde det noe med hvordan jeg valgte å disponere tiden min. Hvilke potensielle følger kan dette ha for meg og hvem som helst som begynner å tenke mer på dette?

Noen ganger kommer jeg til meg selv mens jeg ligger å surfe på facebook. Whoooah! Hva skjedde!? Jeg skulle bare innom for å sjekke om det var noe som skjedde på en av hyggelige og nyttige gruppene jeg er medlem av. Etter en stund er jeg i full sving med å scrolle meg nedover et fullstendig usammenhengende sammensurium av bilder, tekst og videoer som skal ha meg til å gjøre noe, føle noe eller mene noe. Selv om jeg bare haster meg forbi det som er unyttig eller ubehagelig, påvirker det meg. Til en viss grad har jeg bestemt hva som skal ha muligheten til å havne i mitt fokus der inne. Jeg har likt de sidene jeg ønsker å ha i mitt interessefelt. Jeg tror jeg tenker for meg selv at jeg ønsker å kunne finne igjen den siden som hadde noe for meg. For eksempel en side om VW Campere eller Wim Hof metoden. Stort sett havner innleggene derfra innenfor hva jeg interesserer meg for. Jeg er også ganske flink til å klikke meg av sider som ikke interesserer meg lenger. Noen sider er mer altomfattende og kan komme med hva som helst, som f.eks. NRK. Der kan det like godt komme saker jeg bryr meg om, eller som jeg ikke ønsker å vite om i det hele tatt. Resten av det jeg eksponeres for er det andre som betaler for at skal havne i mitt fokus. Kan vi få det noe tydeligere enn det? Om jeg ikke tar dette innover meg, at det er det som er avtalen mellom meg og Facebook, så blir det vanskelig å begrense den konstante eksponeringen fra de som ønsker at jeg skal gjøre noe for dem. Det ender opp med at disse andre kontrollere deler av livet mitt. De hadde ikke facebook for 2000 år siden, da Epictetus levde, men prinsippet er det samme og det er enda mer sant i dag. Det har vel neppe vært mer sant gjennom hele menneskets historie, selv om det er lett å fortrenge det. Aldri har så mange, med så mange interesser villet påvirke så mange andre for å få det som de vil. Og det har heller aldri vært enklere. Jeg pleide å gjøre det selv fra pc en min i kjelleren, til jeg ble uvel av det.

 

Hvor mye har dette egentlig å si? Hva kan jeg ende opp med å gjøre om jeg ikke er oppmerksom på dette? Hvor langt havner jeg fra hva jeg har lyst til å gjøre? Jeg tror de fleste kan relatere til hva som kan skje om vi havner i kaninhullet. Vi har vel opplevd at vi hadde en plan om å gjøre noe, men endte opp med å gjøre det noen andre ville vi skulle gjøre i steden. Det er kjedelig. Nå må vi bruke annen fremtidig tid til oppgaven vi allerede hadde satt av tid til. Vi kan egentlig ikke vite hvor det vil bære hen. Vi kan bare se det for oss.

 

Men hva med den tiden vi vil bruke på å surfe da? Den tiden vi mener vi kan gi bort til andres ønsker. Den tiden vi lar oss mentalt kaste rundt og underholdes i alt fra humor til tragedie, irritasjon og bekreftelse. Den tiden vi stiller oss lagelig til for å gjøres oppmerksom på hva vi mangler. Meningene vi allerede har blir bekreftet, motstanderne våre latterliggjort. Dette varmer oss opp. Vi slipper guarden. VI blir mer tilbøyelige til å slå til på forlokkende tilbud etterhvert som de repeteres med bedre og bedre vilkår. Til slutt når dopaminet klimaks i det vi bikker over kanten og gleder oss over å ha slått til på et utrolig godt kjøp på noe vi kanskje ikke hadde behov for og hvertfall ingen ambisjon om å skaffe oss. Likevel kan det føles som om dine avgjørelser er dine egne. Vi tror vi er rasjonelle. Sannheten er at vi rasjonaliserer våre egne handlinger. Postkassen er full av ting vi ikke visste vi ville ha og kredittkortet gaper over en raus del av lønnsslippen vår. Det kan skje. Det er det som direkte kan måle det du lar deg utsettes for. Den tiden vi har mistet og hormonene vi har produsert og ikke produsert kan vi ikke reversere.

 

Kan vi bli gode til å kjenne dette igjen? Hva skjer om vi klarer å stoppe dette? “Nei, slutt med dette her. Jeg kjenner at det er gøy, men jeg vet at det ikke er forenelig med hva jeg vil. Stopp, stopp, stopp!” Ah, stillhet. Hey, der er jo boka mi. Noen har påvirket meg til å lese den også, men når jeg leser den blir jeg i det minste ikke bombardert av andres ønsker. Underveis har jeg har tid til å tenke selv. Jeg rekker å bli enig eller uenig med det som står der.

 

Dette skjedde meg. Jeg er på jobb. Vi skal ut en tur. Jeg har ingen bok med meg. Jeg er ut av modus. Jeg skal sitte 1 time i en bil. 2 x 30 min. Telefonen har jeg med. Jeg blir sittende å surfe på facebook. Jeg har gjort det mer enn vanlig i det siste. Jeg vet hva som har gjort det. Jeg venter på at jeg skal få svar på om jeg kan få kjøpe en gammel bil som befinner seg i Nord Norge. Det er noen som har lagt den av. Jeg håper det kan bli en bursdagspresang til meg selv i år. Jeg er overrasket når jeg fant ut at det var det som førte til endringen i vanene mine den siste tiden. Det er et forstyrrelsesmoment. Jeg føler hele tiden for å sjekke mail, finn og facebook. Jeg er nervøs, spent og ukonsentrert. Det senker guarden min. Da har jeg en tendens til å drive med ting jeg ikke vil. På et tidspunkt kjente jeg at det var nok. Jeg ville ikke gjøre det lenger. Jeg kjente at jeg ikke var fornøyd med å få servert holdninger og ensidig innsikt. Jeg blir ikke glad av det. Jeg merker at jeg bli tom. Det var da jeg hentet frem denne nyttige setningen fra Epictetus. Hvis ikke jeg velger hva jeg selv vil eksponere meg for, vil noen andre gjøre det. Det er det Facebook blir for meg når jeg er i den tilstanden. En arena for å dele ut min oppmerksomhet til de som er flinkest til å ta den. Slik blir det når jeg ikke er flink nok til å velge noe selv. Når jeg ikke ville ha det slik mer ble Epictetus sine ord åpenbare nok til at jeg kunne ta tilbake oppmerksomheten min igjen. Sorry alle dere som krangler om oppmerksomheten min og som ville at jeg skal gjøre både ditt og datt. Festen er over. Jeg har andre ting jeg heller vil gjøre.

 

Jeg lukket facebook og begynte å åpne Daily Stoic e-poster jeg hadde liggende i inboksen min. De lå der fordi min fortids selv en gang var så framsynt at han tenkte sin fremtidige selv ville komme til å dra nytte av det. Han hadde rett. Jeg ble veldig glad for den omsorgen jeg tidligere hadde vist meg. Den første e-posten jeg kom over handlet også om noe smart Epictetus hadde sagt for lenge siden. Denne gangen spør han hvorfor jeg venter med å kreve det beste fra meg selv. Det er et godt spørsmål. Er det fordi jeg er så generøs at jeg ikke har samvittighet til å ta tilbake min oppmerksomhet fra de som er så gode til å ta den? De har jo lagt mye innsats ned i å kapre den. Det er ikke en god nok grunn. Det beste er om jeg hadde gjort dette for lenge siden. Unngått å sløse all denne tiden og oppmerksomheten som ville tatt meg nærmere mine egne mål om jeg hadde forvaltet den bedre. Det er lett å angre på at en ikke har gjort noe godt for lenge siden som man kan nyte godt av nå. Det kan være direkte demotiverende og øke sjansen for å fortsette å sløse med den. Med mindre man kommer på at det nest beste er om jeg finner det for godt å starte akkurat nå. Nuets meg trenger ikke gjøre samme feil som fortidens meg. Det er det Epictetus sier videre:

 

“Fra nå av, bestem deg for å leve som et voksent menneske som gjør fremgang. La hva det enn er du anser som best å gjøre, bli en lov for deg selv som du ikke vil bryte. Når du så møter på noe som enten er vanskelig, behagelig, høyt eller lavt ansett, husk at konkurransen er nå: du er på den olympiske arena, du kan ikke vente lenger. Din fremgang blir knust eller bevart av din avgjørelse denne ene dagen ved denne ene hendelsen.”

 

Det er en måte å se det på. Hver avgjørelse vi tar vil ta oss i en eller en annen retning. Denne gangen valgte jeg en retning som var motsatt av det jeg i det siste var blitt vandt med å ta. Jeg ventet ikke til mandag og jeg planla ikke at jeg i fremtiden skulle bli bedre og klare mer. Med en gang jeg gjorde dette skiftet i hodet mitt begynte jeg å kjenne det på kroppen. Lettelse. Jeg ble glad. Cortisol ble byttet ut med serotonin, oxytocin og dopamin. Jeg trenge ikke å beskatte samvittigheten min for dette sløseriet lenger. Jeg begynte jeg å finne bekreftelser på min ferske overbevisning med det samme. Jeg visste jo hvor de fantes hen. I inboksen min. Jeg visste også hvor jeg skulle forsterke denne følelsen. På google docs. Det er det som er blitt til denne episoden her. Robert Green snakker om “Alive Time VS Dead Time”. Jeg hadde kommet meg ut av en periode med mer “Dead Time” enn jeg synes var fornuftig. Fra tid til annen skjer dette. Hva om jeg ikke hadde klart å se at jeg var der? Hvor lenge hadde jeg blitt værende i kaninhullet? Ville det gått ut over søvnen min og måten jeg oppførte meg mot andre på? Kanskje. Det er godt å tenke på at jeg denne gangen slapp unna i tide. Marcus Aurelius bekrefter mine tanker i den neste e-posten jeg leste da han minner meg på at:

“Ditt sinn vil ta den form som dine tanker regelmessig underholdes av. Den menneskelige sjelen blir farget av slike inntrykk”

Min sjel har gått fra å bli farget av kaos som appellerer til mine menneskelige instinkter til å bli farget av hva jeg selv ønsker å gjøre. Det vil ikke på magisk vis ordne alt for meg og sørge for at jeg får det jeg vil ha. Det vil derimot hjelpe meg å se på det som skjer rundt meg der jeg er. Da kan jeg bedre navigere det miljøet. Det er nyttig for meg og mine. Det hjelper meg å sette pris på det jeg allerede har og det hjelper meg å tåle litt motgang og vanskeligheter jeg skulle bli utsatt for.

Min urolighet og konstante sjekking av mail for å finne ut om jeg kunne få kjøpe den bilen jeg hadde drømt om å eie siden jeg var 20 år gammel, tok meg ikke nærmere målet. Det blokkerte for fremgangen jeg kunne gjøre i mellomtiden. Og vet du hva? Det neste som skjedde var at han med bilen ringte og sa at jeg kunne komme å hente den. Og det hadde han gjort uansett om jeg var på tur i kaninhullet eller om jeg leste filosofi og lagde podcast.

Legg igjen en kommentar