#91 – Gjør dine egne ønsker vanskeligere å ignorer

I den forrige episoden snakket jeg om narsissisme og empati. Jeg snakket om at etterhvert som vi blir eldre utvikler et mer realistisk bilde av oss selv og at man føler seg tryggere og tryggere på dette selvet. Det gjør at vi ikke trenger å bruke så mye tid på å betvile hva selvet mener og vil gjøre i forhold til de personene som befinner seg rundt oss. Vi stoler mer på oss selv og slapper mer av med det. Bruker vi mye tid på å tvile på selvet vårt og justere oss etter det som skjer rundt oss krever det mye energi og kapasitet. I “Laws of Human Nature” står det at man utover i 20 årene ofte utvikler et bedre forhold til selvet og at det da ikke lenger krever så mye justering basert på det eksterne. Den personen du er utad handler og oppfører seg mer i tråd med det som kommer fra innsiden. De er mer enige de to. De bryr seg ikke lenger så mye om hva andre syns om hva de finner på sammen. Det blir viktigere å mene det man mener enn å justere seg etter omgivelsene. Da blir det ledig kapasitet til å tenke på og utvikle selvet etter sin egen smak. Samtidig blir det kapasitet til å se litt på de som er rundt oss. Kan vi hjelpe noen av de? Hm, jeg ser den.

Da jeg kjørte datteren min i barnehagen her en dagen streifet tanken meg og det ble så innlysende! Denne utviklingen av forholdet til selvet mitt er tett knyttet til å skrive dagbok, morgensider, memoarer eller hva du vil kalle det. Jeg fatter ikke hvorfor jeg så denne koblingen da jeg skrev forrige episode, men hjernen jobber og sparer på alt mulig av detaljer fra det vi foretar oss. Plutselig kobles et par av de tingene sammen og vi får et aha øyeblikk. Det syns jeg er så deilig. Det er noe av grunnen til at jeg synes det er så kjekt å kombinerer lesing, gjøring og skriving. Å skrive til seg selv akselererer effekten enormt. Det er jo derfor det er så befriende å skrive disse avhandlinger til oss selv, fordi vi får bekreftet tankene og ideene våre og samkjørt selvet og personen vi er utad. Vi blir sikrere på hva vi mener og vi blir sikrere på hva vi vil gjøre. Handling i den retningen følger og hva andre synes om det som blir gjort er mindre viktig. VI har fått oss en solid personlighet som tåler å bli vinglet litt. Er det derfor skriving har en tendens til å ha så mye å si for hvordan vi lever livene våre? Denne koblingen er langt fra noe jeg har kommet på selv. Det finnes nok av forskning på at dette fungerer og hvorfor det er effektivt. I julen kom jeg over en artikkel i NY Times som omhandlet dette. Ah, selv om man er god til å vite med seg selv at det en gjør er bra, er det fremdeles deilig når noen andre setter ord på det. Bekreftelse utenfra. Jeg gjør noe rett!

 

Meg og mitt indre vet allerede at det vi gjør er rett for oss. Vi har snakket om det tusen ganger. Alikevel var det digg å høre noen andres tanker om det. At de også gjør det samme og oppnår det samme, hva det nå enn er. Jeg har flere ganger prøvd meg på å forklare hvorfor jeg synes det virker, men det er ikke alltid like lett. Det virker som om det kan omhandle hva som helst og det er rett og slett ikke mulig å forutse hva man plutselig skal komme til å forstå som fører til at vi endrer måten vi gjør ting på. Det er et godt gammeldags “leap of faith”. Har forskerne som jobber med dette en god forklaring på hva som skjer? Hvorfor virker dette og hva gjør det med oss? Jeg kan jo slenge ut et par påstander om effekten. Påstander som i utgangspunktet kan virke noe urealistiske og utenom sammenhengen vi gjerne ser i forhold til skriving, men som likefullt er bevist i studier. Å skrive kan hjelpe oss å komme over traumatiske hendelser, men det kan også hjelpe oss å bli friske fra fysiske skader. Rett og slett hjelpe kroppen til å leges raskere. Så kommer de mer åpenbare, som at det kan hjelpe oss å huske bedre, å bli mer kreativ, få bedre søvn og ha det bedre med oss selv og de rundt oss. I artikkelen lært jeg også et nytt engelsk ord. Panacea. Det betyr universalmiddel. Det er det forskere mener dette er. Å skrive dagbok er et universalmiddel for å håndtere livet i habitatet vårt. Et universalmiddel som gir oss bedre kontroll i denne verden vi har utviklet som gir oss et hav av muligheter, fremfor at vi gjør det vi må for å overleve. Å skrive dagbok rangeres helt i toppen sammen med andre vaner som menes å være overlegne metoder for å leve lykkelig og få ting gjort. Meditasjon deriblant.. Meditasjon synes jeg også er bra greier. Men jeg synes det er mye lettere å skrive. Jeg har på et vis slått meg til ro med at skriving er min meditasjon. Sikkert fordi at når jeg mediterer så gjør jeg jo ingenting. Og det er vanskelig. Når jeg skriver gjør jeg noe. Samtidig føler jeg at flere av fordelene ved meditasjon også viser seg ved dagbokskriving. På Headspace sier de at vi skal la tankene komme og gå, som trafikk som flyter forbi i forskjellige retninger, istedenfor å jage etter ønsketankene og løpe fra de som er ubehagelige. Det er litt av prinsippet bak morgensidene også. Man skal bare skrive det som kommer ut. Det fører som regel med seg at de fornøyelige tankene og drømmene blir justert til det mer realistiske, mens de “farlige” tankene vi er redde for blir konfrontert og redusert til noe vi ikke trenger å være så redde for likevel. Tenk hvor mye stresshormon en ubehagelig tanke rekker å produsere før vi klarer å uskadeliggjøre den? Jeg setter meg ned for å skrive. Sånn. Vipps så er jeg blitt mer realistiske i forhold til hva jeg kan oppnå og jeg er blitt mindre redd for de tingene som jeg er bekymret for at skal ramme meg. Summen av dette regnestykke for oss alle blir mer kapasitet til å jobbe mot det vi ønsker oss. Det gir oss dopamin og motivasjon. Det er deilig å løse sånne vaser i hodet. Jeg blir hvertfall glad av det.

 

Forskeren James W Pennebaker fra University of Texas sier det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor det hjelper å skrive. Det er fordi det er en hel haug med ting som skjer når vi gjør dette. Når vi skriver har vi en tendens til automatisk å sette ord på følelser og anerkjenne traumatiske hendelser. Dette er velkjent og har lenge blitt brukt i terapi. Samtidig sørger skrivingen for at vi organiserer oss selv og tankene våre. Å skrive dagbok vil, ifølge Dr.Pennebaker, hjelpe deg å forstå og gjøre mening av hendelser og traumer du har opplevd. Når vi gjør dette forbedres arbeidsminne vårt siden hjernen slipper å dvele med dem lenger. Den blir på et vis ferdig med den saken og kan gjøre andre ting. Se for deg at vi har en liste med hendelser vi trenger å tenke gjennom for å vite hva vi skal gjøre med dem. En slags to-do liste for hjernen. Alt det som ikke er gjennomgått er på listen og opptar oppmerksomhet i arbeidsminnet vårt. Jo flere ting som er på denne to-do listen desto mer kaos blir det i våre prioriteringer. Hvilke vi skal ta oss av og hvilke vi skal vente med. Dette er overveldende for oss. Vi ender tidvis opp med å bare la listen ligge og fokusere på andre ting. (som kanskje fyller opp listen enda mer). Noen ting får vi tatt unna etterhvert som det naturlig faller seg slik, men mye av det blir bare værende. Vi kan sammenligne det med en ekte to-do liste. 4-5 oppgaver du vet du skulle ha gjort. Når det har gått lang nok tid uten at du har fått gjort disse tingene blir det en vane at du innimellom tenker på dem og f.eks planlegger når du skal gjøre det. “Ah, shit. Har ikke skifta til vinterdekk enda. Det må jeg bare få gjort! Snøen kan komme når som helst ” Selv om du har tenkt på det og planlagt å gjøre noe med det er det fremdeles på lista sammen med skatteprosenten som skulle vært endret og det blad abonnementet du skulle avbestille. Listen vokser og hver av tingene på listen får en mindre og mindre andel av oppmerksomheten vår. Når vi skriver dagbok blir det lettere for oss å se hvilke ting vi bør prioritere. En viktig forskjell mellom å tenke og skrive er at å skrive går saktere enn å tenke. En tanke forsvinner raskt, men en setning vi skal skrive gir oss nok tid til å komme på nok en setning om samme tema. Da kan vi hoppe rett videre på den. Kanskje det tilogmed blir et spørsmål som vi i neste omgang forsøker å svare på. Det gjør at vi kan holde på tanken lenge nok til at vi finner løsninger som gjør det lettere å prioritere det vi har funnet ut.

 

Slik var det for meg i går da jeg tenkte jeg hadde så mye å gjøre at jeg fikk lyst til å sove frampå istedenfor å stå opp å skrive. Når jeg allikevel sto opp og satte meg ned viste det seg at det var ikke så mye likevel. Det bare føltes slik fordi gjøremålene var uorganiserte. Jeg bestemte meg for 3 ting jeg skulle gjøre, henge opp noen fenalår på loftet, fikse en lekkasje i hønsehuset og ringe foreldrene mine. Det var akkurat de tankene som kom farende når jeg forsøkte å sove kvelden før. Nå er disse borte, jeg går rundt med en tanke om at jeg har gjort noe og den mentale to-do listen min er kortet ned. Ah, glad og fornøyd. Ledig kapasitet. Vet ikke hvor mange ganger jeg hadde tenkt på det hønsehuset, men det har blitt noen ganger siden i høst. Denne tanken har tatt opp kapasitet og sperret for en hel masse andre ting jeg kunne gjort. Hver gang jeg har sett på hønsehuset har jeg tenkt på den tingen jeg burde ha gjort. Og det har gitt meg et lite snev av dårlig samvittighet. Nå blir jeg kjempeglad av å se på hønsehuset. Flink gutt Eyvind! Lønn for strevet er denne følelsen.  Alle disse tingene vi får prioritert og gjort noe med fjernes fra arbeidsminnet og fører på det jevne med seg at vi sover bedre og er mer fornøyde med oss selv. Hadde jeg ikke skrevet den dagen er det ikke sikker jeg hadde gitt meg selv annet enn dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde gjort det jeg skulle ha gjort for lenge siden. Det endte med at jeg gjorde det jeg hadde bestemt meg for og jeg følte meg kjempebra. Når ungene kom hjem var jeg ferdig med dette og de møtte en glad og fornøyd pappa som hadde energi og kapasitet til å være med dem, uten den tanken i bakhodet om hva jeg burde ha gjort. Når slike dager kommer etter hverandre på rekke og rad er det utrolig hva som kan bli gjort og det er utrolig hva vi kan oppdage med den frigjorte kapasiteten. Som Dr. Pennebaker sier, er det vanskelig å sette fingeren på hva det er som gjør at dette er et universalmiddel, fordi det er så mye som skjer. Når vi får mindre stressende ting å tenke på er vi mer fornøyde, vi sosialiserer oss mer og vi sover bedre som igjen bedrer immunsystem som gjør det enklere for kroppen å hele seg selv. Alt dette kan føre til at vi jevnt over har det bedre og jevnt over presterer bedre på det vi gjør.

 

Mye av det samme skjer med tankene våre. Vi opplever ting som vi trenger å kategorisere og bestemme oss for hvordan skal påvirke oss. Det er her vi kommer nærmere oss selv. Hva om vi tenker på en kommentar fra en person, noe som såret oss eller gjorde oss nervøs for at vi hadde gjort noe feil. Gjennom å skrive noe slikt som: ”I går sa Per til meg at jeg gjorde slik og sånn. Hvorfor ble jeg så stressa av det? Jeg gikk fullstendig i forsvar. Er det bare at jeg er trett og ikke var forberedt på kritikk? Når jeg tenker meg om har han faktisk rett. Hm, det skal jeg huske. Og så vil jeg si til takk til Per. Det er ikke alltid lett å gi kritikk heller. Jeg skal si at jeg har tenkt på det han sa og kommet frem til at han hadde rett og takke han for at han ga beskjed” Da ønsker jeg å se Per igjen for si han dette istedenfor at jeg ubevisst gruer meg til å møte han i frykt for å gjenoppleve den følelsen jeg hadde sist jeg så ham. Dette bygger en dypere respekt mellom meg og Per. Jeg føler meg sikrere på meg selv og måten jeg kan håndtere kritikk på. Per blir også sikrere på hvor han har meg. Han hadde sikkert sine egne tanker om det som skjedde og ble kanskje usikker av måten jeg reagerte på. Ved å skrive til meg selv blir det tydeligere hva som skjer og det gir motivasjon til å gjøre ting istedenfor å bare la det bli. Hvordan skulle jeg kommet frem til dette om jeg ikke hadde tatt meg tid til å bearbeide det? Det hadde kanskje skjedd i en tenkende stund, men jeg tør påstå det er større sjans om jeg sitter å skriver om det. Etterhvert blir disse tingene vaner og kommer av seg selv. Vi blir rett og slett mer i ett med vårt indre selv .Vi tåler å bli vinglet og det blir lettere å innrømme våre feil siden vi selv er i stand til å se dem.

 

Legger vi disse tingene sammen skjønner vi at store endringer finner sted i måten vi tenker og oppfører oss på. Dr. Pennebaker har konkludert med at en eneste skrivestund på 20-30 minutter gir målbar forbedring. Og det er mest effektivt å skrive om det som plager deg. Det er ikke alltid like kult, men det gir også den beste avkastningen. “Har du et problem du sliter med, sett av 3-4 dager med  20-30 min til å drøfte det skriftlig med deg selv.” Sier han. Enkelt og greit. Bli din egen psykolog rett og slett. Du vet som regel hva du må gjøre etterpå. Han sier også at vi kan skrive for hånd, på telefonen eller på dataen. Tilogmed å snakke til en båndopptaker har vist seg å gi resultat. Er det ikke kult? (Håndskrift er fremdeles det mest effektive da)

 

Slik kan vi altså forklare hvordan litt invester tid i oss selv kan bevege oss fra en kaotisk hverdag med dårlig samvittighet til en hverdag med høyere innhold av mestring, gode relasjoner og personlig utvikling. Vi blir tryggere på oss selv og kan bruke den ledige kapasiteten til å leve mer. Er vi trygge på oss selv blir vi ikke så lett satt ut av andres handlinger og kommentarer. Seneca bruker det greske ordet euthymia i sitt essay om sinnsro. Det betyr noe sånn som: “Å tro på seg selv og stole på at du er på rett vei. Ikke begynn å tvile og la deg forvirre av retningene alle andre går i” Han sier også at ro i sinnet ikke kan oppnåes foruten en urokkelig og sterk dømmekraft. Uten denne vil vi tenke frem og tilbake om ting, uten å kunne falle til ro ved hjelp av våre egne tanker. Ingenting vil være klart for oss når vi kun stoler på den mest usikre av guider – den generelle mening i samfunnet vi lever i.”

 

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig i det forfatteren av artikkelen konkluderer med:

“Jeg vet ikke hvordan morning pages hjalp meg med disse endringene. Kanskje det er slik Dr Pennebaker foreslår, skrivingen lot meg renske opp i noe av angsten min som igjen førte til bedre søvn og mer energi til å fullføre oppgavene mine. Jeg har uten tvil blitt bedre kjent med de nedstøvete delene av hjernen min, og når jeg gjorde det, ble mine egne ønsker vanskeligere å ignorere. Man gidder bare å skrive om en ting så mange ganger før en begynner å gjøre noe med det.”

Legg igjen en kommentar