#90 – Narsissisme og empati

Noen bøker er slik at jeg vil lese den ferdig ganske fort. Kanskje det er mye såkalt sidefyll i den. Kanskje jeg har en annen bok jeg vil starte på etterpå. Den boka jeg leser for øyeblikket er ikke slik. Den er motsatt av dette. Denne boka leser jeg sakte og mange av sidene og kapitlene leser jeg om igjen. Det er lite sidefyll i den, til tross for at den er 600 sider lang. Hver gang jeg leser en side om igjen finner jeg noe jeg misset den første gangen. Det er en slik bok jeg allerede etter første kapittel gleder meg til å lese igjen. I det siste har jeg tenkt at jeg skal lese den igjen med en gang jeg er ferdig. Kanskje jeg skal gjøre det? En gang har jeg tenkt slik før og det var etter jeg leste Mastery. Denne boka er av samme forfatter. “The Laws of Human Nature”. For en tittel. Det høres i utgangspunktet ok ut det, men skal si vi er kompliserte folk! Det vi gjør og det vi tenker er langt fra så rasjonelt og bevisst som vi gjerne tror det er. Vi lager alle våre egne versjoner av verden vi lever i. Vi spiller hovedrollen i våre egne liv. Ved å bli bevisst på hvordan vi selv fungerer og har tendens til å oppfatte ting kan den filmen bli ganske god. Når vi i tillegg begynner å forstå at alle andre bryr seg om sin egen film fremfor den du spiller i, har vi løsnet et enormt potensial for frihet til å handle slik vi ønsker å handle. Men, det er ikke alltid like smertefritt å lære ting som forandrer måten vi oppfører oss på. Det kan rett og slett være direkte ubehagelig. Som den gangen jeg passet ubehagelig godt til beskrivelsen av en narcissist.

Heldigvis viste det seg at det i denne boka presenteres flere styrker av narsissisme. For vi er alle narsissister på ett eller annet plan. Vi er født med et utrolig godt verktøy for å sosialisere oss og navigere habitatet vi befinner oss i. Empati. Wikipedia sier at: Å ha empati med noen innebærer å kunne bruke egne erfaringer (intellektuelt forstå) og andres uttrykk for følelser (emosjonelt oppleve) til å oppfatte hvordan en annen har det, men på den andres premisser slik at man ikke tolker den andres følelsesliv som om det var ens eget. Denne egenskapen kan overskygges av en annen tendens. Nemlig vår tendens til å være opptatt av vårt eget liv. Vi har våre egne egenskaper, følelser og problemer som i større eller mindre grad blokkerer for evnen vår til å kunne lese andres opplevelse av verden. Vår oppgave i livet, når det kommer til dette, er ifølge Robert Greene å finne ut av denne kjærligheten for jeg-et vi har, for så å snu den ut mot andre istedenfor å forsimple oss ved å begrense den til oss selv. Samtidig må vi lære oss å gjenkjenne de giftige narsissistene blant oss, før de drar oss inn i sine drama og forgifter oss med sin misunnelse. Oooooo…

 

I 3-5 års alderen begynner vi å innfinne oss med realiteten av at vi er noe eget her på jorden. Til nå har vi fått alle våre behov dekket av våre mødre. Etterhvert separeres vi fra dem og tiden med øyeblikkelig tilfredstillelse er forbi. Du er alene, separert fra andre, samtidig som du fremdeles er avhengige av foreldrene dine. Folk tar deg mer og mer for gitt og er ikke lenger så opptatt av at du er et barn. Det er ikke lenger nok. Folk har sine egne ting å tenke på. Hvordan skal vi takle denne følelsen av å bli forlatt og alene? Vi kan doble vår innsats for å få bekreftelse og oppmerksomhet, men det er for krevende og vil slite oss ut samtidig som det kan ende opp med å gi motsatt effekt. Vi kan rett og slett ikke lenger være avhengig av at andre skal gi oss konstant bekreftelse, selv om det er det vi vil ha. I vårt tidlige møte med dette dilemmaet finner vi frem til en løsning som funker bra for de aller fleste. Vi konstruerer et selvbilde. Et bilde av oss selv som letter trykket og som gjør oss i stand til å tilfredsstille vårt behov for å bli sett fra innsiden. Dette selvbildet er satt sammen av våre preferanser, vår smak, våre meninger og hvordan vi ser på verden. Vi gjør det vi kan for å fremheve det vi anser som gode kvaliteter i oss selv samtidig som vi bortforklarer våre dårlige. Lykkes vi i dette har vi et selv vi kan elske og sette pris på. Vårt fokus vender innover. Vi blir vår egen hovedrolle med all den oppmerksomheten den trenger kommende fra oss selv. Når vi så befinner oss i en situasjon der vi er alene eller ikke føler oss verdsatt, kan vi trekke oss tilbake i oss selv og berolige oss med disse forestillingene av hva vi er. Er vi leie og deprimerte kan vår egenkjærlighet stige frem og gi oss følelsen av verdighet og til og med overlegenhet overfor andre. Dette selvbildet opererer som en termostat. Den hjelper oss å regulere tvil og usikkerhet, overmot og selvgodhet. Vi har selvtillit. Dette skjer jo bare for oss. Vi merker sjeldent at det virker slik. Vi tar det for gitt. Men det finnes allikevel en måte å se dette i levende live. Ved å observere de som mangler et realistisk bilde av seg selv. De vi kan kalle for dype narsissister.

 

I tidsrommet da vi separeres fra våre foreldre legger vi også grunnlaget for vårt selvbilde. Vi kopierer handlinger og holdninger vi liker og som vi ser at de vi liker utfører. Hvis våre foreldre oppmuntrer oss i våre første forsøk på uavhengighet og gjenkjenner våre unike kvaliteter, begynner selvbildet å ta form og vi kan sakte men sikkert bygge på det. For dype narsissister har denne prosessen slått feil og de får aldri bygget en solid og realistisk følelse av seg selv. Foreldrene er kanskje narsissister selv, for opptatt av seg selv til å verdsette sitt eget barn og til å oppmuntre dets forsøk på uavhengighet. Eller de kan være overinvolvert i livet deres og kvele deres barns forsøk på å klare seg selv for å kunne bygge barnet inn i sin egenverdi. Nesten alle dype narsissister er enten forlatt eller overbeskyttet.

 

I barndommen kan slike individ gjøre det godt. De er ofte ekstroverte og blir etterhvert mestere i å tiltrekke seg oppmerksomhet samtidig som de sørger for at de får den alene. De kan være livlige og spennende. I et barn kan slike kvaliteter ansees som bra og med gode utsikter for fremtiden. Under overflaten derimot, bygges det opp en kraftig avhengighet for denne oppmerksomheten de fremprovoserer for å føle seg hel og verdig. Introverte narsissister trekker seg inn i seg selv og konstruerer et fantasi liv, der de er overlegne alle andre. Siden de ikke får utenforstående bekreftelse for denne fantasi personen de har laget, kan de bli usikre og fylles med tvil og avsky for seg selv. Uten et skikkelig grunnlag kan de se seg selv som hvem som helst. Fantasien deres endrer bildet av hvem de er etterhvert som de skifter ut og prøver nye personligheter.

 

I begynnelsen av tyve årene begynner dette å slite på et sinn. De har ikke klart å bygge et godt selvbilde de kan elske og stole på. I deres jag etter oppmerksomhet blir de enda mer dramatiske og grandiose. Dette blir slitsomt og grenser til patetisk for deres omgangskrets. De bytter venner og arenaer for å finne nytt publikum. Du kan gjenkjenne dem ved følgende atferdsmønstre: Hvis de blir fornærmet eller utfordret vil de ikke ha noe forsvar. Ingenting fra innsiden som kan berolige dem eller begrense effekten av det de er utsatt for. De reagerer ofte med et voldsomt sinne, full av gjenngjeldelseslyst og trang til å rette opp uretten de er utsatt for. Det er stort sett den eneste måten de kan reagere på. I slike situasjoner vil de posisjonere seg som et såret offer, forvirre de rundt seg og tilogmed tiltrekke seg empati fra de som ikke vet bedre. Alt blir tatt personlig hos disse menneskene. Du kan merke et utålmodig eller fjernt preg i ansiktet deres når du snakker med noen om noe som ikke direkte involverer dem selv. De fører samtalen mot seg selv så snart det er mulig. De kan utføre voldsomme handlinger for å rette opp uretten de føler når andre får den oppmerksomheten de anser at de selv skulle hatt. Kraftige fremførelser av selvtillitt er også et kjent tegn. Det dekker godt over tomheten og usikkerheten de føler inni seg. Andre mennesker er for den dype narsissisten bare en forlengelse av seg selv. De kan brukes og utnyttes for å skape den bekreftelsen de trenger. De ønsker å kontrollere disse andre menneskene som sine egne forlengelser, sine armer og ben. De får partneren til sakte men sikkert å kutte ut kontakt med de som konkurrerer om oppmerksomheten til partneren. Noen klarer å kanalisere disse enorme følelsene over til noe konstruktivt. Gjennom deres prestasjoner og resultater får de den oppmerksomheten de krever. Steve Jobs har flere trekk som kan passe i denne beskrivelsen. For de fleste er det allikevel vanskelig. Usikkerheten deres om hva andre synes om dem tar for stor del av kapasiteten deres til at de kan jobbe fokusert på et prosjekt over lengre tid. Slike personer har en tendens til å skifte jobb og yrke ofte. De tåler ikke frustrasjonen og utålmodigheten som hardt arbeid bringer med seg. Uten å kunne skape oppriktig erkjennelse gjennom sine prestasjoner, farer det tilbake til trangen for å kunstig fremstille oppmerksomhet.

 

Ohhh, her begynte jeg å kjenne et lite stikk. Er jeg slik? Jeg kjenner meg igjen i det med at jeg er utålmodig i jobbene jeg har hatt. Alltid spennende å gå over til noe annet. Kjedelig å holde ut i det samme gamle. Det fikk meg til å tenke. Heldigvis kom det en redning. Det finnes annet enn dype narsissister der ute. Over den dype narsissisten befinner den funksjonelle narsissisten seg. Det er her de fleste av oss befinner oss. Vi er også opptatt av oss selv men det som holder oss fra å synke til dypet er at vi har en ålreit følelse av hva vi er. Vi kan dyppe ned i mørket og gjøre ting som beskriver den dype narsissisten, spesielt om vi er deprimerte eller når vi er spesielt utfordret av livet, men vi henter oss inn igjen. Siden vi ikke er usikre og såret hele tiden kan vi, istedenfor å bruke energien vår på å konstant søke oppmerksomhet, snu denne oppmerksomheten utover og fylle det inn i arbeid og i å bygge gjensidige sosiale forhold som beriker vårt liv og selvfølelse.

 

Men, vi er ikke ferdige med det. Selv om vi ikke er helt nederst er det fremdeles en vei å gå mot noe som er enda bedre for oss. Denne veien er delt i tre. Først må vi forsøke å forstå denne dype narsissisten. Selv om de er få kan de gjøre enorm skade rundt seg og de som befinner seg der. Vi må kunne kjenne igjen denne giftige typen som fyrer oppunder drama og prøver å gjøre oss til gjenstand for deres hensikter. De er mestere til å gi deg dårlig samvittighet og de er vanskelige å komme ifra om du allerede er fanget. Vi må gjenkjenne de slik at vi kan unngå dem og kvitte dem fra livene våre. Det er et tap uansett hvordan du ser det. For det andre må vi ikke fornekte vår egen natur. Vi er alle narsissister. Vi har alle lyst på litt oppmerksomhet, vi har lyst til å snakke å bli hørt og ytre vår mening om saker og ting. Vi liker andre som deler våre ideer, de reflekterer vår gode smak tilbake til oss selv. Vi er alle mottakelige for smiger for å bekrefte vår selvfølelse. De som forsøker å fornekte disse egenskapene er ofte de største narsissistene selv. De elsker lyden av sin egen stemme når de peker fingeren i retning de som gjør galt. Vi er alle her på denne skalaen. Uten å erkjenne disse trekkene ved vår personlighet står vi i far for å havne ned i dypet. Det kan vi vel ikke gjøre. Vi må heller forsøke å komme oss videre. Den tredje og viktigste vi kan gjøre er å forsøke å bevege oss over til å bli en sunn narsissist. En sunn narsissist kommer seg raskt fra fornærmelser og sår. De trenger ikke så mye validering fra andre. De innser at de har feil og begrensninger. De kan le av disse. På mange måter blir da deres kjærlighet for seg selv mer komplett og realistisk. Med denne sterke indre som ikke krever så mye vedlikehold kan de fokusere mer av energien sin utover seg selv. De har kapasitet til å skape noe og de har kapasitet til å investere i andre mennesker. Dette går over i å pleie og forsterke vår empati. Fra naturens side har vi en enorm evne til å forstå andre mennesker. Når vi er barn kjenner vi moren vår inn og ut. Vi kan se og kjenne hvordan hun har det til enhver tid. Vi mennesker er de eneste som har evnen til å overføre denne egenskapen til andre en vår egen mor. Vi kan, med samme intensitet, forstå hvordan personer i vår nærhet har det om vi bygger opp under det. Vi har en naturlig evne til å sette oss inn i andres perspektiv. Vi kan tenke oss inn i deres posisjon. Disse evnene ligger i dvale en periode i livet vårt og kommer først til sin rett etterhvert som vi har bygget opp nok selvtillit. Når vi når tyveårene kan vi finne disse egenskapene frem igjen og rette dem mot andre mennesker. De som praktiserer denne empatien blir ofte flinke folk. Ledere, forskere, terapeuter og sosiale observatører av høyeste rang.

 

Behovet til å utvikle denne empatien er større en noen sinne. Siden 70 tallet og spesielt siden 2000 tallet har narsissisme og selvopptatthet gradvis økt. Folk tilbringer mindre tid på å sosiale begivenheter og mer tid på å sosialisere seg på nettet. Som ved enhver egenskap, utvikles den i tråd med kvaliteten på oppmerksomheten den får. Hyppige forstyrrelser og begrenset tilgang til å oppleve nære, varierte sosiale begivenheter  begrenser evnen vår til å utvikle disse egenskapene. Du blir stadig dratt tilbake til deg selv og hva andre skal synes om deg. Det forstyrrer deg og fratar deg muligheten til å utvikle empatien din for andre. Forsøk å snu dette. Bygg empatisk energi. Dyp narsissisme tar deg bort fra virkeligheten og hindrer deg i å utvikle ditt arbeid og dine forhold. Empati gjør det motsatte. Når du stadig snur oppmerksomheten din utover, vil du også stadig motta positiv tilbakemelding. Folk vil være mer med deg. Underveis utvikler du din empatiske muskel, arbeidet ditt blir bedre og uten å prøve, får du oppmerksomheten vi alle på en eller annen måte higer etter.  

Legg igjen en kommentar