#80 – Prosessen

Jeg leste her en dagen at det kan være nyttig å tenke på prosessen når en skal gjøre noe. At det kan være ganske annerledes enn å fokusere på resultatet man ønsker seg. Når jeg tenker over det ser jeg at det er fort gjort å prøve å få prosessen til å passe med det resultatet en har sett for seg. En rak linje som beskriver ferden fra nå til resultatet. Så forutsigbart utspiller det seg sjeldent i det virkelige liv. Hva om det dukker opp noe som gjør at resultatet blir vanskeligere å oppnå? Merarbeid. Eller man finner ut noe underveis som potensielt kan produsere et bedre resultat enn først antatt? Klarer man å tilpasse seg dette og endre prosessen man ha sett for seg? Det vil ta lenger tid før resultatet er der og det vil kreve mer innsats å komme dit. Er det fremdeles verdt det? Er du villig til å justere kursen og utsette resultatet? Motivere deg til å gjøre mer enn du først så for seg? Klart du får det til om du vil! Det er bare å bestemme seg det. Men hva om du ikke trenger å bestemme seg? Hva om du er opptatt av prosessen og nye elementer sømløst felles inn i den for å gi et resultat du blir fornøyd med? Først når jeg hørte dette forsto jeg det sånn noenlunde. Men etterhvert som tanken har modnet og jeg har fått tenke over det, ser jeg hvor mye dette har å si.

 

Jeg leser en bok nå som handler litt om dette. Det er som om den forklarer mye av det som har skjedd med meg de siste årene samtidig som den viser potensialet av fortsettelsen. Det er en nydelig opplevelse. Det er som om det dukker opp en forklaring på det jeg i årevis har gjort uten konkret mål og mening. Plutselig blir det tydelig hva det har ført til. Resultater som egentlig er midlertidige nivå og en del av en enda større bevegelse i en eller annen retning jeg heller ikke vet noe om hvor bærer hen. Jeg kan se at en bestemmelse som kan ha virket triviell eller uviktig i øyeblikket kan vise til omfattende endringer og prosesser når jeg ser tilbake. Såklart er hjernen min opptatt av å finne koblinger, årsak og effekt i alt den observerer, også der det ikke er tilfellet. Jeg har det i bakhodet samtidig som jeg vet at jeg ikke trenger noe annet enn det jeg opplever som meningsfullt for å handle. Jeg kan gi mening til en tilfeldighet og bruke det til å handle like lett som jeg kan ta bort mening fra en annen for å slippe. Hvor mange besluttninger jeg tar som ikke ligner på de jeg er vandt til å ta blir summen av forandring i livet mitt. Som er en eneste stor prosess.

 

Før jeg forsto hvordan ting hang sammen opplevde jeg verden som en passiv deltaker. Kanskje det har noe med denne prosesstankegangen å gjøre? Jeg hadde lettere for å være et offer for omstendighetene og tilfeldighetene når ting gikk dårlig. Som finanskrisen eller hvis noen har vært uærlig eller lurt meg eller noe ikke hadde gått etter planen. Et tilfeldig offer for omstendighetene eller andres uvørenhet. Skjedde det noe bra var det kanskje flaks og kanskje dyktighet. Slik jeg lever nå, der jeg i større grad tar ansvar for de tingene som skjer med meg, er det nesten ikke grenser for hva som kan spores tilbake til mine egne handlinger. På et eller annet tidspunkt gikk jeg fra å oppleve det som skjedde i livet mitt som en mer eller mindre passiv deltaker til å i større grad skape det som skulle skje. Det tok lang tid før jeg forsto at det hadde skjedd. Det var et generelt ønske om endring og forbedring som satte det hele i gang. Hvem vil vel ikke endre på noe eller forsøke å oppnå noe, oppleve noe nytt. Det er en del av menneskets DNA. Problemet er ofte at vi ikke forstår hva vi kan endre, hvordan vi kan endre det og hva vi skal endre til. Vi kan se for oss et mål, men blir forvirret når vi møter på uforutsette hindringer på veien. Hva kan skje med motivasjonen da? Når man ser målet bevege seg bort samtidig som innsatsen fram til nå har vært forgjeves? Best å trekke tilbake til det som er forutsigbart, det som er standardinnstillingene. Mitt trygge liv sånn jeg kjenner det. Det samme gjaldt meg. Jeg ville noe, men visste ikke hva. Jeg gjorde forskjellige ting jeg hadde en følelse av at var bra. Jeg prøvde å lese litt bøker og gjøre det jeg trodde var rett ut fra det jeg visste. Av og på og innimellom. Jeg endte alltid opp mer eller mindre rundt det som var mine standardinnstillinger den gangen. Det skjedde jo ingenting. Det føltes litt forgjeves. Men det var det ikke. Jeg hadde begynt å øve meg på å prøve nye ting. Samtidig ble jeg bedre til å se hva jeg kunne prøve på. Fremdeles visste jeg ikke hva det ville føre til, men jeg var i stand til å bygge motivasjon når jeg oppdaget noe jeg ville prøve. En dag var den tingen jeg ville prøve noe som viste seg å endre på absolutt alt. Det ble til en av de tingene som har gjort størst endring livet mitt. Det som gjorde det mulig for meg å ha kontroll og ta ansvar for alt som skjedde med meg.

 

Jeg kommer ikke på noen hendelser som har forandret hvordan jeg lever livet mitt mer enn når jeg begynte å skrive ned tankene mine og få oversikt over besluttningene mine. Det skal være sagt at jeg er gift med en fantastisk kone og er far til to fantastiske barn. Bryllup og fødsler hadde også stor påvirkning på meg, men ikke så mye som da jeg begynte å skrive uten mål og mening. En ærlig sak. I retur har skrivingen gjort meg i stand til å sette pris på og ta ansvar for forholdet mitt til både kona og ungene på en rikere måte enn jeg hadde sett for meg. Jeg husker den dagen det skjedde. Jeg leste om Morning Pages i “Tools of Titans”. Der sto det bare kort om hva denne boken innebar, at jeg skulle skrive ned det første og beste som datt ut av hodet mitt når jeg våknet om morgenen, så det gjorde jeg. Jeg ante ikke hva denne prosessen ville føre til. Jeg visste bare at folk som hadde gjort dette hadde oppnådd suksess. Ganske vagt, men likevel lovende. Å sette meg ned for å skrive noe uten et resultat i sikte, uten at jeg skulle levere noe inn eller i det hele tatt vise det til noen, var en så fjern tanke at jeg ble flau og måtte le av meg selv. Attpåtil var det ubehagelig uvant å skulle skrive ned tankene mine. Jeg kunne tenke på 1000 vis av ting jeg heller ville bruke tid og kapasitet på. Jeg var vandt til å yte kun om det var en hensikt med det. Et forventet resultat. Jeg hadde vasket lister i stua, tatt ut av oppvasken og polert bilen før jeg hadde satt meg ned for å skrive noe bare for å skrive noe. Hadde det ikke vært for en liten ting som hadde brent seg inn i pannelappene mine. Alle de som gjorde dette, som tok fatt på prosessen, oppnådde deres egen definisjon på suksess. Av 100 som fikk boken om morgen sidene var det kanskje 10 som leste i den og bare 5-6-7 som gjorde som foreslått. Av de 5-6-7 som gjorde som foreslått, som satt seg ned og handlet i nuet uten noe fast mål eller mening, fikk 100% av dem oppnådd resultater for seg selv de bare kunne drømme om. Jeg hadde ikke nerver til å la det være uprøvd. Den dagen tok jeg en besluttning om å gjøre noe annet enn det jeg vanligvis gjorde. Fokusere på en prosess, uten å vite hvor det bar hen. Og jeg skulle gjøre det nå, ikke senere. Over de neste 3 mnd sto jeg opp grytidlig og produserte 3 håndskrevne sider hver eneste dag. Det jeg fant ut og gleden over å finne ut mer og mer førte til at jeg beskyttet denne vanen som noe verdifullt jeg ikke ville miste. For det var det det var. Jeg begynte å utføre flere handlinger som var annerledes enn før. Det var ikke lenger noen vits i å tilbringe kvelden foran tv når jeg kunne tilbringe den samme tiden på en produktiv og mentalt utvidende skrive sesjon neste morgen. Dessuten ville jeg være uthvilt når jeg skulle gjøre det. En start på dagen som skapte overskudd for meg selv. Overskudd jeg kunne dele ut til resten av familien. Jeg kunne gi dem en god morgen også. Og de kunne ta den gode morgenen med seg i sin hverdag. Denne ene handlingen den ene dagen skapte en hel arena for nye handlinger som kunne gå i alle verdens retninger. De kunne gå hvor som helst for de var ikke lenger preget av å måtte ha et formål eller kreve et resultat. Jeg hadde opplevd at jeg fikk den største belønningen av alle når jeg ikke forventet den.  

 

Bøkene jeg hadde leste frem til da hadde jeg noenlunde spesifikke forventninger til. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle bruke mange timer på en bok jeg ikke visste om jeg fikk god avkastning fra. Hvor mye gikk jeg glipp av når jeg letet etter noe eller forventet noe istedenfor å oppdage noe som fanget interessen min? Etterhvert som jeg gikk over til å lese bøker av lyst og nysgjerrighet istedenfor, fant jeg ut at jeg lærte på flere nivåer og i flere retninger enn hvis jeg hadde en forventning om å lære noe. Den forventede belønningen jeg hadde sett for meg, slik jeg leste bøker før, kunne blokkere for de tilfeldige og uventede, de som gir mest dopamin og dermed mest motivasjon til å gjøre det mer. Ved å utføre det som en slags oppdagelsesprosess, kunne jeg fange opp og anvende i en helt annen grad enn hvis jeg hadde en agenda og ventet et resultat. Ser du forskjellen på de to?

 

Når jeg tenker på det nå minner den formåls motiverte lesinga meg om hvordan skolebøker fungerer. Er det kanskje der den følelsen kommer fra? På skolen fikk vi fag vi skulle ha og bøker som skulle lære oss det faget handlet om. Slik jeg opplever det nå fører en bok til en annen, som igjen fører til enda en bok og flere av samme forfatter og videre til andre temaer og forfattere osv osv. Det er styrt av nysgjerrigheten og den potensielle verdien bøkene bærer med seg. Den potensielle verdien for meg i mitt liv. Ikke verdien på karakteren læreren satte på innsatsen jeg la ned for å forstå det jeg ble servert.

 

Hva om man opplever seg selv som et resultat fremfor en prosess? Hva om du oppfatter deg selv som et resultat av fortiden din og fremtiden din er livet du ønsker deg. Det som har skjedd og det som skal skje har en tendens til å oppta hele oppmerksomheten vår når vi tenker slik. Det kan flittig brukes til å forklare hvordan du har det nå og hvorfor du ikke kan få til det du vil i fremtiden. Dermed kan alle dine planer og plikter og alt som har skjedd med deg røve deg fra muligheten til å styre livet ditt. Er fokuset på fortid og fremtid er det der energien går. Hvis det er tilfellet er det ikke så mye kapasitet igjen til å handle i det som er nå. Er du med på den? Hvordan skal vi kunne finne energi til å gjøre endringer om alt handler om fremtid og fortid? Endringer er vi nødt for å gjøre her vi er nå. Ikke før og ikke senere.

 

Vi er gode til å planlegge å gjøre en endring senere. Men det vil jeg kalle et av de største bedrag vi utsetter oss selv for. Når den bestemte tingen havner i nåtid er det ikke alltid vi har så lyst likevel. Kanskje vi får lyst til å skyve den fremover igjen?  Et eksempel kan være nyttårsforsettet. Vi har det i fremtiden i flere måneder. Når vi da endelig når fremtiden får vi lyst til å skyve den foran oss igjen. Til fremtiden, der vi er vant til å ha den. Kanskje vi prøver det ut en stund. Lenge nok til å finne ut at resultatet vi hadde lyst på krever mer enn vi først trodde. Dritt. Vi får ikke nok dopamin og motivasjonen svikter. Vi utsetter det til 1 februar, eller etter påske, eller etter sommeren. I fremtiden iallefall. Vi vant til å fokusere fremover på det vi skal gjøre, de vi skal møte og hvor vi skal dra. Er fokuset i fremtiden er energien vår også der. Når fremtiden endelig kommer er vi ikke der heller. Vi har allerede flyttet fokuset fremover på alt det vi skal gjøre etterpå, de vi skal møte og hvor vi skal. Hvis vi fortsetter å gjøre det vi alltid har gjort vil vi fortsette å få det vi alltid har fått. Å gjøre endringer i nuet er ikke en del av det vi alltid gjør.

 

Når vi endelig klarer å ta oppmerksomheten vår bort fra fortid og fremtid har vi kapasiteten foran oss i nuet og kan skape nye erfaringer i livene våre. Det var det som skjedde den dagen jeg begynte å skrive og det er det som fortsatt skjer hver eneste gang jeg jeg tar meg tid til å skrive. Det er så enkelt, men likevel vanskelig. Steven Pressfield snakker om det og han kaller for det “resistance”. Motstand. Den følelsen du får som hindrer deg i å sette i gang prosessen du vet du trenger. Prøv deg på denne testen neste gang du skal til å sette deg i sofaen for å se tv: Du har sett det for deg, kanskje hele dagen, at du skal sitte å se tv til du skal legge deg. Bildet du har laget deg i hodet er av det du har tenkt å gjøre. Når du står der og skal til å ta fatt i fjernkontrollen skal du stoppe og bestemme deg for at i kveld skal du heller sette deg ned med en skrivebok og en blyant og skrive det som faller deg inn like lenge som du hadde planlagt å se på tv. Til tross for at du har gledet deg til det. Hva skjer da? Den følelsen du opplever i kropp og sinn når du er i dette øyeblikket, den strittingen, det er kraften av motstanderen din. “Resistance”. “Motstand”. Om du kjenner etter sitter den i kroppen din, ikke i hodet. Kroppen er vant til å gjøre ting og vil fortsette med det. Den vil ikke høre på rasjonalitet i forhold til alternativet. Hodet er dessverre alt for svakt til å hamle med kraften til kroppen og motstanden som finnes i den. Det må noe kraftigere til for å kue den. Skikkelig handlingskraft! Den driven jeg hadde den første gangen jeg skulle gjøre dette. Det stritta godt imot og jeg måtte le av meg selv for å komme over det.

 

Når jeg tar meg tid til å skrive og jobbe med meg selv i nuet, tar jeg fokuset fra fortiden og fremtiden og bruker det til å skape endringer i nuet. Da åpner jeg opp for at tilfeldigheten kan få en mening jeg kan handle etter. Det former fremtiden min. Som den dagen jeg fikk melding fra domeneshop.no om at domenet mitt skulle slettes. Jeg hadde gitt opp podcasten og bestemt meg for å droppe domenet og ikke lage mer podcast. Hadde ikke gjort noe med den på 7-8 mnd og hadde feilet. Som jeg hadde gjort flere ganger før. Begynt og slutta. Det var visst ikke noe for meg. Jeg er en type som ikke er i stand til å følge opp. Bekreftet mønsteret fra skoletiden. Fortiden. Det er andre personer som får til slikt. Folk som har hatt en annen fortid. Jeg vet ikke hva som gjorde det, men jeg betalte regningen for nok et år allikevel. Dagen etterpå var den dagen jeg begynte å skrive. Jeg satte meg ned og skreiv det som falt meg inn, akkurat som disse andre jeg hadde lest om hadde gjort. Da fant jeg ut mye. Jeg fant ut hvordan jeg skulle få til ting, hva jeg måtte gjøre. Og jeg ville gjøre det. Det kom masse motivasjon, AKA dopamin av å gjøre dette. Jeg fant blant annet ut at jeg kunne lage podcast episoder uten å ha gjester hver gang. Dette ble en av de tilfeldighetene jeg valgte å gi mening jeg kunne handle etter. Å skrive det jeg tenker har endt opp med å gi meg mer mening enn hva jeg noensinne kunne forvente. Livet mitt var bra fra før, men nå er det opphøyd til et nivå jeg overhodet ikke kunne sett for meg. Kunne jeg ha sett det for meg hadde jeg ikke visst hvordan jeg skulle komme dit. Prosessen og nuet tok seg av det helt på egenhånd bare jeg lot den få litt spillerom.

 

Podcasten er blitt en slags kontinuitets faktor i dette. Den sørger for at jeg fortsetter å skrive og lese og gjøre ting slik at jeg har noe å lage episoder av. Hadde jeg ikke hatt det hadde jeg kanskje lest og skrevet, men jeg tror ikke jeg hadde gjort det like mye og med like stor iver. Det gir motivasjon å gjenfortelle det jeg finner ut. Dette har ført med seg at jeg har skrevet ut en bunke med notatbøker for hånd, hundrevis av sider på google docs, kanskje 1000 tilogmed, og jeg har lest en hel haug med bøker jeg tidligere ikke ante at fantes. Hva det skal være godt for aner jeg fremdeles ikke. Jeg vet bare at jeg er lykkelig. Jeg føler ikke jeg har gitt opp noe av det jeg gjorde før for å ha det slik jeg ha det nå. Jeg er snarere fri fra det. På toppen av det hele har jeg en familie jeg er i stand til å gi det aller viktigste jeg kan gi; meg selv. En far og mann som bryr seg og engasjerer seg og har mulighet til å handle i forhold til sine intensjoner. Som ikke bare tenker på det han burde ha gjort. Hver dag minner jeg meg selv på dette slik at det kan fortsette. Slutter jeg med det, avtar effekten. Dette er en prosess som fortsetter så lenge det er energi i den. Det er det som er min oppgave. Er dette livet jeg har nå noe som har skjedd med meg? Nei, jeg har gjort det helt selv. Via prosessen. Jeg er ansvarlig for det og jeg eier det. Jeg fortjener å ha det slik. Det var jeg som gjorde det.

 

Bonden jeg så på der ingen skulle tru at nokon kunne bo sa det på en fin måte. Til tross for at han lever et liv som er hardere enn det vi fleste av oss hadde tålt:

“Æ spille ikke lotto, for å si det sånn. Skal æ ha nåkka, skal eg pinadø fortjene det.”

 

Og med det runder vi av for denne gang.

Legg igjen en kommentar