#78 – Fokus og Distraksjon 2

I forrige episode hørte vi om jegere og sankere på let etter mat og ressurser og at de lot tilgjengeligheten og innsatsen som skulle til for å få tak i det de ville ha bestemme hvordan de skulle prioritere. Uansett hvor mye overlevelse det har bragt med seg for våre forfedre er vi nå i en tilstand der vi har formet vårt eget miljø såpass mye at tidligere evolusjonære fordeler er blitt noen av våre mest innviklede utfordringer. Evolutionary mismatch. Selv om det er en utfordring for oss i dag, kan jeg ikke si at det var enkelt for våre forfedre. Det var vel heller det at de hadde større suksess med å følge sine instinkter og intuisjoner. I dag er vi ofte alene om avgjørelsene våre. Flokk menneskene var en ganske variert gjeng. De var eldre og yngre og med forskjellige erfaringer. Når viktige avgjørelser skulle taes ble disse erfaringene delt og løsninger som først så enkle og smarte ut kunne bli nedstemt av noen som hadde erfart det som en dårlig strategi. På den måten ble det lettere å lære av andres erfaringer.

Desto vanskeligere det var å få tak i noe der de var, jo lettere er det å se for seg at det kan lønne seg å dra et annet sted der de kunne få mer for innsatsen. Slik fungerer det for oss også. Krevende oppgaver er ikke enkle. Det sier seg selv. Jo mer krevende det vi holder på med er, jo heller vil vi prøve noe annet som virker enklere for å oppnå det vi ønsker oss. Vi gjør det som er lettest først og følger på med det som er vanskeligere etterhvert som det enkle ikke er nok til å oppnå det resultatet vi ønsker. Det er kjedelig å gjøre det vanskelige først og det er ofte ulogisk. Selv om det ofte er det beste.

Det er for eksempel mange nok av de som ikke gidder å maskere før de maler. Representin! Male er lett og resultatet viser godt. Å maskere gir ikke noe resultat annet enn at det tar lengre tid før en kan begynne å male. Belønningen kommer først etterpå når den rives av. Det skal noen runder med skraping og vasking til før en lærer seg å maskere først. Noen lærer det aldri. Kona mi er en maskerer. Far min er en ikke maskerer. Han har heller lagt inn nok konsentrasjon til at han er en mester på å male uten. Begge deler funker og begge deler er et resultat av disse prioriteringene vi hele tiden gjør.

Da jeg leste om dette kom jeg til å tenke på hvordan jeg går frem når jeg leter etter ting jeg har forlagt. Lommeboken min for eksempel. Jeg begynner å lete i nærheten av der den pleier å være. I gangen. Første runde er ganske overfladisk og begrenser seg til steder den har ligget før. Ikke er den i skuffen, heller ikke på hylla eller i jakkelomma. Skal jeg lete videre i gangen krever det litt mer innsats. Jeg ser for meg at det er lettere å finne den på rommet mitt. Der har jeg også funnet lommeboken og andre ting jeg leter etter tidligere. Sjekker bukselommer, nattbordet og andre lett tilgjengelige og åpenbare steder. Da også det er resultatløst drar jeg videre der det er flere enkle steder å lete som krever lite innsats. Nei, ikke der heller. På badet? Nei. I stua? Nei. Ok, jeg finner ikke lommeboken i noen av de stedene jeg har funnet den før. Hva gjør jeg nå? Jeg vil ha lommeboken. Dopaminet gjenkjenner belønningen og sammen med acetylcholine skrur jeg innsatsen og fokuset på oppgaven opp ett hakk til neste nivå. Jeg går tilbake til gangen og går over de nest mest åpenbare stedene. Kanskje har jeg lagt den i feil skuff, eller den har ramlet bak hylla? Hva med i denne jakka jeg ikke pleier å bruke. Har jeg brukt den i det siste? Jeg fortsetter med samme intensitet gjennom de andre rommene. For hver runde eliminerer jeg flere og flere steder lommeboken kan være og jeg konsentrerer meg mer og mer om oppgaven. Acetylcholine hjelper meg å fokusere og å la andre ting som skjer rundt meg forholde seg i bakgrunnen. Dypere og dypere for hver runde. Til slutt finner jeg den under kommoden i gangen. Hah! Der var den ja! Jeg kunne ha letet meg helt ferdig i gangen med en gang. Da hadde jeg funnet den uten å måtte lete i de andre rommene. Lett å tenke i ettertid, men i realiteten er det helt usannsynlig at jeg skulle ha flyttet på kommoden i gangen før jeg sjekket de andre lett tilgjengelige stedene i huset jeg har funnet lommeboka før. Prøv å visualiser en slik situasjon for deg selv så vil du også finne ut hvor styrt du er av denne måten å tenke på og hvor lenge du lever i håpet om at lykken skal skje uten for mye innsats. Hvor mye skal til før jeg faktisk begynner å konsentrere deg om det jeg skal? Enkle løsninger vil så og si alltid prøves ut først. Først når de enkle løsningene ikke gir resultat blir jeg motivert nok til å konsentrere meg fordi jeg ikke kan gjøre det jeg vil før lommeboken er funnet. Funnet av lommeboken under kommoden er en såkalt “overraskende belønning” som fører med seg mer dopamin. Dopaminet sammen med acetylcholine sørger for at jeg lagrer den deilige følelsen av å finne lommeboken i minnesenteret sammen med hvor jeg fant den og hvordan jeg gjorde det. Neste gang jeg leter etter lommeboken er “under kommoden” blitt et mer åpenbart sted å lete i den første lete omgangen. Først var det utenkelig å lete der, men ved hjelp av dopamin og acetylcholine har jeg nå lært og erfart at det kan lønne seg å se under kommoden og at det kan lønne seg å fokusere.

Dette var jo en suksesshistorie uten sidestykke! Når som helst i denne lete prosessen kunne jeg blitt avbrutt. Enten av mine egne tanker, eller av eksterne hendelser. I det jeg underveis i letingen fant en avis eller en bok der det sto noe interessant kunne jeg satt meg til å lese dette. Jeg kunne ha kommet på at jeg ville sjekke klokka på mobilen og blitt sugd ned i kaninhullet av ny informasjon, bare av dette lille innfallet. Eller jeg kunne sett ut vinduet og kommet på noe annet jeg skulle gjøre. Plutselig står jeg der og smiler som en idiot mens jeg spyler badekaret til endene. Lommeboken ligger fremdeles under kommoden i gangen, uten at jeg har den fjerneste anelse om at det er der den ligger. Vi er interessert i ny informasjon, nye ting og nye opplevelser. Jeg var lei av å lete etter lommeboken. Det var begynt å bli for krevende. Jeg ville gjøre noe lett igjen. Noe som ga resultat. Noe nytt. Kommer det noe, nesten hva som helst er jeg klar for å hoppe av. Dopamin lager vi også når vi oppdager nye ting ser du. Og det har vi gjort mange nok ganger til at vi vet at vi kan få det hvis vi bestemmer oss for å avslutte den krevende oppgaven vi driver med. Det er som å få fri rett og slett. Bare det faktumet at noe er nytt er nok til å få oss til å foretrekke det fremfor det vi allerede holder på med. Vi liker nye ting, men ikke så mye som vi liker den hellige gral av nyheter: ny informasjon. Ny informasjon trumfer mye.

En ting er å forholde oss til våre egne forstyrrende tanker om nye ting vi heller vil gjøre. Det kan vi kontrollere til en viss grad. En annen ting er de eksterne forstyrrelsene vi er utsatt for. Mange av dem har vi selv lagt til rette for at skal kunne forstyrre oss. Så glad er vi i ny informasjon. Se for deg at du leter etter bankkortet ditt. Du aner ikke hvor det er, men du konsentrerer deg. Går metodisk gjennom alle stedene du kan tenke deg at det ligger. Steder det har ligget før, steder der du har vært, hvilke klær du hadde på deg og hvem du var med. Du prøver å finne tilbake til når du vet du hadde det sist. Det er krevende. Du er fokusert på det du skal, men du er også oppmerksom og på let etter tegn som kan føre deg nærmere målet. Det er på grensen til intenst. Du er i din egen verden og har blokkert ut alt annet enn oppgaven din. Alikevel blir du forstyrret av en lyd. En lyd som er distinkt nok til at den trenger gjennom. Lyden vet du hva betyr. Den har du hørt før. Du vet den betyr ny informasjon. Du vet enda ingenting om hvor viktig den er for deg. Det holder at den er ny og bærer potensialet av viktighet med seg. Du reagerer på denne lyden som en rotte i et eksperiment. Du vil finne ut hva dette har med deg å gjøre og hvem som kan være involvert. Er det viktig? Vet ikke, men dopaminet som fosser inn i pannelappene forteller deg at der er det. Men hva med kortet ditt? Det er også viktig. Klarer du å holde på fokuset ditt og vente med å finne ut av denne nye informasjonen til du har funnet kortet? Hva hender med fokuset om du prøver å fortsette uten å sjekke? Vil du tenke på hvilken ny informasjon lyden du hørte representerer? Stille deg spørsmål og prøve å forutse hva det kan være? Er det ikke like greit å bare sjekke med en gang? Uansett hva du gjør nå så er den fokuserte tilstanden du var i svekket. Acetylcholine hadde isolert de viktige nervebanene du trengte og de forskjellige områdene i hjernen jobbet med samme sak. Neural harmoni. Lyden du hørte var distinkt nok til at den trengte gjennom fokuset ditt og nå deler fokuset på letingen kapasiteten med denne nye informasjonen og dens potensial.

Selv om det heter multitasking er det egentlig fokus-bytting. Du går fra en ting til en annen og tilbake. Du blir glad av å “multitaske”. Ikke fordi du lager så godt resultat, men fordi du opplever følelsen av ny informasjon hver gang du bytter oppgave. Fokuset ditt rives fra hverandre for hver gang du bytter. Neural harmoni kan ikke opprettholdes i denne tilstanden. Vi har en enorm tilgang på informasjon slik vi lever i dag. Denne informasjonen konsumerer oppmerksomheten til mottakeren og gjør det vanskelig å fokusere på noe mer krevende enn korte artikler og videoer. En lang og krevende prosess som krever tålmodighet er det sjeldent vi gidder å gi oss hen med. Tilgang til ny informasjon hele tiden fører til at vi alltid vil gjøre noe annet før vi er ferdige med det vi holder på med. Har du kjent på det noen gang? Pleier du å lese artiklene helt ut eller bytter du til noe annet før du er ferdig? Resultatet av denne overfloden av informasjon er en knapphet av fokus. Når du har fokusert oppmerksomhet vil du bedre hukommelsen din, du vil bedre evnen din til å fokusere på ting som er viktige for deg og du vil være mer tilstede med hva det nå enn er du gjør til enhver tid. Er ikke det verdt å legge inn en ambisjon om å øve opp denne kapasiteten?

Fokusert oppmerksomhet er en viktig egenskap å mestre om du vil oppnå noe. Det er det vanskelig å gjøre om du sjeldent har fokusert oppmerksomhet lenge nok til å kode dette inn i hjernen din. Oppmerksomhet er det du trenger for å kunne være produktiv og for å kunne yte bedre. Mengden informasjon tilgjengelig er det rett og slett ikke mulig å rekke over. Sånn er det bare. For å kunne få mer nytte av kapasiteten din er det å være selektiv med hva du vil fore oppmerksomheten din med som er strategien å følge. Dette er en treningssak samtidig som det er en praktisk sak. Som med alt annet skjer det ikke noen ting før du begynner.

Hva er det som kan hjelpe deg å holde på oppmerksomheten din i lengre strekk? Til å begynne med trenger vi litt belønning i sikte. Vi trenger også å ordne til miljøet vårt slik at de fleste unødvendige forstyrrelser er tatt bort. Sånn, nå kan forventningen om hva du skal lære og oppnå sette i gang dopaminproduksjonen og ditt tilpassede miljø gjør at acetylcholine kan gjøre sine triks uten å bli forstyrret. Kommer det likevel forstyrrende elementer inn i bildet er det nå du skal øve på å holde dem utenfor din oppmerksomhet. Gir du etter for forstyrrelsene taper du. For hver gang du gir etter taper du. Ikke bli lei deg. For hver gang du ikke gir etter vinner du. Hver eneste gang du ikke gir etter forsterkes din evne til å fokusere samtidig som din tendens til å gi etter for forstyrrelser svekkes. Du kan klare å ignorere fristelsen av å gjøre noe som er enklere enn det du holder på med. Du vil finne ut at du vinner i lengden. Etterhvert blir du til en person som ikke hele tiden leter etter den enkleste løsningen med høyest avkastning. Du vil være den som er villig til å gjøre det arbeidet som faktisk kreves av deg for å nå målet ditt. Vil du være en person som drømmer om hvordan du vil ha det og sløser bort både tiden og ressursene dine mens du gjør det? Eller vil du være en person som jobber for det du vil ha og som fortjener hver eneste ting du oppnår?

Legg igjen en kommentar