#77 – Fokus og Distraksjon 1

Jeg har for tiden et prosjekt gående på hjemmefronten som tar mye kapasitet. Etterisolering av huset vårt. Jeg gleder meg. Den velkjente kommandoen: Lukk døra! Eller den korte men like plagsomme: Dørå!! Vil forhåpentlig svinne hen å bli et minne om tiden da huset vårt var en varmepumpe. Og da mener jeg en pumpe som pumper varme ut. Det skal bli en slutt på det nå. I det minste skal det kraftig reduseres. I prosessen får jeg kjenne på hvordan det er å kjempe mot prokrastinasjon og hige etter dopamin. Jeg får kjent på hvilke tanker som fører til at jeg klarer å holde fokus. Det kan være å gøy å ta meg selv i å tenke eller gjøre noe som ikke er fornuftig for så å flire litt, riste på hodet og fortsette å gjøre det jeg skal. Se for meg den langsiktige belønningen og kjenne at dopaminet jager acetylcholine opp i pannelappene så jeg kan konsentrere meg om oppgaven, holde forstyrrelser unna og lagre det jeg lærer meg så jeg kan bruke det til fullføre neste steg. Det kan også være plagsomt å tvinge seg selv til å følge fornuften til sin egen besserwisser. Føler meg som en slags schizofren noen ganger. Resultatet er at jeg sakte men sikkert kommer i mål og hver gang jeg endrer oppførselen min med vilje ser jeg på det som en seier til fordel for min egen karakter. Til sammen ser jeg på dette som en solid investering med avkastning for både meg selv og de rundt meg.

Acetylcholin er en av nevromodulatorer som hjelper meg å fokusere på det jeg holder på med. Acetylcholine sørger også for at jeg lagrer resultater jeg oppnår sammen med følelsen av hvordan det var å oppnå dem. Jeg lærer og det jeg lærer sørger acetylcholine for at jeg husker og kan bruke ved en senere anledning. Igjen er dette forenklet for at vi skal kunne dra nytte av bilde vi danner oss om hva som skjer.

Acetylcholine har ikke bare med hjernen å gjøre, fant jeg ut etter hvert. Det er faktisk i den siste tiden at forskere har forstått mer om hvordan acetylcholine påvirker hukommelse, søvn og vår evne til å konsentrere oss. Da man oppdaget Acetylcholine for over 80 år siden var det for aktivering av muskelsammentrekninger i hjertet. Senere har frivillige muskler og alle de andre musklene vi trenger for å drive organene i det autonome nervesystemet fulgt på. Når et handlingspotensial oppdages i en nerveterminal blir elektrisk ladede kalsium ioner fraktet inn og acetylcholine fester seg i synapsens acetylcholin reseptorer. I frivillige muskler fører dette til at sodium kanalene åpnes og får muskelen til å trekke seg sammen. Vanlig bevegelse av muskler rett og slett. Uten Acetylcholine blir det ikke så mye bevegelse. Blir man forgiftet av for eksempel saringass, en neurotoxin som ødelegger for at acetylcholine skal få feste seg i synapse reseptoren, kan det ende med at du dør fordi fraværet av acetylcholine hindrer den muskel sammentrekkende prosessen, ikke bare på dine frivillige bevegelige muskler, men også hjertet og mellomgulvet. Du slutter å puste og hjertet slutter å slå og så dør du av oksygenmangel. Hos Alzheimers pasienter er det de acetylcholine produserende nevronene som dør og gjør det vanskelig for pasienten å kontrollere musklene sine. Acetylcholine er den mest vanlige medisinen for Alzheimer pasienter, derfor er det også stor motivasjon for å finne ut mer om denne nevrotransmitteren/modulatoren og hva dens oppgaver er. Finner vi mer ut om hvordan den virker på muskler finner vi også ut mer om hvordan den virker i hjerne. På en måte kan vi se på det som om at acetylcholine sørger for at fokus muskelen jobber, akkurat som den får musklene våre til å bevege seg. Spennende. For å lage Acetylcholine trenger vi choline. Dette er viktig for å lage gode hjerner for foster og små barn. De ungene som hadde mødre med nok choline i kostholdet under svangerskapet gjør det bedre på iq og praktiske tester når de er fylt 7 år. Vilt. Skulle ønske jeg kunne reist tilbake og sagt til mamma at hun måtte spise 3-4 egg til dagen så jeg fikk en ålreit hjerne. Det skal nemlig holde. Jaja, jeg får nøye meg med å spise egg selv og å vite om hvordan dette funker for meg. Jeg kan fremdeles få utbytte av å justere oppførselen min i forhold til hvordan Acetylcholine virker og hva det gjør.

Så, hvordan kan vi tenke slik at vi oftere klarer å gjøre det vi skal? Et alternativet er å la ting skje uten å vite hva som er årsaken til at vi ikke klarer å fullføre det vi ønsker å fullføre. Hvis vi vet litt om hvordan det fungerer derimot, er det enklere å kjenne igjen hva som er i ferd med å skje. Kan vi kjenne igjen hva som skjer kan vi også endre på det. En av de viktigste effektene denne forståelsen gir er at vi ikke lenger kan skylde på eksterne faktorer for resultatene våre. Desto mer vi vet jo mer av det som skjer kan spores tilbake til oss selv. Det er stort sett vi som har ansvaret. Å gå over til denne forståelsen har et enorm potensial for oss og hva vi ønsker å oppnå. Er det en ting vi vet vi kan endre så er det oss selv. Så lenge vi vet hva vi vil og hva som er utfordringene våre er det vi som har ansvaret for å synkronisere tanker og handling slik at det fører til det resultatet vi vil ha. Selv om det er forlokkende tanke å spille lotto og vinne penger slik at jeg kan leie noen til å isolere hele huset mitt, blir det ikke isolert med mindre jeg gjør det jeg skal.  

Den optimale tilstanden for å gjennomføre et godt arbeid er når hjernen opererer i neural harmoni. En kraftig sammenkobling av flere områder i hjernen der alle drar i samme retning. Vi vet hva vi vil og vi jobber mot målet. Når vi er i denne tilstanden er koblingene vi trenger for oppgaven svært aktive. Dopamin og acetylcholine hjelper oss å holde denne tilstanden. De koblingene som ikke er like viktige blir svakere og holder seg i bakgrunnen. Det skal noe mer til enn bakgrunnsstøy for å plukke oss ut av den tilstanden. Hva enn det er vi skal gjøre så er det når hjernen vår er i denne tilstanden vi har muligheten til å gjøre vårt beste arbeid. Når vi har fokus på det vi holder på med og lar det som er irrelevant for oppgaven forbli irrelevant. Enkelt og greit. Men, selv om fokuset på en oppgave gjør oss mindre utsatt for avledning og distraksjon er fremdeles hjernen følsom for forstyrrelser og vi kan alltid distraheres om signalet er viktig nok for oss. Vi har så mange funksjoner i både kroppen og hjernen at det alltid er noe som ødelegger for noe annet, selv om egenskapene er fantastiske hver for seg. Som sagt skjer stort sett det som skjer. Det er slik vi opplever det. Først når vi kjenner igjen det som skjer kan vi begynne å tenke ut hvilke egenskaper vi kan legge bedre til rette for.

En av de egenskapene som har en tendens til å jobbe mot vårt langsiktige mål er den konstante søken etter store belønninger for liten innsats. Det er en forlokkende tanke. Har du tenkt denne tanken mange nok ganger ender du opp med lotteri mentaliteten. Tanken på en enklere løsning viser seg ofte når man begynner å bli lei. Det er krevende å fokusere og vi har bare en viss mengde vi kan bruke. Det vi kan gjøre er å trene oss opp til å tåle mer og klare lengre økter med fokus. Om morgenen er det lett å fokusere. Lageret er fyllt opp i løpet av den restorative søvnen vår. Når jeg skal begynne å gjøre loftet klar for isolasjon for eksempel. Jeg gjør de tingene jeg kan fra før, det som er lett og det som gir mye resultat for innsatsen. Jeah!  Hei hvor det går! Dette er jo gøy! Men så, etterhvert som de mer krevende oppgavene står for tur, kommer utfordringene. Oppgavene er fremdeles viktige, men de er kjedelige og viser lite resultat. Pluss at jeg har brukt opp noe av fokus kapasiteten min. I det jeg står der og sliter med disse endeløse oppgavene for å gjøre huset varmere for familien min, kommer tanken om hvordan jeg skal kunne få gjort dette lettere. En lottogevinst hadde gjort susen. Tanken gjør meg glad og gir nok dopamin til at jeg føler jeg allerede har fått til noe. Jeg føler jeg har løst en del av problemet! Spar på innsatsen! Jeg trenger ikke å fullføre dette her. Jeg går heller for lottogevinsten og leier inn folk. Alt jeg trenger å gjøre er å se det for meg. Det kommer det dopamin av. Dopamin som vil motivere meg til å kjøpe lottokupong. Vil jeg ha mer dopamin kan jeg se for meg hva jeg skal bruke gevinsten på. Det blir ikke noe acetylcholine og konsentrasjon av dette. Oppgaven er jo løst. Hjernen oppfatter dette som om det har skjedd, jeg føler jeg har oppnådd noe og kan ta fri med god samvittighet. Jeg har slått meg til ro, men søker fremdeles bekreftelser for tankene mine. Det finner vi i reklamen om lotto millionærer som gjør alt det de har lyst til. Det bekrefter at dette er veien å gå. Først når vinteren kommer og jeg oppdager at det fremdeles er drittkaldt, innser jeg at det var dumt å håpe på at en ekstern faktor skulle gjøre jobben jeg ville ha resultatet av. Dopaminet forsvinner helt i skuffelsen. Uten dopamin, ingen acetylcholine og da blir det hvertfall ikke noe isolering. Da er det større sjanse for en god gammel vinterdepresjon. Og skaperen er undertegnede.

Sånn er utfordringene våre nå. Men det var jo ikke alltid sånn. La oss reise tilbake i tid, til da vi var jegere og sankere, og se på hvordan disse egenskapene fungerte i det miljøet. Jegere og sankere var interesserte i å maksimere utbytte og minimere innsatsen. Det gjaldt da litt mindre trivielle utfordringer enn det vi har. For eksempel overlevelse. De var avhengige av denne måten å tenke på. Eller arten vår ble slik fordi det var de som gjorde dette som overlevde og førte egenskapene videre. De vant frem når det var knapt om ressursene. La oss si at en gruppe jegere kom til et område der det fantes mat. Noe var lett å finne, mens noe var vanskeligere. Først samler de det som er lett å finne. Når det er gjort og det blir vanskeligere eller mer krevende å finne det som er igjen kan vi se for oss at det ble foretatt en vurdering. “Skal vi fortsette her? Det er mer mat her, men det er mer krevende å få tak i det som er igjen i forhold til det som var lett å finne når vi kom. Alternativt kan vi dra videre til neste område og satse på at det er mer der av det som er lettere å få tak i.“ Det blir som å skumme fløten om den er der. Er den ikke der tar vi det nest beste. Om dette nye området er lite krevende å komme seg til og mulighetene for mat (fløte) er noenlunde det samme som her, er det en enkel sak å bestemme seg for å gå videre. Er det veldig langt, krevende og uvisst om det finnes lett tilgjengelige ressurser (fløte) der, kan det være like greit å bare bli og gjøre den innsatsen som skal til for å tømme ressursene der vi er. Så langt er alt greit. Dra eller bli, kostnad vs utbytte. Det man kommer frem til er mest kostnads nyttig får man mest motivasjon til å gjøre. Ingen vits å slite seg ut unødig. I dette miljøet er det en risky affære.

Gresset er ikke alltid grønnere på den andre siden. Den har du hørt. Det er også sant. I hodet ditt derimot, der er det lett å lage gresset så grønt du bare vil! Vi har en tendens til å lage det grønnere og grønnere etterhvert som det gresset vi allerede har blir gulere og gulere. Når jegerne kom til dette området var det lett å finne og plukke opp mat. Desto mer innsats som kreves for å få tak i det som først var lett å få tak i, desto mer ser vi for oss at det må være enklere et annet sted. Vi begynner å ønske oss lettere tilgjengelige ressurser. Når vi ser for oss lett tilgjengelige ressurser, produserer denne forventningen dopamin som gir oss motivasjon til å dra avgårde for å sjekke. Vi forlater altså det vi vet vi har her i håp om at det er lettere å få tak i det samme et annet sted. Vi ser for oss at vi kommer frem til dette stedet og får stort utbytte for liten innsats. Lotteri Mentaliteten. Før handlet dette om liv og død. Det gjør det ikke lenger. I en verden der dette var utslagsgivende for flokkens overlevelse tok man ikke unødig risiko med viktige avgjørelser. Dessuten var det flere i flokken som var med på å ta disse avgjørelsene. Noen har levd lengre og har mer erfaring enn andre og kan nyansere diskusjonen om hva som er lurt å gjøre. Sjansen for å ende opp med det som var best å gjøre for alle er større i denne flokken enn når jeg står alene på loftet og tenker at jeg vil vinne i lotto for å slippe å streve med noe jeg har blitt lei av. Konsekvensene av å søke etter enkle løsninger til fordel for godt arbeid blir ikke negative nok til at vi lærer skikkelig av det. Uten at avgjørelsen har med liv å død å gjøre og uten å diskutere dette med flere personer med ulik erfaring er det vår egen lyst som ender opp med mye av mandatet til å ta avgjørelsene våre.

Mat og andre praktiske ressurser for å leve er ganske åpenbare at vi vil ettertrakte. En annen ressurs vi mennesker alltid har satt høyt er informasjon. Ny informasjon som kan lære oss bedre å navigere miljøet vårt. Det kan gjøre det lettere å få tak i det man trenger eller gjøre det mindre kostbart å oppnå et krevende resultat. Lett tilgjengelig informasjon er like fristende som lett tilgjengelig mat. Begge deler pleide å være knappe ressurser.

Legg igjen en kommentar