#75 – Prokrastinasjon og Frihet

I det siste har jeg vært opptatt av vaner og hvilke valg jeg ser på som bedre enn andre. Jeg ser på det som bedre å lese en bok enn å andre former for underholdning, jeg ser det som mer nyttig å lese gammel filosofi enn ferske nyheter og jeg tenker at å kikke ut i luften og tenke ofte kan være bedre noe annet. Det har endret seg. I begynnelsen var det ganske vanskelig å få til å gjøre disse tingene. Å skifte fokuset fra det godt etablerte til dette nye. Hvorfor ikke bare la det som er enklest tilgjengelig og det jeg er vandt til få den plassen i oppmerksomheten den tar? Hvorfor bruke kapasitet på å gjøre noe annet enn enn det som føles behagelig og avslappende? Jeg skal forklare deg hva jeg synes er det beste ved å gjøre det slik. Endringen har krevd sitt, men jeg er glad for at jeg har lagt inn innsatsen.

Jeg leste et sitat fra Epictetus som fikk meg til å tenke på dette. “Bare de utdannede er fri.” Det er enkelt å si, men hva betyr det? Vi kan i dag krangle på hvor rett det er. En høy utdannelse bringer kanskje med seg en imponerende gjeld. Det kan begrense en persons frihet, samtidig som det han brukte pengene på har gitt ham en annen frihet. Jeg tenker det kan bety at jo mer du vet desto friere er du til å velge fordi du vet om flere valg. Det kan draes en slags sammenheng til sangen vi i min familie synger på alle tilstelninger der synging er involvert. “Din Tanke er Fri”. Det man vet og har lyst til å tenke kan ingen ta fra deg. De kan fengsle eller begrense deg fysisk, men uten ditt samtykke kan de ikke ta fra deg dine tanker. Det er derimot mulig å begrense deg fra å etablere nye tanker. Oppmerksomheten er også din. Du kan bruke den på deg selv og det du ønsker å bruke den på, men du kan også ende opp med å gi den bort til de som ber om den, uten at du tenker så mye over det. Så, hva gjør du med dine tanker og din oppmerksomhet? Har de en verdi for deg som du ikke vil gi fra deg? Eller lar du de som kan knepene lure dem fra deg uten kamp?

Jo flere biter med informasjon og innsikt som finnes i hjernen vår, desto større er sjansen for at nye biter med informasjon og innsikt passer sammen med noen av de som allerede er der. Man kan forstå noe nytt som skjer basert på forståelse for noe som har skjedd. Vi kan tenke at de bitene vi har og hvordan de passer sammen er med på å forme noe av handlingsmønsteret vårt. Når vi gjør det vi er vant til å gjøre, bekrefter vi mønsteret for den handlingen og fortsetter som før.  Når vi gjør noe nytt eller lærer noe nytt vil denne forståelsen lage en ny bit. Den kan passe sammen med noe vi allerede har, eller den står for seg selv og venter på å enten bli bekreftet eller at det skal komme enda en ny bit den kan passe sammen med.

Passer den sammen med noe du allerede har vil denne nye biten forsterke og utvide kunnskapen eller evnen den passer med. Er dette noe helt nytt står denne biten for seg selv og er i stor fare for å forsvinne. For å beholde den må man enten repetere eller finne noe annet nytt som kan passe sammen med den. Det er mer effektivt å koble denne nye tingen til noe du allerede har.

 

Vi kan bruke et eksempel slik at denne tanken har en godt etablert system å henge seg på. Noe vi alle har kjennskap til. Å lære å lese. Man lærer først en bokstav. Den står alene og er sårbar. Vi må repetere den. Gjerne feste den til noe vi allerede vet. En Ape. En bokstav om gangen. Ball, cowboy, dinosaur, ekorn. Vi må repetere en del ganger for å kunne huske at formen på bokstaven lager en bestemt lyd. Når vi har forstått hvilken form som representerer hvilken lyd, kan vi prøve å sette sammen bokstavene vi har lært og lage ord. Først har vi få bokstaver og kan lage få ord. Ordene, som er satt sammen av de enkelte bokstavene, lager helt nye lyder og representerer noe helt annet enn bokstavene hver for seg. Når denne teknikken er repetert mange nok ganger, forstår vi hvordan dette gjøres. Når vi kan noen bokstaver og har skjønt hvordan man setter dem sammen for å lage ord, er det langt lettere å lære enda en bokstav. Den 20. bokstaven er mye lettere å lære enn den første, siden den 20. passer sammen med forståelsen vi har laget av de andre 19 bitene. Erfaringen fra de andre 19 bokstaven og hvordan de fungerer sammen er nok til å forstå hvordan den nye skal brukes. Etterhvert har vi kommet oss gjennom hele alfabetet. Vi vet hva alle bokstavene representerer og vi kan forstå hva de betyr når vi setter dem etter hverandre. Systemet gjør at vi kan lese ordene istedenfor å lære hvert ord. Når vi kan et slikt system er det mulig å bruke det til å forstå enda mer. Vi kan bygge nye systemer som baserer seg på det vi allerede forstår. Siden vi kan forstå noe andre har skrevet kan vi med relativt liten innsats forstå hvordan vi selv kan forme bokstaver og sette dem i rekkefølge slik at andre kan forstå hva vi mener. Dette nye systemet er ikke like enkelt å få til om en ikke har lært seg bokstav systemet først. Noe vi har forstått gir oss grunnlag for å forstå mer. Desto mer vi forstår jo mer kan vi forstå.

 

Når vi har fått hele dette systemet bekreftet flere og flere ganger kan vi bruke det uten at det er krevende i det hele tatt. Vi bare leser og skriver. Ganske forenklet kan vi si at det vi har gjort mange nok ganger beveger seg fra området i hjernen vi bruker for å konsentrere oss om noe til DMN der det skjer mer eller mindre av seg selv. Det er blitt en del av det automatiske handlingsmønsteret vårt. Du kan jo prøve å la være å lese en overskrift eller et skilt du ser på.

 

Siden vi vet dette kan vi tenke oss at handlinger vi gjør jevnlig også blir til et system som forsterkes for hver gang det blir gjentatt og som etterhvert blir en del av DMN. Handlinger vi ikke er så vant med, men som vi vil utføre for å oppnå et ønsket resultat, må jobbes med aktivt. Disse kan oppfattes som vanskelige eller ukjente. De har ikke et godt etablert system det kan settes sammen med. Usikkerheten dette medbringer kan skape hyperaktivitet i Default Mode Network (DMN) og overskride pannelappenes kontrollsignal, viljestyrken. Du vil heller gjøre noe du allerede kan. Det kan føre til det som på fint heter, “ å frivillig utsette en bestemt handlingsplan til tross for at det forventes at man blir verre stilt av det” AKA prokrastinering. Man vil gjerne finne på alt mulig for å unngå dette ubehaget og det letteste er å ty til det man kan best, kjenner best og som er lett tilgjengelig. Det du er vant til å oppsøke for å unngå små ubehageligheter, som kjedsomhet eller ukjente oppgaver, finnes det et godt etablert mønster for i hjernen og det er lett å gå dit. Du har gjort det mange ganger. Du er rett og slett god på det. Det er en lettelse å gå fra noe vanskelig og ukjent til det som er forutsigbart og behagelig. Det er denne gode følelsen som er forbundet med å slippe å anstrenge seg. La DMN ta seg av ting, mens du slapper av. Tiden du kunne brukt til å lære nye ting som kunne gjort deg i stand til å lære enda flere ting blir brukt på noe du allerede kan og som ikke nødvendigvis gjør deg i bedre stand til å lære noe nytt.

 

Når vi er i denne behagelige tilstanden, vil vi ikke uten kamp bytte den ut med det som ikke er behagelig. Denne belønningen og evnen til å rasjonalisere våre dårlige valg overskrider viljestyrken. Etterhvert er vi ikke lenger fri til å gjøre det som er godt for oss. Vi har etablert et handlingsmønster i DMN vi egentlig ikke vil ha og det er vanskelige å kvitte seg med det. Resultatet kan være at vi spiser det vi vet gir dårlig helse og vi lar være å legge oss slik at vi ikke får sovet nok. Når kroppen bruker kapasitet til å forholde seg til denne krevende situasjonen er det mindre kapasitet til overs for viljestyrken til å overskride DMN. Samtidig gir vi oss selv dårlig samvittighet for at vi ikke får gjort de vi hadde planlagt. Studier har funnet en sammenheng mellom prokrastinering, dårlig mental helse og lav livstilfredshet. Din tanke er ikke fri og du gjør ikke det du vil. Du gir den frivillig til det som lokker den ut av deg og du blir demotivert av det.

 

Å hente den inn igjen er en krevende kamp. Men alt som er stort begynner med noe smått. Hver gang du skjærer gjennom kaoset i DMN og gjør det du vil, er det i den retningen du beveger deg. Det blir lagt på små lodd på motsatt side av vektskålen. Det er en metafor. Enda en er at det nå er kommet en ny bit i hjernen. Den er enormt sårbar så lenge den er alene. Den kan forsvinne ved den minste motstand. Gjør det en gang til. Gi den flere biter å koble seg sammen med. Sakte men sikkert vil du bygge opp forståelsen for et nytt alfabet. Det gamle alfabetet blir svakere for hver gang du velger å styrke det nye, men ikke slapp av for tidlig. Du kan fremdeles lese skilt og overskrifter uten å anstrenge deg.

 

Jeg prokrastinerer jeg også, det er ikke det at jeg er så perfekt. Men jeg finner det mye lettere å overstyre hyperaktiviteten i DMN med viljestyrken min når jeg har et bilde på hvordan dette fungerer. Da blir det mindre av, det jeg tenker er, å gi bort tankene mine og det blir mer av det jeg anser som å lage nye biter med informasjon jeg kan koble opp mot eksisterende mønster. Da er det jeg selv som bruker tankene mine. Jeg vet ikke hva folk vil, men jeg kan tenke meg at alle vet hvordan det er å ønske en endring og at man skal klare å gjøre noe som vil gi et ønsket resultat. Når din tanke ikke er fri kan den hindre deg i å handle slik du har lyst til. Kan du ikke handle blir det heller ingen resultat.  Fattig eller rik, slave eller konge. Først når man er i stand til å gjøre det man vil, er man fri.

 

Selv tror jeg at jeg blir mer fri når jeg kan forstå nye ting. Jeg blir i bedre stand til å forstå hva jeg vil og i enda bedre stand til å legge til rette for at det jeg ønsker meg skal skje. En løsning på et problem er vanskelig å finne når du ikke har den. Problemet rekker aldri å bli et problem hvis du har løsningen fra før. Tiden er alltid den samme, det er hva vi bruker den på som er forskjellen. Den kan være død når du gjør noe du kan fra før for å få tiden til å gå, eller den kan være levende når du tilegner deg noe nytt du kan få bruk for senere.

 

Det jeg synes er kjekkest med å gjøre nye ting og tilegne en ny bit informasjon er ikke nødvendigvis selve handlingen å gjøre det. Det er kjekt det også, men når den dagen kommer og jeg oppdager at jeg kan bruke den. Det er en nydelig følelse! Det er derfor jeg leser, det er derfor skriver jeg om morgenen, det er derfor jeg forsøker jeg å lære meg nye ting og det er derfor prøver jeg å være aktiv når jeg kan være passiv. Jeg vil ha den følelsen. Jeg elsker den. Jeg hadde en slik hendelse denne uken. Når jeg innser hva jeg har forstått og hva det vil bety for meg fremover, blir jeg ydmyk når jeg ser tilbake på stegene jeg tok for å oppnå denne innsikten. Det var alt annet en planlagt, men hadde jeg ikke brukt viljestyrken min til å gjort denne rekken små valg ville jeg ikke forstått det jeg nå forstår. Kanskje hadde jeg aldri forstått det. Jeg har igjen fått en kraftig bekreftelse på at viljestyrken jeg brukte til å gjøre død tid om til levende tid var en god investering.

 

Jeg er nå fri til å kunne handle i henhold til det jeg har forstått. Det var jeg ikke i forrige uke.

Legg igjen en kommentar