#71 – Hverdag, rutiner og disiplin = frihet

For en sommer det har vært folkens! Jeg kan ikke huske makan så lenge jeg har levd. Det var en bra en når jeg var 13 og en for 4 år siden, ellers kan jeg ikke huske noe å måle denne sommeren opp mot. Vi var 3 uker på ferie i camperen og hadde totalt 20 min med regn. 20 min! Regn var det verken før eller etter ferien heller. For oss vanlige folk har dette vært en drømmesommer. DRØMMESOMMER! Vi rakk tilogmed å bli godt vant med 25-30 grader. Det har vært lite mygg, lite brennmaneter, lite snegler og lite klær. Og ja, jeg vet at det ikke er utelukkende positivt. Bøndene og tørken og alt det der er trasig. Heldigvis ble det også lite grilling slik at det ble noe å klage på for de som virkelig trengte det. Nå ser det ut for at det endelig er kommet regn igjen. Og det er jo bra. Vi kan grille igjen. Og godt er det for det er visst mye kjøtt på lager. En annen ting jeg synes er bra er at vi har fått tilbake hverdagen. Ja, hverdagen. Det har vært mye kos, gøy og digg i sommer, men for at det skal være noe gøy, kos og digg å ha ferie og sommer trenger vi hverdag og uvær.

Akkurat nå er det hverdag og uvær. Jeg ønsker det velkomment! Jeg elsker at det er tilbake! Jeg har hatt en fantastisk sommer, en av de beste, men det er nok nå. Jeg er fornøyd. Glad og fornøyd når jeg tenker på hvordan vi har hatt det og glad og fornøyd når jeg tenker på at jeg nå skal i gang med hverdagen. Jeg gleder meg til å gjøre det vanskelig for meg selv. Jeg gleder meg til å påføre meg selv unødvendige gjøremål, unødvendig sult, unødvendig lesing og få unødvendig innsikt. Det er unødvendig å bade i isvann, men jeg skal gjøre det også. Jeg skal til og med stå opp unødvendig tidlig slik at jeg kan få alle disse unødvendige ambisjonene i havn. Jeg vet jeg ikke trenger å gjøre det. Det er helt unødvendig for å overleve her i livet. Det er like unødvendig for overlevelse som å la tv’en eller mobilen bestemme når jeg skal legge meg, drikke brus og spise chips på toppen av alt det andre jeg spiser, slumre på alarmen hver eneste morgen og klage over de tingene jeg gjøre for å kunne gjøre alt det jeg vil gjøre. Unødvendig for overlevelse. Det er likevel en forskjell. Den viser seg først over tid.

 

Faktisk havner det aller meste av det vi gjør under unødvendig for overlevelse. Unødvendige handlinger har flere underkategorier der vi kan plassere de forskjellig unødvendige handlingene sammen med andre unødvendige handlinger de ligner på. Siden de alle likevel ligger under unødvendig for overlevelse, virker det som om det ikke er så nøye med hva en går for hver enkelt gang. Det er heller ikke alltid samme unødvendige handling havner i samme underkategori og det hersker stor splid blant eksperter om hvilke unødvendige handlinger som skal i hvilke unødvendige underkategorier til de forskjellige tidene. Det heller ikke helt det samme, over tid, hvilke unødvendige handlinger vi foretar oss til hvilken tid. Med et så komplisert opplegg for alle unødvendige handlingene vi har å velge mellom, er det ikke så rart at vi ofte går for det som fremstår som mest fristende og minst krevende. Når vi i tillegg har en del faktorer rundt oss som drar fordel av å peile oss inn på akkurat de unødvendige handlingene som allerede er mest fristende og minst krevende, er det vanskelig å gjøre det annerledes.

 

Mangler du en god metode for å velge hvilke handlinger du skal gå for på forhånd, har ditt fremtidige selv en stor utfordring med å overkjøre nuets selv. Din fremtidige selv vet ikke alltid hva som er best å gjøre, men den vet ofte hva som er bedre å gjøre enn det som er mest fristende og minst krevende. Din fremtidige selv vil ha det bra når det en gang kommer i nuet. Nuets selv er god til å ignorere dette. Eller i det minste god til å rasjonalisere bort. For det vil ha det bra selv, nå. Det er litt plagsomt, siden det ofte gnager på nuets selv at ikke fortidens selv tok mer hensyn til sin fremtidige selv, som nå er i nuet. Det virker av og til som om nuets selv vil hevne seg på fortidens selv ved å gjøre sin fremtidige selv enda verre, mens nuet slipper unna med å kose seg. Et eksempel på dette er å spise junkfood dagen derpå. Det er her hverdagen kommer inn i bilde som en velsignelse. Med faste rammer fra dag til dag er det lettere å stålsette seg med ferdigtatte beslutninger for hva du skal velge der det vanligvis er lett å gå for det som er minst krevende og mest fristende.

 

Som kjent er det våre overlevelsesevner som har ført til at vi ser etter løsninger som er mest fristende og minst krevende. Det kan du høre mer om i episode # 21. Kort fortalt handler det om at vi er utviklet til å overleve i det miljøet vi befinner oss i. For det meste har vi befunnet oss i et miljø med konkurranse om kaloriene og ressursene. To ting er viktige for å overleve der det er konkurranse om ressursene. Det er å skaffe kalorier for så å spare på dem. Helst et sted ingen andre kan få tak i dem. Der de kan være frem til det er nødvendig å bruke dem. Det tok lang tid å anlegge disse egenskapene. Tusen på tusenvis av år. Lenge var det de som valgte det som var mest fristende og minst krevende som gjorde det best og førte slekten og akkurat disse egenskapene videre. I det siste har vi vært gode til å gjøre motsatt av å tilpasse oss. I stedet for å tilpasse oss til omgivelsene vi befinner oss i har vi blitt så flinke at vi kan tilpasse våre omgivelser til de gamle instinktene våre. Mer og mer av det. Først var det nesten utelukkende bra. Det ble lettere og lettere å gjøre det som var mest fristende og minst krevende. For selv om det som var mest fristende og minst krevende faktisk var minst krevende og mest fristende av de alternativen som viste seg, er det ikke dermed sagt at det var enkelt. Men det ble det altså etterhvert. Før vi var helt klar over det, hadde vi dratt noe av dette for langt. Instinktene og egenskapene som passet godt å følge blindt når vi bodde i naturen, krevde nå mer av en annen evne. Viljestyrke. For så smarte har vi ikke blitt enda, at vi automatisk velger det som er best for denne relativt nye, og hele tiden vekslende, tilstanden som har tatt over for overlevelse. Det å leve. Selv om vi så dyktig har organisert omgivelsene våre for å gjøre det lettere for oss selv, jobber vi fremdeles med å kunne ta de valgene som vi har godt av i lengden i forhold til hva vår fremtidige selv har godt av og forventer av oss. Det er fremdeles flere av de gamle instinktene som får styre mange av valgene våre. Spesielt de spontane valgene. Systemet for disse valgene er også kjent som System 1, for de som har lest “Thinking Fast and Slow”. I samme bok lærer du også om System 2. (Episode 29)

 

Hva vi spiser og hva vi gjør handler ikke lenger om overlevelse. Overlevelse til å få avkom og å følge dem opp til de klarer seg selv, vel å merke. Det er vi ferdige med. Det er ikke nødvendig. Det vi har igjen er mange unødvendige valg, som vi likevel tar. Denne gangen for å leve. Oooooh. Hvordan skal vi gjøre det? Før gikk ting bra om vi valgte det som var mest fristende og minst krevende. Det er faktisk derfor vi fremdeles gjenkjenner det som minst krevende og mest fristende. Det er derfor vi liker søtt. Vi har god erfaring med det i genene våre. Det skal mer til enn et par feilslag for at vi skal endre taktikk vi har oppnådd suksess med ti tusen ganger. Homo slektens evolusjon er på ca 2,5 millioner år. Det skal mer til enn 10 000 år med jordbruk og tilpasning av eget habitat for å endre oppsettet. Det er tross alt bare 0,4% av artens evolusjon. Det var da vi begynte å bygge dette habitatet vi befinner oss i. Langt fra alle begynte samtidig og vi er langt fra ferdige med å tilpasse omgivelsene våre.

Alt dette må, må, må for å overleve og få avkom som overlever er byttet ut med et hav av muligheter som vi fyller med …… en overveldende andel av det som er mest fristende og minst krevende. Vi strever enda med å forstå at vi nå kan velge i større grad enn før. Selv om de fleste enkeltvalg ikke gir utslag på vår overlevelse gjør det likevel en forskjell over tid om vi velger det som er mest fristende og minst krevende.

 

Noen har ambisjoner om å få til mer enn å overleve. Hah! Tenk det! Før instinktene våre får tid til å oppdage at det som er minst krevende og mest fristende kan gi dårlige resultater over tid, kan vi bruke system 2 for å komme disse valgene i forkjøpet. Og det er det lettere å få til når det er hverdag. Jøsses, det tok seg tid å komme fram til det poenget! Og det er ikke sikker jeg er ferdig enda heller.

Om sommeren er det fullt kaos og alle dager er forskjellige. Besluttninger har en større tendens til å tilfalle hver enkelt situasjon siden ingen eller få dager er like. Fordi hverdagen har flere dager som er noenlunde like, kan man la en forhåndsbestemt avgjørelse gjelde for flere ganger man er i en type situasjon. Desto flere ganger man lar en forhåndstatt besluttning gjelde for en situasjon der det er lett å gå for det mest fristende og minst krevende, jo lettere blir det. Du har plutselig besluttningsfri fra å vurdere den gjeldende og lignende hendelser individuelt. Handlingen er automatisert, til din fordel. Noen kaller det vaner. De kan programmeres akkurat slik vi vil. Før ville vi overleve og var født med gode instinkt vi kombinerte med spesialisert atferd vi lærte av de rundt oss som hadde levd i disse uendrede omgivelsene i tusenvis av år. De visste hva som var lurt å gjøre. Vi lå godt an til å få dette i havn med denne basisen. Jeg kan ikke anvende mine forfedres erfaringer kombinert med mine instinkter til å hanskes med alle de nåværende utfordringene. Habitatet forandres altfor fort. Nå kan vi prate med hvem som helst uten å bruke røyksignaler og  musikk og levende bilder flyr gjennom luften og kan høres og besiktiges på et slags kort de aller fleste av oss går rundt med eller har liggende hjemme. Det viste ikke min tippoldefar noe om. Slik det er nå må hver enkelt lære seg vaner og handlingsmønstre for å oppnå det de vil. Flere av de medfødte egenskapene som før var så viktige er blitt en belastning for nettopp det vi vil. Det er noe av grunnen til at det er så vanskelig å få til. Det krever viljestyrke nå. En av de store utfordringene er såklart å vite hva vi vil, men det får vi ta en annen gang. Det er ihvertfall mulig å gjøre nesten hva som helst istedenfor det som er enklest og mest fristende, bare du kommer på det. Barn som overlever kan du få nesten uansett.

 

Vet du hvordan din fremtidige selv vil ha det, kan det være nyttig å legge en slags plan for hva alle disse bedre-tilpasset-enn-innstinktet besluttningene skal føre til. Flere mennesker har med suksess tenkt på at deres fremtidige selv skal bli fornøyd med sin fortids selv, som nå er i nuet. På den måten kan nuets selv påvirkes til å velge i tråd med avtalen den har med sin fremtidige selv. Dette er lettere å få til når vi kan bruke rutiner og disiplin.

 

Rutiner, disiplin og hverdag gir frihet! Skjønner du? Selv om jeg ikke trenger vil jeg stå opp tidlig. For da får jeg skrevet i morgen sidene mine. Og da finner jeg ofte ut hva det er lurt å gjøre den dagen for at min fremtidige selv skal bli fornøyd med meg, som er i nuet. Ved å tenke på det blir jeg som er i nuet også fornøyd. Jeg blir fornøyd og kan lettere gjøre min familie fornøyd slik at de kan gjøre sine fremtidige selver fornøyde. Siden neste dag er noenlunde lik kan jeg anvende den samme besluttningen og disiplinen som fikk meg til å gjøre det i dag til gjøre det igjen. Jeg trenger ikke å gå gjennom hele prosessen hver gang. Etterhvert som jeg får flere og flere bekreftelser på at å stå opp tidlig gjør meg fornøyd, blir det lettere og jeg gleder meg over det. Etterhvert som mine fremtidige selver oppdager hva mine fortids selver har gjort og hva det har ført til, blir det en vane. Vaner krever ikke besluttninger. Da kan jeg bruke besluttningene mine på andre ting. Som for eksempel hvordan jeg skal unngå at andre mennesker, som kjenner til vår tendens til å velge det som er enklest og minst krevende, skal utnytte denne belastende egenskapen til sin fordel og min bekostning.

 

Velkommen hverdag, rutine og disiplin!! Enkle og fristende valg, vi snakkes til høstferien.

Legg igjen en kommentar