#69 – Uke 33 – Handling i panikk

Du har sikkert hørt historier i media om hvordan en gruppe politifolk bare har banket opp eller drept en eller annen tilsynelatende tilfeldig kar som ikke utgjorde den minste trussel. Det er lett for media å danne et bilde av noen med makt som kan gjøre som de vil, drepe en de hadde lyst til å drepe, for så å slippe unna med det. Man bli sint! Forstår det ikke. Monster! Dette eksempelet er en slik historie. En sen kveld kom historiens hovedperson hjem fra jobb. Husker ikke hva han heter, så vi kaller han for Jose. Jose var sliten etter en lang dag på jobb og ville trekke litt luft på trappen foran boligen han bodde i. Han står å kikker og tenker. Henger om du vil. Deilig å kjenne roen senke seg i den svale kveldslufta. En bil kjører forbi. Plutselig stopper den og rygger tilbake til rett foran trappa der Jose står. Han skjønner ikke hva som skjer og ser opp og ned gata, som man gjerne gjør, for å se om det er noe som kan forklare hva som skjer. Ut av bilen kommer 3 menn med pistoler. Hva skjer nå!? Best å komme seg inn i sikkerhet. Jose snur og skynder seg inn i gangen i bygningen. Han hører mennene begynne å rope.Shiiiit! Kom meg inn. Hvor er nøkkelen til leiligheten? I lomma? Bang, bangbangbangbangbangbang. 2 og et halvt magasin tømmes og når røyken legger seg ligger Jose død i gangen foran leiligheten han bor i. Mennene i bilen var politimenn i sivilt. Politimennene slapp unna straff. For en urettferdig verden. Hvordan kan noen gjøre noe slikt?

3 politimenn patruljerte i et belastet nabolag i en større by i USA. De er 3 hvite menn i sivilt i en sivil bil. De befinner seg i et område der det skjer ting. De er på vakt. Hva gjør den karen der på trappa foran den bygningen? Det er sent. Står han å holder vakt for noe? Vi rygger å hører med han. Men hva er det han gjør? Han forsøker å komme seg vekk. Han har noe å skjule! Ut av bilen og etter han! Pistolene fremme. Han er en liten kar. I dette nabolaget er det ensbetydende med at han er bevæpnet. “Stopp!! Politi!” Han stopper ikke. Hvorfor stopper han ikke? De løper opp trappa etter Jose som har forsvunnet inn i gangen. Hva er det som skjer? Han griper etter noe. Det må være et våpen. “Vis meg hendene dine!!” “Fram med hendene!!” Pang! Pang! Hvem skjøt? Noen skjøt! En politimann kaster seg bakover for å unngå å bli truffet. En annen tror den første ER skutt og tømmer magasinet inn i gangen. Kuler spretter overalt, politimennene er livredde for sitt eget liv. En jobb i politiet kan være farlig! Røyken legger seg og der ligger Jose. I høyre hånden har han lommeboken sin. HVor er våpenet? Hva har vi gjort!? Se for deg hvilke følelser som farer gjennom et hode. De har skutt en farlig mann som ikke lystret ordre for å berge sitt eget liv. Det farlige, bevæpnede gjengmedlemmet som hadde noe å skjule var en helt vanlig kar som nøt litt frisk luft. Antagelsene til politimennene om at Jose var bevæpnet og farlig føltes like ekte som antagelsene Jose hadde om de tre farlige bevæpnede mennene som kom mot han. At det er en lommebok han griper etter er like lett å mistolke som de aggressive ropene fra dem selv. Dette er ikke maktmisbruk. Det er overlevelsesinstinkt. Er livet i fare er det kun det mest grunnleggende som får gjennomslag. Antagelser får samme status som fakta, det er ikke tid til annet. Blir man skikkelig redd gjør man alt for å overleve. Både bevisst og ubevisst. Kroppen anser det tilogmed som sløsing av ressurser å holde på kroppslig avfall om situasjonen er truende nok. Best å være sikker, det er ikke rom for å vente på å få antagelser bekreftet. Når sykebilen kom finner syke personalet politimennene i sjokk, han ene satt på fortauet og gråt. Dette er ikke maktmisbruk, det er en tragedie. En tragedie for alle involverte. Jose og politimennene fikk livet sitt endret og endt basert på overlevelsesinstinkt i vårt DNA.

 

Dette var ikke helt som i boka. Det er fortalt etter hukommelse. Poenget er uansett det samme. Bare noen dager etter jeg hadde lest om dette kjente jeg igjen de samme detaljene fra en annen tragisk sak. På nyhetene får vi høre om 3 svenske politimenn som har skutt og drept en 20 år gammel gutt med downs syndrom. Han kunne ikke snakke annet enn å si mamma og pappa. I hendene sine hadde han et lekegevær. Har du hørt om den saken? Det er lett å tenke at disse politimennene har vært uforsiktige og det er like lett å glemme at de hadde sitt eget liv i tankene denne natten. Jeg vet ikke mye om denne saken, men det jeg vet danner et bilde av lignende karakter. Politiet får melding om en person med våpen som befinner seg i et belastet område. Politiet finner han og forsøker å kommunisere med han. Personen lystrer ikke og vi kan bare tenke oss hva som farer gjennom hodet til disse uheldige 3 som fører til at de alle avfyrer skudd og dreper denne gutten. Det er tragisk for offeret og familien og det er tragisk for de som har handlet i beste mening og som må innse at de har drept en uskyldig person. Jeg forstår jo at det kan være vanskelig å dømme dem for noe og jeg kan forstå at det ikke er godt nok for offerets etterlatte.

 

Off, off off. Kjenner jeg blir matt av å tenke på dette her. Forferdelig trist. Dette kan skje hvem som helst. Vi er alle redde for livet vårt når noe vi oppfatter som truende skjer. Vi handler raskere enn normalt. Denne hendelsen gir også et meningsfullt perspektiv i våpendebatten. Hadde de ikke våpen ville det ikke skjedd på denne måten. Men hvordan hadde du følt deg om du skulle jakte på det du har fått beskjed om er en farlig person fra et belastet miljø bevæpnet med skarpe skudd? Hendelser som dette er fra start til slutt over på sekunder. Kanskje bare 2-3. Hvor raskt er vi i stand til å ta riktige besluttninger? Vanskelig å si. Men en person med erfaring har bedre trening i å vurdere sine egne instinktive tanker. Er dette å krisemaksimere? Kanskje er et halvt sekund nok til å se at det er en lommebok eller et lekevåpen? En kriminell som ikke lystrer, eller en person med Downs syndrom som ikke kan snakke? Enn så tragisk denne saken er, vil utfallet over tid sannsynligvis bidra til å unngå slike hendelser i fremtiden. Et skrekkeksempel til en høy pris som bidrar til å øke bevisstheten på problemet. Vi forstår bedre og får bedre trente politimenn, sikkert også i Norge. Det hjelper ikke den etterlatte familien, men det hjelper politimenn og potensielle offer i overskuelig fremtid.

 

Neineinei, nå er det på tide med et litt lystigere eksempel. Det kommer fra en bok jeg leser akkurat nå. Den er av typen som er så kjekk å lese at jeg gruer meg til den er ferdig. Boka heter “Factfullness” og havner lett på favorittlista allerede før jeg har lest hallveis. Forfatteren er Hans Rosling. Du har kanskje hørt om han? Han svenske professoren med boble grafene som du kanskje har sett på TED. “Factfullness” er boka som han akkurat fikk gjort ferdig sammen med sin datter og svigersønn, før han dessverre døde, i 2017. Du skal ikke se bort ifra at det kommer en egen bok episode om den senere, men for nå skal vi bare høre om da Hans var fersking på et lite sykehus i Sverige i 1975.

 

Sykehuset fikk en telefon om at de måtte gjør seg klare til å ta imot flere skadde fra en flyulykke i nærheten. De var på vei inn i helikopter allerede. Mens Hans og en kollega sto på kontoret og endevendte permer og prosedyrer etter retningslinjer for katastrofe håndtering hørte de helikopteret gå inn for landing. Sekunder seneren kommer det inn en båre med en person i en kraftig dress med store glidelåser på. Armene og beina rister. Epilepsi tenkte Hans.”Av med klærne!” Redningsvesten går greit, men de store glidelåsene er det ikke godt å si hvor starter hen. Hans legger merke til at det flyter i blod på gulvet. “Han blør!” roper han og prøver å finne ut av hvordan han skal få av dressen. Stopper han ikke blødningen raskt vil pasienten dø. “Hvor har du vondt?” spør han pasienten som svarer “njenjukjejunjeta kjula.” Han rister og ser skrekkslagen ut. Dette er jo en russisk soldat. Hans sier på russisk: “Du er trygg kamerat, svensk sykehus.” Samtidig som han får et panisk blikk fra pasienten skjønner han hva dette betyr. En Russisk pilot som er skutt ned over Svensk territorium. Tredje verdenskrig er i gang. For en følelse dette må ha gitt han! Alt skjer på sekunder. Han ber om en saks og skal til å klippe i drakten for å lokalisere skaden. Akkurat da kommer hoved søsteren og griper Hans i armen. “Ikke klipp i drakten! Det er en G drakt som koster over 10 000 kroner! Kan du flytte deg litt du står på farge ampullen i redningsvesten. Gulvet er jo helt rødt.”  Så henvender hun seg til pasienten, tar av han drakten mens hun sier på svensk. “Bare ta det med ro, du har oppholdt deg 23 minutt i kaldt vann. Det er derfor du skjelver og vi ikke forstår hva du sier. Vi skal få varmen i deg igjen.”

 

Ja, så der har vi forskjellen på en med og en uten erfaring. Like fort som ferskingen konstruerte tredje verdenskrig klarte den rutinerte å avlyse den. Alle disse eksemplene er antagelig langt utenfor det vi kan forvente å oppleve i våre liv, men det kan likevel være lurt å bruke disse ekstreme tilfellene til å hjelpe oss å huske hvordan panikk får oss til å handle. De samme reaksjonene og forhastede beslutningene er gjeldende i langt mindre truende og langt mer vanlige hendelser. Så hvordan skal vi huske det da? Hvordan kan vi adoptere roen til Søster Birgitte når det står på som verst? Hans Rosling har et par tips i slutten av det aktuelle kapittelet om frykt i boken.

Vår naturlige frykt for vold, fangenskap og forgiftning, det samme som er ansvarlig for våre fobier for trange rom og slanger, gjør at vi overvurderer dens risiko. Verden virker ofte mer skremmende enn den er på grunn av hva du hører i media og hva folk ellers snakker om. Politimennene i Sverige var preget av tilstanden i landet og antagelsen om at dette var en farlig person. Hans var redd for 3. verdenskrig fordi han hadde vokst opp med det som en trussel siden han kunne huske. Antagelsene var feil og endte opp med at de handlet feil i forhold til det som var tilfellet. Å øve på å kalkulere risiko vil føre til at man lettere kan redusere frykten disse nedarvede instinktene har konstruert slik at det nærmer seg den faktiske risikoen. Og risiko er fare x eksponering. En slange er farlig, men risikoen for å møte en som er dødelig her hjemme er forsvinnende liten. Dermed er denne frykten så og si helt unødvendig. Når man har panikk ser du verden annerledes. Ta så få besluttninger som mulig frem til panikken har lagt seg og de faktiske forhold viser seg. Det trenger ikke ta mer enn 1 sekund eller 2. Da er det lettere å ta besluttninger uten å risikere å gjøre noe dumt du ikke kan ta tilbake.

Legg igjen en kommentar