#68 – Uke 32 – Mot over Komfort

Dette er en episode jeg skrev for en stund siden, men jeg var litt usikker på om jeg ville dele den. Nå deler jeg den likevel. Kanskje noen vil kunne få dette til å passe med egne erfaringer. Det er jo å lære av andres erfaringer som er den ultimate måten å lære på. Da slipper man selv å måtte gjennomleve det og ta konsekvensene. Det opptar ganske mye mer energi enn å høre denne episoden. Så versågo, her har du en av mine hardt opptjente erfaringer. Så kan du se om det kan passe å bruke til noe av det du opplever i ditt liv.

Jeg tenkte mye på mandag og tirsdag. Nå er det onsdag og jeg er ferdig med å tenke. Mens jeg tenkte prøvde jeg å la det jeg leste og reflekterte over gi meg veiledning i forhold til hva jeg skulle gjøre. Egentlig prøvde jeg ikke i det hele tatt. Det skjedde bare av seg selv. Svar på hva jeg lurer på og råd til hva jeg skal gjøre presenterer seg selv i alle kanaler. Det er slik hjernen vår virker. Dritkult. Og nå, etter å ha handlet, er jeg veldig fornøyd. Det var en bagatell dette, en helt hverdagslig ting som kunne glidd over i ingenting. Men ofte er en bagatell en liten bit som bidrar til noe stort. Det er lettere å ta bagatell for bagatell enn å plutselig måtte stå imot en Tsunami av bagateller som har lagt seg oppå hverandre med en skjult Godzilla i vannmassene. Så, jeg tenkte at jeg skulle skrive alt som skjedde. Om og hva jeg gjorde og tenkte underveis. Etterpå skal jeg lese det for kona mi. Hvis det er greit for henne skal du også få høre om det.

 

Alt startet med en hyggelig prat vi hadde i bilen på vei hjem fra Stavanger. Jeg var glad for at jeg ikke hadde drukket vin i helgen og nøt følelsen av at jeg hadde overskudd både mentalt og fysisk. Ingenting var irriterende og plagsomt til tross for at det var søndag og vi hadde vært i bilen i nesten 4 timer. Vi snakket om hvordan vi kunne legge til rette for å få det enklere i hverdagen. Jeg skulle på jobb dagen etterpå og være borte noen dager. Kona mi er veldig flink til å la unger få ha det kjekt. Det er en fantastisk egenskap. Men, summen av de prosjektene hun setter i gang med har en tendens til å lage kaos og rot for henne, som igjen blir til stress og gjør totalen verre enn det trenger å være. Det er selvsagt kjekt der og da, med maling, baking og stua full av dokker og lego, men kostnaden viser seg ikke før i etterkant. Kan disse dagene alene med ungene bli hyggeligere om fokuset er på sin egen kapasitet og hva hun har energi til? Litt god gammeldags 80/20 tenking. Ungene kan ha det 80% så morsomt med bare 20% av “kostnaden”. Ja, vi var enige i at det var lurt å se på det slik. Vi synes begge at det var en god prat. Når vi kom hjem la vi ungene og gjorde ting i stand til neste dag. Nister og frokost til ungene var klart og det var ryddig og oversiktlig for neste morgen. Nice! Klar for en ny uke! Jeg la meg til å lese med ambisjoner om å stå opp tidlig.

 

Jeg sov litt dårlig denne natten. Eller, jeg var ihvertfall trøtt når jeg våknet. Etter min vanlige oppvåknings rutine satte jeg meg til å skrive morgen sidene mine. Skreiv gode ting. Barbro hadde senvakt. Hun og Ylva skulle ikke avgårde før halv 9. Ask drar som regel avgårde mellom halv 8 og kvart på 8. Alltid litt bedre når Barbro og Ylva har god tid. Da kan vi fokusere på å få Ask i gang og avgårde og bruke resten på Ylva.  Nabogutten kommer dinglende 07:30 og de tar følge til skolen. En av de tingene jeg skrev i 5 minutes journal denne morgenen var at jeg ville gjøre morgenen fornøyelig for familien. En god start på uka for alle! Bare minutter senere skulle jeg feile grundig når det kom til akkurat dette.

 

Jeg satte i gang med frokosten i god tid. Som regel er det slik at jeg tar meg av frokost og nistelaging, mens Barbro tar seg av det som skal skje på badet. Siden jeg skulle dra på jobb hadde jeg et ønske om at vi skulle ha en bra start på dagen og uken alle sammen. Det er det god sjanse for om det er god tid til frokost. Det var tanken jeg hadde inne i hodet mitt og det var også da der jeg la forventningene mine. Jeg stekte pannekaker til ungene, speilegg og salat til meg og Barbro var på gang og jeg hørte det var liv i over etasjen. Snart kommer Ask ned, tenkte jeg og fortsatte. Tiden gikk, ingen kom. Jeg stakk opp på badet for å se hvordan det lå an. Da var klokka blitt 7 og tiden var i ferd med å bli dårlig. Når jeg kom opp var Ylva og Barbro på badet, langt fra klare. “Hvor er Ask?” Han var fremdeles i senga. Ylva var så sur at Barbro ikke ville ha begge på badet. …………..What!?!? Hvordan hang dette sammen med det vi snakket om dagen før? Nå ville Ask få dårlig tid og Ylva få enda bedre tid. Dette var bruk av ressurser i feil ende. Det var akkurat det motsatte av det jeg hadde sett for meg. Få Ask klar og kom dinglende med Ylva hadde jeg tenkt. First things first for satan! Jeg mumlet en sur kommentar om det og gikk ned igjen for å ta meg av det som var på varme.

 

Ylva kom ned først og vi begynte å spise. Etter en stund kom Ask og Barbro. Jeg var blitt så satt ut av vår forskjellige oppfatning av hvordan ting burde vært at jeg glemte hele min ambisjon om å gjøre det hyggelig og klarte ikke være annet enn gretten og sur til tross for at jeg vet at jeg kan endre humøret mitt om jeg virkelig prøver. Jeg klarte det ikke. Tilogmed Ylva sa det. “Du er morgengretten Pappa.” “Ja, det er jeg”. Det var da jeg begynte så smått å ta meg i det. Men fremdeles var jeg ikke i humør til å møte blikket til Barbro. Fyttikatta, det høres jo helt fælt ut. For en makt en sur person har. Jeg kom meg, jeg prøvde, det kostet. Men jeg klarte fremdeles ikke å være oppriktig.

 

Det ble ikke den morgenen jeg hadde sett for meg. Og jeg tror ikke det ble den morgenen de andre hadde sett for seg heller. Alt forandres når det blir dårlig tid. Hvorfor hadde ikke Barbro bare vekket Ask og fått han i gang? Da hadde alt gått så mye bedre. Vi vet jo alle at 20 min er “make it or break it” om morgenen. Zen eller kaos. Dessuten tror jeg han allerede var våken og lå å leste i senga. Dette er det jeg opplevde og det jeg tenkte om det som skjedde. Det eneste jeg viste at Barbro tenkte om dette var at Ylva var sur og at hun ikke ville ha begge på badet. Jeg vet jo at hun har sine tanker om hva som var bra å gjøre og at hun ikke tenkte på hvordan hun kunne ødelegge for min plan som hun A: ikke visste at eksisterte og B: involverte at hun handlet slik jeg hadde planlagt i tankene mine.

 

Ask fikk spist og pakket seg av gårde. Jeg hørte magelatteren hans uti veien når han og nabogutten sprang avgårde. Da smilte jeg. Han var hvertfall i godt humør. Jeg var bedre, men hadde enda ikke funnet helt tilbake til gleden ved livet. Det plaget meg at jeg hadde oppført meg så bedritent og så kraftig imot mine egne ambisjoner om hva jeg ville. Jeg tenkte og tenkte på dette.

 

Jeg visste så godt hvordan jeg hadde lyst å ha oppført meg. Jeg klarte det ikke denne gangen, men istedenfor å drite i det og leve videre tenkte jeg alvorlig mye over det. Jeg hadde et ønske om å ville komme slike ting i forkjøpet. Spesielt siden jeg trodde jeg kunne det allerede. Ved å tenke på det som hadde skjedd og stille meg selv spørsmål rundt det hele fant jeg ut at det var meg selv dette gikk på. Hm, dette stoiker greiene virkelig har satt seg i meg. Stoikeren er opptatt av forskjellen på hva de selv kan endre og hva de ikke har makt over å endre. Det er lettere å endre meg selv i forhold til hva som hender rundt meg enn det er å endre forholdene rundt meg slik at det passer min oppfatning. Daglig eksponering for dette over tid har gjort det vanskelig å rettferdiggjøre min egen dårlige oppførsel.

 

Ved å gå så grundig inn i dette og kjenne på hvor dumt det egentlig var hadde jeg nå nok et våpen i kampen mot meg selv. Det kan fremdeles ikke garanteres at jeg oppfører meg perfekt, men sjansen er større for at det går bra neste gang eller neste gang eller en annen gang på grunn av dette. Jeg merket at jeg hadde beveget meg helt bort fra hva Barbro hadde gjort og hva hun tenkte og fokuserte heller på hvordan jeg hadde oppført meg og hva jeg hadde tenkt. Det var jeg som skulle takle denne situasjonen og den hadde ingenting med Barbro å gjøre i det hele tatt.

 

Jeg var fornøyd med å ha kommet frem til dette. Jeg slo meg til ro med det hele. Jeg tenkte på at jeg skulle sagt noe til Barbro. Hun trenger egentlig å vite det. At jeg har tenkt på dette. “Ja, jeg sier det kanskje når jeg kommer hjem. Når og hvis det passer seg.” Jeg vet jo hva det betyr. At det ikke kommer til å skje. Et tilfelle av den klassiske tenkte-det-så-jeg-tror-jeg-har-gjort-det-på-ekte fellen. Hvorfor ville jeg utsette det? Det er krevende å si sånne ting. Å si unnskyld, eller fortelle hva jeg har tenkt. Å blottlegge seg. Jeg la meg for å lese på kvelden. Tribe of Mentors. Fikk den av Barbro og ungene til bursdagen min. En etter en kom beskjedene om hva jeg burde gjøre.

 

Først ut; Brené Brown

“Mot over comfort”

“Alle vil være modige, men ingen vil være sårbare.”   Hmmm…. Er man modig om man viser sårbarhet?

 

Strauss Zelnick

“Selv om det kan være flaut og ukomfortabelt å be om unnskyldning, er det et tegn på modenhet og god karakter. Dessverre er det ikke noen spesiell magisk måte å si “Unnskyld” på. Du må bare gjøre det.”

 

En til fra Leo Babauta…

“Når jeg føler meg overveldet tenker jeg: “ Hvordan oppleves denne følelsen som en kroppslig følelse?” Jeg prøver å holde på følelsene så lenge jeg klarer og være nysgjerrig og åpen om dem. Når jeg er ferdig tenker jeg med meg selv: “Hva er den mest kjærlige tingen jeg kan gjøre for meg selv og andre akkurat nå?” Og så gjør jeg det.”

 

Det var som et spark i rævva. Istedenfor å la tanken om å fortelle Barbro om dette modne i mitt eget sinn og forsvinne, visste jeg at jeg måtte gjøre noe nå, mens det var ferskt.

 

Jeg sendte denne meldingen hjem:

“Unnskyld for at jeg var så gretten i morges. Det va ikkje sånn eg ville dra på jobb. Noen ganger klare eg ikkje å skjerpa meg. Tenkt på det, angre på det, prøve igjen. Sov godt og drøm søtt:-*”

 

Svaret var alt annet en begredelig:

“Ikke tenk på det eingang!!! Men eg skjønne koss du har det. Fint du beklage, men ikke ha dårlig samvittighet for d. Eg elske deg fordeom eg:-) Sov godt kjære du:-*”

 

Så dermed var denne tullete situasjonen som jeg verken var fornøyd med eller stolt av, blitt til noe jeg var både fornøyd med og litt stolt av også. Den kunne endt med å drive meg og Barbro fra hverandre, men det motsatte skjedde. Prosessen i hodet mitt var lang og strevsom. Det var hoved innsatsen. Å forstå det selv. Mesteparten av gevinsten kom dog etter den lille ekstra innsatsen, prikken over i’en, å fortelle Barbro om det. Det krever mot å være sårbar, men det er der gullet ligger. Det er ingen hemmelig formel for det heller. Det er bare å si det. Og så går livet videre med bedre utsikter enn det hadde før.

Legg igjen en kommentar