#66 – Bok – «Worlds in Collission»

Noen ganger skal jeg si dere, så er det digg å lese noe som bare er helt utenom det som er i ens vanlige tralt. Og den boken som passer den beskrivelsen best av de bøkene jeg har lest det siste året må være “Worlds in Collision” av Ivanov Velikovsky. Det var i fjor på en familiehagefest at jeg kom i snakk med en tremenning av meg om bøker, filosofi og livet, at denne boken kom frem. – Har du lest Velikovsky? – Nei… Aldri hørt om.  Jeg tenkte at det var en eller annen filosof eller forfatter jeg burde vite om. Sånn høres jo navnet ut. Han advarte meg om at det var kontroversielle greier denne Velikovsky hadde forfattet. Litt nølende prøvde han å forberede meg på at dette ikke var hverdags greier og han forsøkte å finne ut om jeg var en person som var med på slikt eller ei. Han sa også at det som sto i boka var helt noe annet enn hva vi ellers er vant til å høre om, men at argumentene til Velikovsky var så gode at det hele ga mening. Om det som sto i boka stemte eller ikke, var det uansett en veldig spennende og interessant bok å lese. Når han så fortalte meg om hva den handlet om skjønte jeg at han var litt nølende med å legge det frem. Den handlet blant annet om at Venus en gang hadde vært en komet som løsrev seg fra Jupiter og hadde sneiet innom jorden og gitt opphav til en masse av historiene vi finner i religiøse og historiske tekster fra fortiden. Atlantis, Noahs Ark, Moses gjennom et tørrlagt rødehav, slanger på himmelen, kampen mellom det gode og det onde, reversering av polene, elver av blod, honning regn, mørke år og guds utvalgte folk. Alt settes i sammenheng med bevegelsene til denne store kometen som en periode i jordens historie sneier innom før den etterhvert faller til ro og blir planeten Venus. Nå har du kanskje like store øyne og like mange spørsmål som jeg selv hadde da jeg ble dette fortalt. Før vi går videre på innholdet så kan jeg si litt om forfatteren .

Ivanov Velikovsky ble født i Russland i 1895 i det som i dag er Hviterussland. Som barn snakket han flere språk og han utdannet seg etterhvert i både Moskva, Berlin, Frankrike og Wien. Han møtte Einstein i begynnelsen av 1920 årene og de to ble gode venner etter at Einstein redigerte et av verkene Velikovsky hadde forfattet mens han var i Berlin. Han tilbrakte årene mellom 1924 og 1939 i Britisk Palestina der han blant annet hadde en finger med i oppstarten av Hebrew University i Jerusalem. Han praktiserte som psykolog og psykoanalist. Han hadde studert psykoanalyse i Wien under en elev av Freud. I 1939 reiste han til New York og bare uker senere startet 2.verdenskrig. Det gjorde at han ble værende i USA resten av sitt liv.

Meningen var at han i New York skulle bruke et års tid til å gjøre research på en bok han ville skrive, “Oedipus og Akhenaton”. Den utforsket muligheten om at den Egyptiske Faraoen Akhenaton faktisk var den legendariske Oedipus. Dette var inspirert av Freuds teori om at det var Akhenaton, en monoteistisk Egyptisk farao, som var opphavet til de religiøse prinsippene Moses lærte det israelske folket i ørkenen. Freud, blant andre, mente at salme 104 i bibelen var til forveksling lik en Egyptisk hymne som var hugget inn i en veggen i Akhenaton’s egen generals gravkammer i Akhetnaton’s hjemby Akhetaten. Velikovsky ville motbevise Freud samtidig som han ville bevise at Exodus var forfattet i Egyptiske papyruser i tillegg til bibelen. Han fant både Exodus og flere andre plager som var beskrevet i bibelen i Ipuwer Papyrusen. Det stemte ikke helt overens med årstallene og Velikovsky satte i gang med å prøve å forklare dette. Velikovsky skulle forbli i kaninhullet han falt oppi for resten av livet. På både godt og vondt.

Og ja, jeg har også stilt meg spørsmålet; hva i himmelens navn gjør at smarte folk som Freud og Velikovsky benytter kapasiteten sin til å lete etter puslespillbrikker i gamle religiøse tekster? Ikke vet jeg, men dette er lenge siden. Ting var annerledes. De syns vel det var interessant og trenger gjerne ikke noe bedre grunn? Når jeg leser det Velikovsky legger frem av teorier kan jeg ikke si annet enn at jeg er glad for at han gjorde det. Følelsen jeg fikk når jeg leste denne boken kan jeg beskrive som følger: Du leser noe som du oppfatter som det villeste svada før enda flere svada fortellinger blir sydd sammen av disse referansene vi kjenner konturen av fra kristendoms- og historie timer på skolen og fra eldre mytologier som vår egen Norrøne. Når du da har forstått hva som menes med det hele sitter du igjen med en følelse av at dette gir jo bare så mye mer mening enn hva de originale fortellingene klarer å få frem. Er det sant? Vet ikke, men så gøy det var å lese!

Og det var flere som likte å lese om dette. Boken kom ut i 1950 og ble en bestselger med en gang. Forlaget som hadde gitt ut boken var et anerkjent forlag som stort sett ga ut akademiske tekstbøker. Det var også akademikere boken var ment til. Forlaget ble presset til å gi fra seg publikasjonen til et annet forlag da det ble truet av en massiv organisert boycott fra en kar som heter Shapley, som tydeligvis hadde mye å si på det tidspunktet. Shapley synes dette her var nonsens som ikke fortjente dagens lys. Nonsens eller ei. Boka ble en bestselger og det ble også de påfølgende , “Ages i Chaos” og “Earth in Upheaval”. De har jeg ikke lest ennå, men Ages of Chaos ligger i hylla mi.

Utgivelsen og kontroversene som fulgte førte til at Velikovsky ble en persona non grata på universiteter gjennom hele 50 tallet og starten på 60 tallet. Etter det begynte forespørslene å renne inn og han foreleste for rekordstore publikum på Universiteter i store deler av Amerika og Europa. Hele den siste delen av livet sitt brukte han mye tid på å motbevise sine akademiske kritikere samtidig som han foreleste i USA og Europa. 2 bøker til i serien Ages in Chaos kom før hans død i 1979. Og det var det for Velikovskys del.

En av de tingene Velikovsky gjorde som var så annerledes enn alt annet var at han la frem sagn og religiøse fortellinger som bevis for tidligere katastrofer og planeters bevegelser. Dette funket jo ikke for akademikerne. For leserne var det likevel kjempegreier. Og jeg kan lett forstå hvorfor. Hør bare på dette: Rundt 1500 før nåværende era skal en stor bit ha løsrevet seg fra Jupiter og blitt slynget ut i rommet. Denne kometen, med en brennende hale, skal ha passert jorden og skapt et furore uten sidestykke. Den store kometen skal ha endret jordens bane og tilt som igjen førte med seg enda flere enorme katastrofer over hele planeten. Og her kommer altså de religiøse tekstene på løpende bånd. Europeiske prester som fikk fortalt gamle historier fra indianerne i den nye verden (Amerika) konkluderte med at disse måtte være en eldgammel utvandret gruppe med jøder som delte samme religiøse historie som de i Europa. Det var lettere å forklare det på den måten enn at de hadde opplevd det samme. Så hva var det som skjedde da? Se for deg at månens tyngdekraft har en effekt på bevegelse av vann på jorden. Månen er liten. Se så for deg denne store kometen, som var på størrelse med jorden selv, passerte og drog jordens vann til seg. Dette skapte gigantiske flodbølger a’la Noahs Ark på den ene siden og en Moses som kunne gå tørrskodd over rødehavet på andre siden og reversert når det hele rant tilbake. Elver av blod og brennende regn kommer fra kometens hale av jernoksid. Den drepte folk og fe når den dalte fra himmelen og brant på huden deres. Den la seg i terrenget og løste seg opp i vann som ga blodfargede elver og innsjøer. Rødehavet? Hm… Samtidig var det helt kaos i alt det som var normalt. Ikke bare vann, men også folk og objekter ble påvirket av tyngdekraften til denne kometen. I flere tekster står det om at folk oppleve at de ble løftet av en usynlig kraft. Hele jorden ristet og laget en enorm lyd som også er beskrevet over hele verden. Folk som var inne i husene sine døde av at de raste sammen, mens de som gikk ut ble brent av nedfallet fra kometens hale. På himmelen foregikk det et spektakulært show da elektrisitet mellom de to planetene ble utvekslet. Flere religioner har planeter som guder og dette var da en kamp mellom gudene. Det skapte en enorm lyd. Showet beskrives som en kamp mellom det gode og det onde, blant annet manifestert i en brennende drage på himmelen. Og her fikk jeg et forslag til forklaring på noe jeg har lurt på siden jeg var liten. Hvordan kan det ha seg at det både i Kinas og i Vikingenes kultur finnes drager? Et vesen som aldri har levd? Kan det også stamme fra denne hendelsen? Skjønner du? Det går mange tanker gjennom hodet når en leser denne boken. Det trenger ikke være sant for å være fascinerende. Når en leser “Worlds in Collision” vil jeg påstå at en har mest ut av å bare la seg fortelle det som står der uten for mye kritisk tenkning. For opplevelsens del altså.

Denne komet/Venus hendelsen førte med seg flere år med mørke på jorden. Aske og støv fra alt det som skjedde lå som et teppe over jordkloden før solen begynte å komme frem igjen. Er det dette vikingene var redde for skulle skje når de satt i skogen og lurte på om Fenrisulven skulle klare å sluke solen og gi tre år med vinter? Vet ikke. Men 52 år senere var altså Venus igjen på en visitt og skapte lignende hendelser etter en runde i solsystemet. Disse 52 årene finner vi igjen i flere kalendere og sagn fra gamle sivilisasjoner, blant annet i Sør Amerika. Dette førte også med seg at lengden på måneder og år endret seg og at de magnetiske polene og jordens posisjon beveget seg. Ja, det finnes jo tropiske fossiler på Svalbard. Det er ingen hemmelighet at polene har skiftet flere ganger gjennom jordens historie. Kan dette være en av årsakene? Rundt om i verden var det noen steder med evig dag og andre steder med evig natt da jordens rotasjon sto stille etter det voldsomme møtet. Dette blir det fortalt om i flere gamle skrifter med lokale betraktninger. For noen ble det også skumring i hele denne perioden.

Vi kan jo prøve å se for oss hva som kan skje når rotasjonen til jorden ble bremset. Mens tregheten i den flytende indre delen sørget for en enorm friksjon under jordskorpen som prøvde å stå stille. Folk flyktet fra den brennende lavaen som veltet frem fra åpninger i jorden og prøvde å redde seg fra varmen i innsjøer og hav bare for så å bli kokt i det varme vannet som også var preget av nærkontakt med lava. Bare å se dette for seg og sette seg inn i hvordan det må ha vært er dritskummelt. Alle disse fenomenene står det litt eller mye om i flere av de gamle tekstene fra både Finland, Island, India, Mexico, Kina, Indonesia med fler. Flere hundre år senere skal også Mars ha sveipet innom i nabolaget. Nærkontakten mellom planetene skal være opprinnelsen til blant annet mønstrene på Mars og vulkanene på månen. Etter dette stabiliserte solsystemet seg og planetene ble værende i deres nåværende baner og posisjoner i forhold til hverandre.

Disse katastrofene som oppsto er alle nedskrevet og “husket” av folk over hele verden i form av religioner, sagn, myter og kulturer. Velikovsky la det frem som en psykoanalist og mente dette var et tilfelle av “kulturell amnesi” der virkelige hendelser gikk over til å bli gamle myter og legender med andre betydninger etterhvert som det ble for fjernt å tenke at det faktisk hadde skjedd.

Teoriene til Velikovsky har selvsagt møtt hard motbør i akademiske kretser, samtidig som han også har fått en ganske respektabel følgerskare. Etterhvert som moderne iskjerne målinger motbeviste mye av teoriene til Velikovsky, er det ikke så mye å diskutere lenger. Selv om de vitenskapelige bevisene mangler er det fortsatt noe hold i det som står i boken. År-ring eksperten Mike Baillie har følgende å si om Velikovsky: “Jeg er ikke uenig med alle aspektene av Velikovskys arbeid. Velikovsky hadde nesten helt sikkert rett i at gamle tekster holder på spor fra katastrofale hendelser i relativt nyere tid, innenfor menneskelig sivilisasjon, som involverer kometer, meteoritter og kometstøv. Men at store planeter skal ha passert i nærheten av jorden viser at han ikke har noen forståelse for hvor stor skade relativt små objekter kan ha. Vi kan altså se bort fra alle hans teorier om at Mars og Venus har passert i nærheten, men vi kan returnere til hans hoved teori, som er at jorden opplevde dramatiske hendelser som involverte himmellegemer i det andre millennium FVT”

Og i det jeg finner ut om Mike Baillie begynner altså et nytt kapittel i denne spennende reisen tilbake i tid. For Mike har funnet spor etter alvorlig miljømessig nedgang rundt 2354 fvt, 1628 fvt, 1159 fvt, 208 fvt, og 540 evt. Bevisene foreslår at dette var i hovedsak verdensomspennende hendelser som flesteparten involverte kometer. Mange av disse hendelsene samsvarer med kollaps av sivilisasjoner og andre viktige hendelser i verdenshistorien. Den siste, i år 540, sies å ha innviet den mørke middelalderen i Europa. Og det høres jo også ganske spennende ut, selv om det kanskje ikke er like dramatisk som Velikovskys versjon. Kanskje det blir Mike Baillie’s Exodus to Arthur: Catastrophic Encounters with Comets som blir neste bok å lese Ooooh. Jeg er hvertfall ikke ferdig med denne typen bøker, det er helt sikkert.

Så, det var en liten innføring i hva det går i denne boka. Her er ikke alt i rekkefølge og lagt fram som i boken. Meningen er bare å gi en liten ide om hva dette handler om og kanskje får det deg til å ville undersøke saken nærmere selv. Det kan jeg iallefall anbefale.

Legg igjen en kommentar