#62 – Uke 26 – Amor Fati – Vi bestemmer selv om det som skjer oss er bra eller dårlig

Jeg satt her og tenkte på en ting i dag. Eller jeg satt og skrev mine morgensider på jobb da jeg kom inn på en tanke jeg ikke hadde vært borti på en stund. Hva er det jeg egentlig holder på med? Hvorfor bruker jeg så mye tid på å skrive og lese og lage podcast episoder? Jeg har bestemt meg for å lage episoder jevnt og trutt, uten at jeg helt har noen spesiell hensikt med det. Er det verdt det? Hvordan hadde livet mitt vært om jeg ikke gjorde det? Jeg har en god jobb, jeg har et hus, familie og alt jeg kan tenke meg. Jeg hadde ikke trengt å gjøre noe ekstra. Jeg trenger ikke å gjøre noe annet enn å slappe av når jeg er på jobb og å se tv og la meg underholde når jeg var hjemme. Jeg kunne tilogmed brukt dagene mine hjemme, når ungene og kona var borte, til å ligge på sofaen å se på serier om jeg følte for det. Slappe av og vente til jeg skal på jobb igjen. Istedenfor å bruke min ledige tid på jobb til å tenke ut hva jeg skal skrive om og hvor jeg vil hente inspirasjonen fra kunne jeg bare ha ligget på sofaen og sett på tv eller surfet på Facebook. Men det er ikke det jeg gjør.

Jeg surfer litt på facebook, det gjør jeg. Men uten farger på skjermen er det ærlig talt ikke så spennende. Tekst er ikke så annerledes på skjermen om det er farger eller svart hvitt. Denne lille bevisste justeringen gjør at tekst er mer spennende enn bilder og videoer og fører stort sett til at jeg finner meg gode og interessante artikler som noen ganger får meg til å tenke. Og da vil jeg skrive om det og så blir det kanskje til en podcast episode. Det er mer anstrengende å lese og skrive enn å se på film og facebook, men jeg gjør det alikevel. Jeg merker ikke at alt dette skjer. Det er bare blitt en del av livet. Når jeg tar meg i å tenke denne merkelige tanken om hvordan ting hadde vært om jeg ikke gjorde noen ting, ser jeg for meg at det blir tomt og meningsløst. Det er ikke det at podcasten er så viktig og mektig for meg, det er alt det som skjer underveis. Sånn som nå. En tanke om hvordan jeg har det blir til en lang avhandling der fordeler og ulemper blir veid mot hverandre. Jeg sitter igjen med en tanke om at jeg er takknemlig for at det er slik jeg gjør det. Jeg nyter godt av det og det gjør familien min også. Siden jeg stort sett lager en kort episode i uken har jeg hele tiden øyene åpne for hva det kan handle om neste gang. Er jeg på leit, så finner jeg. Og finner jeg så utforskes det.

 

Morgensidene mine lærte meg å bli klar over hva jeg gjør og hva jeg får ut av det. Når jeg sitter å skriver om noe, kommer det sigende innsikt som jeg så går dypere inn i. Når jeg prøver å forklare det jeg ha oppdaget på podcasten er jeg innom massevis av potensielle måter jeg kan forklare det jeg har funnet ut på. Det fokuset gir det jeg jobber med en tyngde den ikke hadde akkumulert om det bare var en artikkel jeg hadde lest for min egen del, en som sveipet innom oppmerksomheten uten å etablere en bredere forståelse for hva den betyr. Når den neste oppgaven blir å forklare hva jeg har forstått til personer som ikke engang er i rommet, som bare lytter og ikke har mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål eller få bekreftet hva jeg mener, da manifesteres konseptet i min egen hjerne på en måte jeg bare kunne drømt om hvis jeg bare hadde lest om det og bladd videre til neste artikkel. Det er ikke dette som er grunnen til at jeg gjør dette, men det er noe av det som er resultatet. Jeg ønsker at mottakeren skal forstå det jeg prøver å forklare på den samme måten jeg selv forstår det. Og den treningen bidrar til å gjøre meg i stand til å navigere livet på det jeg opplever som en spennende og givende måte. Uansett hva som skjer. Noe er smått, mens noe annet er mer altomfattende.

 

Den daglige eksponeringen for stoisk filosofi er et eksempel på hva som er altomfattende. Det har formet hvordan mitt syn på verden er. Det gjør, for eksempel, at alt det som skjer meg sporenstreks blir veid i en positiv retning, uten at det er en bevisst tanke. For eksempel da bilen min havarerte. Hm. Det har bygget seg opp trykk i kjølevæsken og nå er det kjølevæske over hele motorrommet. Javel, hvorfor har det skjedd?  Hvordan er det alt dette virker og hvordan kan jeg fikse det? Det kostet meg 12 000 kr. Det er litt mye, men tenk om dette hadde skjedd når hele familien var på vei til Dyreparken og camperen var stappa full av alle våre ambisjoner for sommerferien? Da blir 12 000 billig! Jeg oppsøkt de jeg vet om som kan mye om denne motoren. Hvordan virker dette, hva gjør jeg, hvorfor sier de det de sier og hvorfor gjør de som de gjør? Hvordan skal jeg gjøre for å unngå at det skjer igjen? Hvilke deler er det lurt å ha parat?  Noen uker med googling og utforsking etablerer en forståelse for, ikke bare det som har skjedd, men også et utall andre ting jeg har sveipet innom som er mer eller mindre relatert til det som er min utfordring i øyeblikket. Kan jeg bytte motor? Hvordan gjør jeg det? Hvilken motor er bra for denne bilen og hvorfor? 12 000 kr for en sikker bil på ferie og en utdannelse jeg ikke aner hvor jeg skulle meldt meg på for å få, er resultatet her. En takknemlighet over det som har skjedd forsegler det hele. Amor Fati, som Nietzsche kaller det. Men han var ikke først.

 

“Ikke prøv å få alt til å hende slik du ønsker at det skal hende. Ønsk heller at alt som skjer skal skje som det gjør. Da vil livet ditt bli fredelig.” –Epictetus

 

Det tok litt tid før jeg skjønte dette her, men desto mer jeg ser det jo lettere er det å skjønne og koble til hendelser i mitt eget liv. Elsk skjebnen. Ikke ønsk at noe skulle vært annerledes enn det er, verken i den ene eller den andre retningen. En morgen satt jeg å skrev ned mine tanker om denne motor hendelsen jeg opplevde. Da så jeg at Amor Fati er noe jeg etterlever. Jeg må innrømme at jeg er stolt over hva jeg selv klarte å få ut av denne hendelsen. Hvordan jeg taklet det var ikke bevisst. Det skjedde automatisk. Det er blitt en del av standard innstillingen i operativsystemet mitt. Jeg merket ikke at dette kunne være dumt før jeg fortalte bilredning, de på jobb og de hjemme om det. De syns dette var kjipt og shit så uflaks og nei og nei osv.

 

Nå når jeg skriver om det igjen, innser jeg på nytt hvor bra dette havariet faktisk har vært for meg. Og når jeg så tenker tilbake på det er det stort sett de positive tingene jeg husker. De negative er det ikke noe særlig vits i å dvele ved. De var bare en del av betalingen for all denne innsikten. Greit, jeg måtte kjøre et par ganger ekstra til Haugesund og jeg måtte ta bussen til jobb og haike med Torstein fra Skånevik den ene uken og litt sånt. Peanuts! Når jeg var i Haugesund fikk jeg besøkt Martin og drukket kjempegod kaffe på totalen og jeg kunne ta med Sushi hjem til kona mi om kvelden. For det har vi ikke i Sauda. Positive ting. Jeg lærte en haug fra de på verkstedet og etablerte en god relasjon til de. Jeg vet at de kan hjelpe meg om det trengs og de vet at jeg setter pris på det. Gode ting.

 

Når jeg satte meg ned for å skrive i dag, så var det ikke dette jeg trodde skulle komme ut av det. Jeg så bare for meg hva om jeg ikke hadde gjort som jeg gjør. Hva hadde jeg da gjort og hva hadde jeg fått ut av det? Etterhvert som linjene manifesterer seg nedover siden er jeg takknemlig for alle de små tingene jeg gjør daglig og hvordan det har fått meg til å bli. Jeg blir tilogmed glad for Dueland Bilservice og sender de mine varmeste takknemlige tanker for hva de har gjort for meg. Hadde jeg ikke skrevet noen ting i dag hadde jeg ikke fått oppleve denne takknemligheten og gleden over den potensielt negative hendelsen som har skjedd. Det jeg presenterer for meg selv er slik jeg oppfatter verden. Er jeg takknemlig, ja så gjør det at jeg blir gladere og enda mer takknemlig. Bekrefter jeg ovenfor meg selv at noen av de tingene jeg gjør er bra, ja så blir de enda bedre og jeg får mer lyst til å holde frem. Hadde jeg i dag heller sett en serie og surfet på facebook hadde jeg ikke sittet igjen med denne følelsen. Det er ganske sikkert. Jeg hadde fått noe ut av det også, men ikke dette. Istedenfor å søke utover for å bli underholdt eller bli fortalt ting og tang om verden og hvordan andre ser på den, har jeg sett innover og fått frem hvordan jeg ser på verden via disse små hendelsene. Jeg kan fornøyd konkludere med at jeg har det bra. Det jeg gjør er bra, og jeg har ikke lyst å bytte ut denne ekstra innsatsen med noe.

 

Når jeg nå ser at dette er uke 26 og vi er halvveis i 2018 så blir jeg fornøyd med meg selv.  Jeg ser at jeg har klart å legge ut en episode i uken hele dette året og jeg ser at bokhylla mi er blitt supplert med mange nye bøker som har bidratt til hvordan jeg ser verden. Drivhuset er stappfullt av planter som tydeligvis er fornøyd med komposten jeg lagde til dem i vinter, bilen er frisk og fin, høns og ender koser seg i hagen, det bevitner eggproduksjonen. Tenk at alt dette kan oppnås bare ved å skru på system 2 litt oftere og unngå de åpenbare fellene det er så lett å bli værende i. Tv og internett kan være din venn og inspirasjon om du bruker de rett. Men de samme kildene til kunnskap kan like fort føre til at det verken blir podcast episoder, bøker, planter eller bil.

 

Hm, snakk om hjernefis. Der fikk dere altså en liten innsikt i hva jeg plutselig kom til å tenke på i dag. Jeg vet ikke helt hva det skal være godt for å dele dette, men kanskje noen av dere får noe ut av det? Det bunner vel ut i at jeg er glad for at jeg har det så bra og at noen av triksene jeg har brukt for å få det slik er like lette å ta i bruk for alle. Vi har i det store bildet de samme utfordringer og de samme muligheter til å få til det vi vil. Alt vi trenger å gjøre er å lene oss littegrann mot det som kan se ut som vanskeligere enn det enkleste alternativet. Gjør vi det litt og litt hver dag vil det store bildet ordne seg selv. En dag når du sitter og skriver det du tenker på, oppdager du hva du har gjort og hvor glad du er for at du har gjort det. Den følelsen er god og jeg håper du får oppleve den mange mange ganger.

Legg igjen en kommentar