#58 – Uke 22 – Har du irritert deg over hvorfor folk gjør som de gjør?

Har du noen gang irritert deg over hvorfor folk gjør som de gjør? Det har jeg. Jeg har også tenkt over at for noen er jeg en slik irriterende person og at jeg tidligere har vært en irriterende person for meg selv slik jeg er nå. Det er lett å riste på hodet over hvordan andre folk oppfører seg og hvilke holdninger de har. Tingen er bare den at de vet ikke det samme som du vet og da er de ikke i stand til å handle ut ifra det som er så åpenbart for deg. For alt du vet er du en slik person for de. Alle er slik for noen. Og det er når dette begynner å bli klart for oss at holdningen vår til andre mennesker og situasjoner får en drastisk vending.

Jeg husker veldig godt første gang jeg hørte at melk kunne være usunt. Det var mens jeg var i militæret. En venninne fortalte meg om at melk ikke var nødvendig og at det heller ikke  trenger å være bra. Blasfemisk! Jeg var ikke i stand til å forstå det hun mente og reagerte som om jeg var blitt personlig fornærmet. Jeg drakk melk hver dag og så på det som en av de viktigste næringskildene mine. Melk og brød og egg. Ferdig med det. Jeg var ikke istand til å forstå. Jeg ser for meg ansiktet til Eivor, stakkars. Det var et ansikt som sa: ”Angrer på at jeg sa det ja. Han er ikke i posisjon til å forstår ikke dette her.” Hun feilberegnet. Jeg har tenkt på denne episoden mange ganger siden. Det som er litt morsomt er at den samme dagen Eivor fortalte meg dette ble jeg skjelt ut. 2 ganger. Først av en taxisjåfør og senere en person på toalettet på et utested. Grunnen var at jeg hadde sleppt ut gass av den dødelige varianten. Og den gassen kom av melk og brød og egg. Jeg ble  døpt “gasman of the year” ila førstegangstjenesten. Jeg visste ikke hvorfor. Det bare var sånn.

 

Nå vet jeg at om jeg spiser melk og brød og egg så kommer det tilbake. Det vil jeg jo ikke. Så det gjør jeg ikke. Siden jeg forstår dette om meg selv er det vanskelig for meg å skjønne hvorfor andre vil spise det de spiser når det gir negative konsekvenser for dem. Ikke før jeg tenker meg om er jeg istand til å forstå og tåle dette. Desto oftere det skjer desto mer tolerant blir jeg. Og det er en deilig følelse. Jeg er i ferd med å bli reine forståelse ministeren. Dette vil jeg tilskrive min daglige eksponering for stoisk filosofi. Jeg er blitt god til å forsøke å sette meg inn i hvorfor andre gjør som de gjør. Jeg har ikke alltid rett, men i det minste finner jeg gode grunner til at det kan være som det er. Det er da dette blir interessant. Irritasjon og avstand går over i nysgjerrighet. “Hvorfor ser de ikke det jeg ser?” “Er det jeg som ikke ser eller er det de?” Andre ganger kan det være nok å bare observere.

 

De aller fleste er hovedrollen i sin egen film. Da er det lett å tenke at de sannhetene en selv ser er noe alle andre også ser. Her en dagen kom Barbro til meg og sa at hun hadde vært dårlig i flere dager og at hun savnet at jeg så dette og tok hensyn til hennes tilstand. Klassisk mann og kone situasjon. Jeg husket hun hadde sagt at hun hostet mye om natten, men jeg hadde ikke merket noe mer til at det var et problem og da ble det glemt i 17 mai styret og besøket vi hadde. Jeg ble imponert! Wow!!! Har hun klart å oppføre seg slik at vi andre ikke har merket at noe er galt? Stoisk respekt!! Samtidig ønsket hun at jeg skulle se det og ta hensyn. I forhold til hvordan jeg tenkte hang ikke det sammen med den imponerende prestasjonen hennes. Hehe. Vi ble enige om at jeg ville bli bedre på å skjønne når hun trengte omsorg og hensyn og at hun kunne bli bedre på å si ifra når hun trengte det. Etterpå satt jeg bare å smilte og var fremdeles mektig imponert. Jeg lurte på om hun bedre hadde forstått hvor imponerende hennes oppførsel var om hun hadde lest stoisk filosofi. Og at den følelsen i seg selv kunne gitt henne det hun trengte for å føle seg sterk nok til å tåle det istedenfor  å føle at hun ikke ble sett. Hver gang jeg er dårlig tenker jeg på Jan Baalsrud og Victor Frankl og ønsker at jeg skal klare å la denne bagatellen gå forbi uten at det skal gå for mye ut over andre. Nå kan jeg bare tenke på kona mi når jeg vil skjerpe meg. Hun er god til det. Selv om hun ikke vet om super evnen sin.

 

Jeg sier ikke at det er rett eller at ingen skal klage når de er dårlige. Men det er slik jeg ønsker å gjøre for min del. Da er det også denne tankegangen som ligger til grunn når jeg via system 1 automatisk vurderer det som skjer rundt meg. Dette er utfordringen jeg gir meg selv. Ikke et sett med regler jeg har tildelt alle andre. Jeg ønsker å være slik fordi jeg har lest og forstått på mitt vis at det er en god ting å prøve på. Jeg liker å trene på det som er vanskelig til det blir lett, eller i det minste lettere. Den gode følelsen jeg får av å la vær å klage over hvordan jeg føler meg eller hvis jeg har gjort noe vanskelig som ingen merker at jeg har gjort, er blitt noe jeg ettertrakter. Å snu noe negativt til noe positivt. Jeg klarer det ikke alltid. Ikke 50% engang, men mye mer enn 0. Mitt system 1 vil jo ha omsorg og medlidenhet når jeg er syk og at folk skal se og verdsette det jeg gjør. Mitt system 2 vil kose seg over at det bare er jeg som vet at jeg har gjort noe vanskelig eller holdt ut lidelse. Da kan jeg smile for meg selv. Etterhvert vil dette overta plassen i system 1. Når jeg tenker over det nå kan dette henge sammen med prinsippet om lave forventninger. Jeg blir på et vis bedre til å klare meg med meg selv, uten å være avhengig av utenforstående krefter for å bli fornøyd. Når noen likevel merker hva jeg har gjort eller hva jeg har tålt er det hjerteligst velkommen. Følelsen er mye sterkere enn om jeg sier at de må se på meg og hva jeg kan! Samtidig ser jeg etter handlinger eller situasjoner andre gjør eller tåler som jeg kan gi dem anerkjennelse for.

 

Når jeg går rundt og tenker mer eller mindre bevisst på disse tingene jeg mer eller mindre bevisst har bestemt meg for er bra, trener jeg på å fange meg selv i å oppføre meg som jeg ikke ønsker slik at jeg kan rette på det. Og hva er en følge av det?  Det blir fort gjort å oppdage andre personer i å handle eller oppføre seg slik som jeg prøver å unngå. Det er jo der fokuset mitt ligger. De personene jeg ser gjøre det jeg selv prøve å unngå blir dømt deretter. Når jeg f.eks. ser noen bade i kaldt vann og lage en masse ukontrollerte lyder og bevegelser, tenker jeg: “Hva er det du holder på med?” “Hvorfor vil du gjøre slik?”  Følelsen blir at denne personen er annerledes enn meg. Jeg vil ha kontroll og føle kulden på kroppen istedenfor å distrahere den med lyder og bevegelser. Det har jeg øvd på. Slik er vi annerledes. Det er så latterlig. Jeg pleide jo å brøle og sprelle i kaldt vann selv. Så fort jeg hadde glemt det da. Det er når jeg kommer på dette at forståelsen kommer. Da blir jeg istand til å kvitte meg med avstanden jeg føler for handlingen til den personen det gjelder. Og når jeg forstår blir jeg mer inkluderende istedenfor ekskluderende. Jeg leste noe om dette i en Daily Stoic e post jeg fikk her en dagen.

 

Et sitat fra Anthony de Mello gå som følger:

 

“Observer den enorme endringen som kommer over deg i det øyeblikket du stopper å se på folk som gode og dårlige, helgen og synder, og begynner å se på dem som uvitende og uopplyste.”

 

Den endringen man opplever er ganske enorm. Folk er ikke ute etter å sverte deg eller å overbevise deg om at du har feil. De oppfører seg ikke annerledes enn deg i trass. De vet rett og slett ikke bedre. Og det samme gjelder deg og meg. Vi kan heller ikke å oppføre oss bedre enn hva vi vet. Vi er ikke ondskapsfulle eller slemme. Vi bare gjør det vi tror er greit.

 

Når vi så vet dette og har øvd oss i å bruke denne innsikten, det er da det begynner. Da kan vi bruke disse situasjonene til å øve oss. Øve oss på å forstå hvorfor andre gjør som de gjør. Lete etter grunner som forklarer noe vi i utgangspunktet ikke ser logikken i. Noen vil kanskje ha hjelp. Kan jeg hjelpe dem med noe? Det har skjedd. Men det har og skjedd at jeg har prøvd å hjelpe noen som ikke vil ha hjelp. Etterhvert blir vi bedre til også å se forskjell på det. Ikke alle er klare for å forstå og ikke alle vil forstå. Det fikk Eivor oppleve. Men vi blir bedre ved å forsøke å finne ut av det.

 

Det er lett å tenke på noen som syter at de er svake og tåler lite. Men hva vet vi om hvorfor de syter? Er det en vane? Var det noe faren hans pleide å gjøre som bare er blitt kopiert inn i neste generasjon gjennom gener og miljø? Vil han bare ha omsorg fra moren sin, slik han fikk som barn? Er det lettere å forstå denne personen når vi selv plutselig er dårlige og ønsker å syte og motta omsorg? Er det da også lettere og gjøre noe med det om det er det vi ønsker? Hvis vi klarer det er vi kommet et skritt videre. De gjør det ikke med vilje. Men vi kan bruke deres eksempel til å styrke vår egen karakter. Gjenkjenne uønsket atferd og bruke det man har sett andre gjøre til å handle bedre i egne situasjoner. Folk er forskjellige og har sine erfaringer og sine grunner for å oppføre seg som de gjør. Noen ganger kan det endres, andre ganger ikke. Noen ganger er det kjekt å kunne hjelpe, andre ganger kan det være nok å tåle og holde ut. Og å tåle slike ting, det klarer vi best om vi forsøker å sette oss inn i hva det er fører til denne oppførselen. Det trenger ikke være rett, det er ikke det som er hensikten. Hensikten er å øke den generelle forståelsen for hvorfor folk gjør som de gjør. Desto flere eksempler vi har brukt, desto flere nye situasjoner og personer vil vi forstå.

Legg igjen en kommentar