#57 – Uke 21 – Rutiner og kaos

Det er litt nifst når en går rundt og lurer på om det man har bestemt seg for å gjøre er rett eller om man er på vei i feil retning. Jeg har hatt det slik i det siste. Lurt på om jeg er i ferd med å svekke mye av det jeg har gjort tidligere. Samtidig nyter jeg tiden nå på en måte jeg ikke hadde klart hadde det ikke vært for det jeg har gjort tidligere. I hele vinter har jeg vært tidlig oppe og skrevet og meditert og gjort noe som er vanskelig. Jeg gjorde det så mye at det til slutt ble lett. Men jeg var bekymret. Jeg visste ikke om jeg kom til å klare å fortsette når sommeren kom. Jeg hadde lyst å fortsette. Det var så gøy og jeg fant ut så enormt mye. Hva ville skje med det om jeg stoppet opp?

Jeg skrev jo om dette for noen uker siden. Hvordan jeg fant ut at jeg kunne gi litt slipp på rigide rutiner og fremdeles klare meg godt. Hvorfor tar jeg det opp igjen nå? Det skal jeg fortelle deg. Det er fordi jeg har tenkt på det flere ganger denne uken. Som en vis person jeg ikke husker hvem er akkurat nå sa: har du tenkt på noe 3 ganger iløpet av en uke er det på tide å skrive om det. Så da gjør jeg det. Jeg tror jeg trenger å bekrefte nok en gang overfor meg selv at det jeg gjør er greit. Og for å gjøre det enda sterkere sier jeg det her på podcasten. Av en eller annen grunn gjør det alt mye tydeligere for meg. Når jeg går å tenker på noe kommer det som regel andre ting inn i sfæren min som gjør det lettere å forstå hva jeg bør gjøre. Om jeg skal endre taktikk eller slappe av med en avgjørelse. Noen ganger når jeg kommer til en besluttning blir det alikevel til at jeg går rundt å lurer på om det er noe jeg ikke får med seg. Er dette så åpenbart som jeg ser for meg at det er? Det blir rett i hodet men litt usikkert i kroppen. hvis dette er så åpenbart, hvorfor gjør ikke alle det? Er det noe som er skjult for meg? Da er det digg når noe skjer som bekrefter det jeg har tenkt på. Det er en herlig følelse. Jeg blir gående rundt å smile. Jeg er bare så fornøyd når jeg kommer opp med noe selv som viser seg å være noe en annen person jeg setter høyt eller stoler på bekrefter.

Eposten som bekreftet det jeg hadde bestemt meg for fikk jeg fra Ryan Holiday her en dagen. Det var et nyhetsbrev altså, det var ikke bare til meg. Jeg hadde den liggende i inboxen en stund. Jeg sparer godbiter i innboksen jeg ellers ikke får lest til når jeg er på jobb. Av og til sparer jeg dem bevisst også. Jeg har funnet en perfekt anledning til å bruke dem til å gjøre om dødtid til levende tid. Når jeg er på jobb er det som regel 20-30 min å kjøre uansett hvor vi skal. Vi er alltid 4 voksne karer i bilen. Da er det perfekt å sitte i baksetet å lese en artikkel eller et par daily stoic eposter for så å se ut vinduet og tenke over det jeg har lest etterpå. Tidligere ville jeg ofte kjøre selv eller ihvertfall sitte fremme når jeg var på jobb. Da er det ikke like lett å lese. Det er ikke noe tvil om hva som gir meg det beste utbyttet. Med det samme vil jeg gi meg selv et klapp på skulderen for å legge til rette for at det stort sett bare er nyttige e-poster jeg får i innboksen min. Så og si ingen reklame og nyhetsbrev som vil ha noe av meg. Daily Stoic og andre eposter fra f.eks. Ryan Holiday er motsatt. De gir meg noe. Det er det stor forskjell på. Og alt som skal til er å avslutte abbonement som ikke gir meg noe. Jajaja, det handler ikke om det i dag. Ihvertfall ikke bare det. Samtidig har det litt med saken å gjøre. E posten jeg fikk er en artikkel Ryan Holiday har skrevet for Thought Catalog. Den het: “How your daily routine can turn into your biggest enemy.” Det tok ikke lang tid før jeg begynte å smile og fikk mange av mine tanker bekreftet.

I vinter tenkte jeg mye på hvordan jeg skulle klare å fortsette med mine rutiner når sommeren kom. Det klarte jeg ikke i fjor. I år var jeg føre var og ville gjøre mest mulig for å ikke havne i samme situasjon som i fjor. Da takket jeg ja til å være med på lamming i et sauehus med hundrevis av sauer. Dette var en kjempeopplevelse for meg og jeg hadde hatt lyst til det lenge. Når jeg var oppi det hadde jeg nok med livmorvatn, råmelk, nattevakter og navlestrenger i alle retninger og hadde ikke så mye til overs. Jeg husker jeg satt en natt i sauehuset og prøvde å skrive om det jeg gjorde, men det var ikke lett. Når den måneden var over var det i mellomtiden blitt vår. Det var 140 ting som skulle vært gjort i huset og i hagen og det var lyst på kveldene og energien var en helt annen enn den var på vinteren. De gode rutinene og effekten av dem var kommet for langt bakpå i løpet av den måneden i sauehuset, med 100 nye inntrykk og ferdigheter som skulle tilpasses. De var kommet så langt bakpå at de var tunge å tilpasse denne nye vårlige tilværelsen. Så da begynte de å svinne hen og jeg ble mer overlatt til påvirkning av omgivelsene rundt meg. Jeg hadde ikke så god kontroll som jeg hadde hatt er vel en ok måte å si det på. Jeg ville aldri vært foruten den opplevelsen og alt det jeg lærte meg den måneden i sauehuset, og jeg hadde det absolutt ikke vondt etterpå. Det var bare det at jeg i år ville være litt føre var og legge til rette for at jeg skulle klare å fortsette å lage podcast episoder og ta vare på meg selv slik at jeg kunne være den jeg ville være for familien min, meg selv og alle rundt meg. Ikke miste den kontrollen jeg følte jeg hadde.

Det var derfor det var så deilig å forstå at det kanskje ikke trengte å være så vanskelig. Når det fremdeles var vinter var det lett å si at; jo, jeg skal fortsette med det samme som før når sommeren kommer. Ikke la meg endre av at alt annet endrer seg. Men det er ikke så lett å se for seg hvordan alt skal bli. Grunnen til at jeg hadde klart det om vinteren var vel at det ikke var så mye annet å gjøre på. Kapasiteten var ganske så ledig og det handlet om å fylle opp med ting som var mer nyttige enn å se tv og scrolle på sosiale medier. Kvelden var ikke så spennende og det var ikke så mye som skjedde. Det var mørkt og kaldt ute, ingen planter i drivhuset og det norske folk var gått i hi. Jeg gledet meg bare til å stå opp tidlig for å skrive, meditere og fyre i ovnen. Det ga meg så mye og jeg ville ikke at det skulle endre seg.

Problemet mitt var at jeg så for meg at en endring kun ville ta bort noe positivt i bytte mot noe som ikke var like positivt. Det er dette jeg i det siste har funnet ut at ikke stemmer helt. Det er opp til meg å sørge for at det som skjer blir bra allikevel. Mange ting er annerledes i år i forhold til i fjor. Ikke bare rundt meg, men jeg selv også. Iløpet av vinteren har jeg lest en god stabel med bøker og funnet ut av en ting eller to i alle de hundrevis av sidene jeg har skrevet. Tidligere har jeg sagt at den store gode vanen om å stå opp tidlig og skrive drar med seg en gjeng med andre gode vaner som blir lette å gjøre på grunn av den første. Tabben jeg gjorde var å tro at om den store forsvant ville de små også forsvinne. Og at om den uteble for lenge var alt tapt. Det som er mer korrekt er at alle de små gode vanene krever mindre av meg å holde enn den store og når jeg nå har gjort dem hele vinteren hver dag er de så godt etablerte at jeg lett kan tilpasse dem til sommersesongen der det ikke er så god tid til å skrive å lese som om vinteren. Ved å ha mange små og store rutiner som alle er til for samme grunn, vil jeg kunne velge å vrake mellom de helt etter hva som passer best til situasjonen. Da blir det lettere å holde en rød tråd gjennom sommeren. Skrive en morgen om jeg vil det, bare meditere og bevege meg litt om det passer bedre. Kanskje er det fint vær og alt jeg vil er å sette meg ut på terrassen å lese? Til høsten kan jeg gjeninnsette hele sulamitten og fortsette å tilpasse og utvikle rutinen for vinteren. Jeg kjenner jeg gleder meg til det nå allerede. Det er bare nå det er for mange ting som skjer til at jeg vil prioritere det i den grad.

Jeg kunne blitt nervøs for at jeg skulle tape for mange dager med morgenrutinen min. Den har vokst seg omfattende iløpet av vinteren. Bevegelse, meditasjon, tevann, balanse, klargjøring kvelden før. Hva skjedde med meg om en av de tingene slo feil? Ville det ødelegge for alle de andre? Ville jeg bli frustrert av det? Hva ville det igjen føre til? Jeg snakket om det i en av episodene tidlig i år. Hva det var jeg var redd for å miste om jeg heiv meg på julefeiring med solid forfall og ingen begrensninger. Det er en helt annen ting. Faren den gangen var at jeg skulle hengi meg til tv og unyttighet i for stor grad. Sommeren gir ikke de samme utfordringene. Det er ikke unyttighet som erstatter det jeg ikke gjør. Det er gledelige ting som gir meg et ganske bra utbytte. For meg handler det om å være sosial, gjøre ting, oppleve ting, sitte ute å snakke med kona mi på kvelden når ungene er lagt. Det hadde jo vært litt trist om jeg skulle velge bort alt dette gode bare for å tviholde på rutinene mine, som er etablert i et helt annet miljø enn hva jeg er i nå. En liten evolusjonary missmatch der. Mennesket er mer redd for å tape enn vi er villige til å vinne, det vet vi. Vinter og sommer er meget forskjellig, det vet vi også. Ved å tilpasse meg sesongene kan jeg få det beste av begge verdener. Alt jeg trenger å gjøre er å finne ut hvordan jeg skal gjøre det på en måte som fører til at jeg er glad for å gjøre det ene fremfor det andre. Uansett hva jeg velger vil begge føre meg videre i livet på en positiv måte. Det er ikke gjør jeg slik blir det bra og gjør jeg slik blir det dårlig. Begge er bra. Da er det lettere å veie de mot hverandre og velge den som gir mest mening.

I forrige uke var den tingen å styre på med planter, jord og kompost i drivhuset hver kveld. Aldri har jeg vært mer ajour i drivhuset enn nå. Jeg valgte det. Jeg holdt på til langt på kveld og viste at ved å gjøre det valgte jeg bort morgensidene neste morgen. Jeg valgte det og det føltes rett. Jeg var i godt humør.  I fjor havnet jeg bakpå pga lamminga og følte at jeg måtte gjøre det. “Faen, nå må jeg gjøre dette og da får jeg ikke gjort det andre i morgen”. Et mer eller mindre ufrivillig kompromiss. Jeg ble frustrert da jeg prøvde å fortsette med alt det gamle i tillegg til alt det nye som krevdes av meg for å få sesongens nødvendigheter på plass. Og da ble jeg lei. Og da sluttet jeg å bry meg. Og da sluttet jeg å lage podcast episoder. Jeg bare tenkte på at jeg burde gjøre det isteden. TEnkte på alt det jeg ikke fikk til. Det ga meg dårlig samvittighet. Da ble jeg mer utsatt for å la meg føre av utenforstående krefter. Jeg skreiv morgensider innimellom, men med unger som ikke er på skole og barnehage og sommerferie og folk og fe og ting og tang hele tiden ble det ikke noe annet enn en liten oppdatering. Det er det som er så deilig nå. At jeg har erfart dette og skjønner at det andre jeg velger å gjøre tar meg i samme retning. All is not lost!

Det er jeg som har kontrollen. Og ved å slippe opp på kontrollen når det er fornuftig kommer jeg de negative tankene i forkjøpet og kan fokusere på de gode sidene ved det jeg gjør i stedet.

Det er nå jeg kan nyte fruktene av det jeg har gjort i vinter. Jeg har laget meg en masse små vaner som gjør meg bedre uten at jeg tenker over at jeg må gjøre dem. De skjedde pga morgensidene, men de forsvinner ikke om morgensidene forsvinner. Innboksen fortsetter å fore meg med nyttige ting og jeg fortsetter å spare godbitene til jeg skal sitte bak i bilen å gjøre dødtid om til levende tid. Jeg fortsetter med 5 minutes journal og holder styr på hva jeg har gjort som er bra og dårlig. Jeg mediterer når jeg føler for, jeg spiser godt og minimerer forfall. Jeg drikker ikke og jeg avslutter alltid dusjen med kaldt vann.  Jeg leser og jeg skriver når jeg vil. Det ordner seg. Etter en uke med fint vær og 100 ting gjort i hagen ble jeg kjempeglad når det en dag regnet og jeg følte for å skrive noe igjen. Jeg følte trangen og gleden ved det. På samme måte var jeg så klar som det går an å bli for å komme i faste rutiner etter sommeren i fjor. Jeg vet jeg kommer til å bli det i år også, bare at denne gangen har jeg bedre peiling på hva jeg driver med.

Og slik vil det fortsette. Jeg vil fortsette å forstå nye ting som fører til at jeg justere måten jeg lever på. Kjernen av livsstilen min forsterker seg positivt selv om jeg forandrer på små og store detaljer. Endringene vil skje med større selvsikkerhet etterhvert som jeg er i stand til å forstå hva jeg kan gjøre. Som stoikerne sa er det i hodet vi kan sørge for å forstå hvordan vi skal tilpasse oss alt det som ikke vil tilpasse seg til oss. Det hjelper også at Ryan Holiday sier det. Noen ganger er det lurt å stå på og presse seg gjennom. Andre ganger kan det være lurt å føye seg. Det er meningsløst for en elv å prøve presse seg gjennom en granittblokk. Den finner heller en vei rundt og kommer likevel frem til havet.

Legg igjen en kommentar