#55 – Uke 19 – Hvordan gjøre som du vil

Hvorfor er det slik at vi noen ganger syns det er vanskelig å gjøre noe vi selv vil? Det er en merkelig greie. Jeg fikk en e-post for litt tilbake siden der det var en jente som lurte på om jeg hadde noen bøker eller håndfaste tips til hvordan en kan gjøre større endringer som bryter med forventninger og normer. Det har jeg ikke sånn i første omgang. Jeg kan bare snakke om hvordan jeg selv har gjort og da må jeg jo si at det er ikke sikkert det er rett heller. Alt er logisk, spesielt når man tenker over det i etterkant når vi vet hvordan det har gått. Når det er sagt vil jeg si at det er ikke slik jeg føler det selv, at jeg gjør så mange unormale ting. Det er kanskje fordi det har vært en jevn prosess som har tatt tid, og at de rundt meg er vant til det og ikke lenger stiller noen spørsmål ved deg jeg gjør. Hvis noe forandrer seg stødig over tid blir det kanskje slik at verken jeg eller de rundt meg merker endringen så godt.

Jeg vet ikke. Men så fikk jeg en ny epost fra en jente jeg kjenner. Hun var så glad for at jeg lagde podcasten og hun likte så godt å høre på noe som lignet det hun selv driver med. Hun fortalte at det ikke bare er lett når kolleger, venner og familie ser på det hun driver med som rart og uforståelig. Få er nysgjerrige og få stiller spørsmål. Da er det fort gjort å føle seg alene.

Og så skjer det som så ofte skjer. En eller annen bok jeg tilfeldigvis leser denne dagen begynner å forklare hvordan dette kan henge sammen. Denne gangen var det Robert Cialdini som er forfatteren av boken “Influence The Psychology of Persuasion”. Jeg kjøpte den boken etter tips fra Scott Adams som er veldig opptatt av dette med persuation. Uansett. Det jeg leste om denne kvelden var et ganske kjent eksperiment som er blitt døpt “The Milgram Study”. Mulig du har hørt om dette før. Milgram er navnet på forskeren som utførte eksperimentet. Dette eksperimentet handlet om hvordan folk forholder seg til autoriteter. Det ble lagt frem på en veldig interessant måte i boken.

Se for deg at du blar deg gjennom avisen. I avisen ser du en annonse. Det skal utføres et eksperiment om hukommelse og de trenger folk til å være med på dette. Det hørtes interessant ut. Du melder deg på og tropper opp på labben. Du blir møtt av to personer, en med frakk og notatblokk og en “sivil”. Du blir bedt om å huske en rekke symboler i forhold til hverandre som senere skal testes i forbindelse med et elektrisk sjokk. Ok, det hørtes litt shady ut, men du blir forsikret om at det ikke ville gi varige skader. Den andre sivile personen skulle være “Læreren”. Han plasseres foran et panel med brytere og skal kommunisere spørsmål til deg, “Eleven”,  som sitter inne i en boks med elektroder festet til armene. Læreren gir 15 v støt for hvert galt svar du avgir og de øker med 15 v per galt svar. Enkelt og greit. Du sitter i bua og svarer så godt du kan. De elektriske sjokkene er knapt merkbare i starten, men etterhvert blir de vondere. Når det beveget seg gjennom 75 v og opp mot 105 begynner du å lage lyder pga ubehaget. Etter 120 sier du i intercomen at det begynner å gjøre vondt. Verre blir det og på 150 v er det nok. “Få meg ut herfra! Slipp meg ut, jeg er ferdig!” Men læreren gir deg bare nok et spørsmål gjennom intercomen med påfølgende 165 v støt etter feil svar. Du skriker at det er nok og at du vil ut! Neste spørsmål følger og du er nå ikke i stand til å gi noe svar. 195v, 210v, 225v og helt opp mot 300v. Panikken kommer og du prøver å komme deg løs og sparker i veggen og skriker at du ikke vil svare på flere spørsmål. Avgir du ikke noe svar tolker læreren det som feil og gir nok et støt. Slik fortsetter eksperimentet og etterhvert er du blitt helt paralysert og gir ikke noe lyd eller livstegn fra deg. Helt opp til 450v. Du tenker at det hele er et mareritt. Hvem er det som er i stand til å utføre dette eksperimentet mot et annet menneske?

Milgram utførte en rekke variasjoner av dette eksperimentet. Det var ikke personen i bua som var forsøkspersonen. Det var han som satt med kontrollpanelet og ga det elektriske støtet. Det var ingen koblet til strømmen og eleven i boksen var en del av eksperimentet. Forsøket handlet ikke om hukommelse. Det var et forsøk som var designet for å finne ut hvor mye lidelse en person er villig til å påføre et annet menneske når det er jobben deres. Dette var ikke noe enkelttilfelle. Det var representanter fra begge kjønn, alle samfunnslag og alt fra unge til gamle som ble testet. Nesten alle fullførte testen og ikke før ved 300 v begynte forsøkspersonene å vise misnøye med å fortsette, men bare et fåtall klarte å avslutte forsøket.

Før eksperimentet ble utført ble flere personer spurt om å komme med et anslag på hvor mange de trodde ville fullføre eksperimentet. Det ble anslått at mellom 1-2 % av deltakerne ville dra det helt ut til 450v. En separat gruppe på 39 psykologer anslo at kun 1 person av 1000 ville fullføre helt opp til 450v. Ingen kunne tenke seg de faktiske resultatene. Det som gjorde utslaget her var autoriteten i frakk og med notatblokk. Forsøkspersonen stolte blindt på lederen av forsøket og utførte i henhold til instruksene til tross for sine personlige tvil. Til og med når offeret fortalte testpersonen at han hadde hjerteproblemer og begynte å føle seg dårlig i løpet av eksperimentet og nektet å fortsette, fullførte 65% av forsøkspersonene.

Kan dette henge sammen med hvordan vi oppfører oss og handler i det daglige? Det er ikke bare personer i frakk og med notatblokk som er autoriteter. Det er også politi, personer med fine klær, uniform og ansvar. Folk som er høye og folk som er atletisk bygd. Ikke minst våre egne foreldre og generelle forventninger satt av samfunnet. Av en eller annen grunn stoler vi voldsomt på disse autoritetene. Selv om det gjerne byr oss imot. En observasjon fra et av Milgram forsøkene går som følger;

“Jeg så en selvsikker og smilende forretningsmann entre laboratoriet. I løpet av 20 minutt var han redusert til et stammende og rykkende vrak på grensen til et sammenbrudd. Han dro seg i øreflippen og gned seg i hendene. Han presset knyttnevene til pannen og sa til seg selv: “Å herregud, la oss stoppe dette!” Likevel fortsatte han med å følge kommandoene til siste slutt.”

Det er ikke bare i eksperimenter det blir tydelig at vi stoler blindt på andre. Flere eksempler i boka viser dette. En av de handler om noen togførere som kjørte ut en våpenlast fra en togstasjon i USA på vei til Nicaragua. Protestanter hadde lagt seg på skinnene og lokførerne kjørte mot dem. To av dem kom seg unna mens en fikk begge beina kappet av rett under kneet. I 45 min ble kona og sønnen til offeret vitne til at militær personell på stedet nektet å behandle vedkommende. De nektet også å kjøre han på sykehuset i leiren like ved. De ventet til en privat sykebil kom. Offeret, som var veteran fra Vietnam, ga ingen skyld til de som skadet han eller nektet å hjelpe ham. Han pekte på systemet som førte til handlingene. “De fulgte bare ordrer, akkurat som vi gjorde i Vietnam.” sa han. Togførerne endte med å saksøke mannen for den psykiske skaden han hadde påført dem. Autoriteten som beordret oppførselen var det ingen som gikk etter.

Også i vanligere situasjoner viser det seg at vi stoler på at noen vet bedre. Spesielt på sykehus. En sykepleier har god peiling på hva som gjelder. Men den peilingen legges gladelig bort om det er en lege som beordrer noe annet. Øredråper gitt i rompa til en pasient med ørebetennelse vitner om det. Det gir jo ikke helt mening å gi øredråper i rompa når en har betennelse i øret, men er det det doktoren har sagt er det det som gjelder. De er vandt med å følge ordrer og stole på at legen har rett så det ikke stilles noen spørsmål. Ikke engang om det beordres en skadelig dose medisin til en som ikke skal ha den fra en ukjent som presenterer seg som lege over telefon. Slike beskjeder over telefon skal ikke følges, kun personlige eller skriftlige. Likevel fulgte de opp. Når vi vet disse tingene kan det bli lettere for oss å stoppe oss selv og dobbeltsjekke hva vi holder på med.

Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Har du noensinne gjort noe du ikke vil eller som ikke gir mening, men skjerpet deg og fullført likevel? Fordi det er blitt forventet av deg eller noen du anser som en autoritet har anbefalt deg å gjøre det? Jeg vet jeg har gjort det. Kan dette være en av grunnene til at det er så vanskelig å gjøre noe annerledes til tross for at det er det vi vil? Er vi redd for å bryte med anbefalingene til de autoritetene som preger tilværelsen vår? Er det det som gjør at vi føler skyld når vi drister oss til å gjøre det likevel? Jeg vet ikke, men det var det jeg tenkte når jeg leste dette. Det er ikke sikkert det er rett, men vi kan fremdeles bruke denne innsikten til å gjøre ting lettere for oss.

Det er ikke alltid enkelt å forstå hvilken autoritet som får deg til å gjøre det du gjør. Jeg fant ut at jeg gikk på BI for moren min og det smertet meg noe forferdelig å slutte, uten at jeg da visste hvorfor. Jeg sluttet og flytta til Kina. Det var som å rive av et plaster. I Kina var det ingen av de autoritetene jeg var vandt til å følge og jeg hadde fritt spillerom og kunne gjøre som jeg ville! Ved oppholdets slutt beskrev en av mine kinesiske venner meg slik: ” You, you are like old chinese man.” Helt greit for meg. Jeg ante ikke at jeg oppførte meg som en gammel kineser og jeg brydde meg ikke om det når jeg fikk vite det heller. Når jeg tenkte meg om syns jeg det var kult og jeg satte pris på at jeg ble sammenlignet med en gammel kineser. Jeg har respekt for gamle kinesere og hadde sikkert fulgt hvert råd en slik hadde gitt meg. Jeg har på følelsen at ved å være borte alene og ikke trenge å bry meg om noen i 6mnd, kvittet jeg meg med mye av mine automatiske handlinger i forhold til autoriteter og forventninger. Da jeg returnerte var jeg så godt i gang at jeg bare fortsatte. Nå er det ikke sånn at jeg ikke respekterer noen autoriteter eller forventninger, men terskelen for å stille meg spørsmål om hvorfor jeg skal gjøre noe på en bestemt måte er lav og da finner jeg ofte ut om det er hold i å følge opp eller om jeg skal vurdere andre løsninger. Det er ofte det å finne ut hvorfor noe er vanskelig som åpner opp for andre muligheter. Sett deg ned og skriv: “Hvorfor er dette vanskelig for meg?”  Kanskje er vi lite vandt til dette, men det tar ikke lang tid før svarene kommer av seg selv. Like fort blir det tydelig om det er noe å bry seg om eller ei.

Legg igjen en kommentar