#53 – Uke 17 – Fra vinter til vår og andre endringer

I det siste har jeg hatt litt vanskeligere for å skrive noe. Tidligere kunne jeg sitte å skrive i timesvis og ikke ha nok ord til å forklare godt nok hva jeg mente. Da tenkte jeg; går det virkelig an å ha skrivesperre? Det er jo bare å sette seg ned å skrive! Lol! Men så begynte det å bli litt vanskeligere. Morgensidene skjedde de, men det var ikke slik at det hver eneste gang kom noe revolusjonært ut av det. Det var blitt en rutine av det. Det var en god rutine. Ingenting å si på det. Den rutinen hadde tatt meg dit jeg er nå og det er 100 ganger det jeg var før jeg begynte med det. Jeg forstår meg selv 100 ganger bedre nå enn før og jeg har bedre kontroll over meg selv nå enn før, om det gir noe mening. Det gir mening for meg å si det slik ivertfall.

Så da ble det til at jeg satte meg ned for å skrive noe gang på gang da. Jeg ville jo ikke stoppe å forstå meg bedre. Jeg hadde sagt at jeg ville lage en liten episode i uken på podcasten. Tidligere har jeg bare tatt meg fri fra podcasten når jeg ikke har følt for det lenger. Tatt en lengre pause. Men så har jeg angret på at jeg gjorde det når jeg fikk lyst igjen. Denne gangen ville jeg holde det ut lenger. Så jeg satte meg ned og skrev det jeg kunne. Det gikk fint altså. Det var bare vanskeligere. Jeg begynte å bruke mer tid på å prøve å skrive og på å tenke på å skrive. Det tok kapasitet fra lesingen. Det merket jeg. Det var en haug med bøker jeg ikke hadde lest ferdig i bokhylla. Begynte det å bli en plagsom ting jeg måtte gjøre? Å skrive noe å lage en episode av det? Hva er da vitsen? Samtidig vet jeg jo at det kan være sunt å presse seg igjennom en vanskelig periode for å bevege litt på utholdenheten og toleransen. Sånn tenkte jeg en stund. Frem og tilbake.

Jeg pleier å skrive en del når jeg har ledig tid på jobb. Når jeg var ferdig sist gang, etter 4 døgn på jobb, hadde jeg skrevet ferdig 2 episoder. Det var episoder som ikke skrev seg selv. Det var seigt, men jeg hadde gjort det. Alt jeg trengte å gjøre var å spille dem inn. Det pleier jeg å gjøre hjemme. Ah, jeg var fornøyd med meg selv! Jeg bestemte meg for å ikke tenke på å skrive en stund. Fokusere mer på å lese. Dessuten hadde jeg mange ting jeg ville gjøre hjemme.

Den uken fikk jeg gjort mye. Jeg tilbrakte masse tid med ungene og jeg fikset bilen iløpet av helgen. Når uken kom startet jeg å faste. Jeg la meg tidlig og leste. Sto opp kl 5 og skrev morgensidene mine. (Det er ikke det samme som å skrive en podcast episode) Istedenfor 3 sider skrev jeg 2 og la til litt meditasjon. Jeg hadde en enorm energi denne uken. Fastingen gjorde at jeg ikke trengte tid til å lage mat. Jeg satte i gang når alle var dratt på jobb, barnehage og skole. Jeg vasket og polerte bilen, ryddet i hagen, kjørte et lass med søppel på tippen, ryddet i garasjen og malte hønsehuset. Når jeg var ferdig med det så jeg på en haug med materialer jeg hadde liggende fra da jeg bygde drivhuset. De brukte jeg til å bygge en liten terrasse mellom drivhuset og hønsehuset. Når jeg var ferdig med det ble jeg sittende og nyte det i fulle drag. Jeg var mer fornøyd enn jeg har vært på lenge. En god uke med godt investert innsats for langsiktig glede. Jeg var spesielt glad for den lille terrassen. Jeg følte sånn for å sitte der og jeg ble så glad for å se den. Jeg ville se på den og gå på den hele tiden. Det var på torsdagen. Dagen etter skulle jeg på jobb. Endene hadde akkurat begynt å legge egg og jeg brøt fasten med stekte andeegg. Det var nydelig! For en fri uke det hadde vært! Jeg sov som en stein den natten.

På jobben pleier jeg å skrive morgensidene mine etter nattevaktene har gått kl 07. Tidligere har det funket bra siden de andre som bor der ikke står opp før 8 halv 9 tiden. De siste månedene derimot våkner huset til liv rundt 7. Da er det nyheter og radio på. Jeg bestemte meg for at dette skulle bli en måte for meg å øve meg på å konsentrere meg i vanskelige miljøer. Det har jeg fått til bra, men jeg innser at det er krevende og at effekten blir at tankene jeg prøver å få ned ofte blir forstyrret og får ikke rom til å flakse omkring som de vil, slik det er hjemme. Så, denne morgenen på jobb tenkte jeg at nå gidder jeg ikke å prøve å blokkere ut Trump som forklarer at Syria har blitt bombet på både radioen og tv’en. Det har jeg gjort de siste månedene hver gang jeg har vært på jobb. Da så jeg at døra til terrassen sto åpen. Og det var varmt. Og det var lyst. Det var ikke vinter lenger. Jeg tok med meg siste rest av “Man’s Search for Meaning”, en kopp te og gikk ut å satte meg. Jeg satt å leste og smilte da jeg forsto at Trumps masing om kjemiske våpen, som forøvrig har meget begrenset forbindelse med meg, var byttet ut med all slags fuglesang! Og det var hadde alt å gjøre med meg! Jeg var så glad at jeg satt å gliste. Så deilig det var å sitte her å nyte og ta inn alt dette istedenfor å sitte å bruke kapasiteten min på å blokkere noe uønsket ute. Selv om jeg har blitt vanvittig god til å blokkere det ut så krever det kapasitet. Jeg må hente meg inn hver gang jeg får med meg noe av det som skjer rundt meg. Konsentrere meg om det. Nå satt jeg her og leste. Jeg smilte når jeg ble avbrutt av 4 tjeld som fløy skrikende over meg og landet bortpå jordet. En annen gang jeg så opp fra boken så jeg en trost som landet på en stein og hang litt der før han for videre. Samtidig er småfugl orkesteret kontinuerlig i full symfoni fra alle omkringliggende trær og busker.

I Man’s search for meaning leser jeg så at Frankl spør en av sine pasienter om hvor gammel en kvinne er. Hun sier hun er 30 år. Nei, du er 80 år. Og ser tilbake på livet ditt. Hva synes du om det du gjør nå? Wow! Det var jo akkurat det jeg snakket om sist uke, bare at denne varianten har en annen vinkling. Er jeg fornøyd med hva jeg gjør? Gjør jeg ting som er tåpelige fra min 80 år gamle meg sitt perspektiv? Er det tåpelig å sitte å skrive om morgenen samtidig som jeg prøver å blokkere ut det som skjer rundt meg? Kanskje ikke når det mangler alternativer. Men det kan være vanskelig å oppdage at det kommer inn nye muligheter når man er overbevist om at det en gjør er det eneste rette. Er jeg bedre tjent med å gjøre noe annet? Svaret denne dagen ble et soleklart ja! Jeg satt å leste ute i våren, jeg mediterte, jeg tok noen runder med Hoffing, jeg tenkte, så på fuglene og jeg smilte. Jeg opplevde en tilstedeværelse jeg ikke har opplevd på veldig lenge. Om i det hele tatt.

Hvorfor skjedde dette? Var det på grunn av alt det jeg hadde fått gjort hjemme denne uken? Var det på grunn av at jeg hadde fastet? Var det på grunn av at jeg drakk te istedenfor kaffe? Var det Wim Hoff? Var det våren? Eller var det rett og slett at jeg hadde slakket litt av på mine faste rutiner? Hadde det åpnet for andre ting som jeg var i større stand til å nyte? For å få plass til nye ting må man ofte ta noe bort, det har jeg sagt mange ganger. Var det på grunn av at jeg hadde fokusert mer på lesing enn på skriving? Hva hadde jeg lest? Jeg kom på en ting jeg hadde lest som passet utrolig godt sammen med det jeg opplevde. “Hvordan jeg kom meg hit er ikke hvordan jeg skal komme meg dit.” Wow! Har jeg kommet til et slags platå og kommer jeg ikke videre fordi jeg er så overbevist om at metoden jeg har brukt for å komme hit er samme metode som skal ta meg videre? Det var var noe å tenke på! Jeg leste en annen analogi om dette. Se for deg at jeg dytter en seilbåt over land for å komme til sjøen der jeg kan seile. Det er tungt å dytte den over land. Men når det arbeidet er gjort og båten er fremme og i vannet gir det ikke noe mening å dytte videre når man kan sette seg bak roret og nyte at vinden tar seilbåten avgårde fortere enn når jeg dyttet den. Om det er sant eller ei for min situasjon nå vet jeg ikke, men det er slik det føles nå. For du kan vel tenke deg hva som skjedde etter denne herlige morgenen? Jeg fikk en intens trang til å skrive om det! Skrive om det og la hodet fly avgårde på alle de nye innfallsvinklene denne innsikten førte med seg.

Det er alltid på sommeren det er vanskelig å fortsette å lage podcast episoder. Det er så mye annet som skjer! Sesongene forandrer seg og jeg tenker at det må jeg også gjøre. Men jeg vil ta med skrivingen og podcasten inn i sommeren. Det er ikke noe problem å sitte inne å skrive i mørket når det er mørket og kulden som dominerer hverdagen. Om sommeren er det annerledes og nå tror jeg at jeg vet hvordan jeg skal få det til. Uten at jeg har visst det har jeg lagt til rette for det selv. Jeg skal benytte morgenen på finværsdager til å sitte på den herlige nybygde lille terrassen min. Enten skal jeg skrive morgensidene mine, eller så skal jeg meditere eller lese eller Hoffe, eller hva som helst. Hva enn jeg føler gir meg størst glede og mulighet til å lære mer er det jeg skal prioritere. Rigiditeten sparer jeg til vinteren. Da er rutinene gode å ha for å få dagene til å gå uten at de er meningsløse. For det er bedre jeg vil bli. Jeg vil lære enda mer om meg selv. Det er så gøy. Da kjenner jeg så godt at hele livet er bra og at det er kjekt å leve. Det blir så lett for meg å sette pris på ting og det blir så lett å gjøre enda flere ting som gjør det kjekt å leve og som gjør at jeg setter pris på ting. Den gode syklusen handler om dette. Når ny innsikt og nye metoder løsner opp i gamle sperrer og justerer og utbedrer etablerte vaner. Jeg tror at det alltid er noe å gå på. Men, er jeg aldri fornøyd med hvordan jeg har det siden jeg hele tiden vil endre på det? Jo, det er det jeg er. Og det er når jeg er fornøyd det er lett å komme videre. Å være fornøyd, å ønske seg det en allerede har åpner merkelig nok for å få det enda bedre uten at det er krevende.

Marcus Aurelius sa noe i denne duren: “Jeg er bare råtnende kjøtt i en sekk. Et søl med blod, årer, nerver og bein.” Han sa det til seg selv for å minne seg selv på at han ikke burde ta seg selv så seriøst hele tiden.

Vi er alle råtnende kjøtt i en sekk med blod, nerver, sener og bein for å holde det sammen. Råtnende kjøtt eller ei, det er det som er farkosten for min bevissthet og jeg er utrolig heldig som har min egen. Jeg skal ta godt vare på både det råtnende kjøttet og bevisstheten min. Om alt som skal til er å lese og tenke og endre på noen inngåtte vaner i ny og ne skal jeg gjøre det med en aller største glede!!

På samme måte som jeg med aller største glede ønsker våren velkommen! Det er nå det er nå, ikke vent med å nyte det til du har fri eller ferie.

Gjør nye og gamle ting som gjør deg glad! Hør på fuglene, se på blomstene! Legg merke til hvordan trærne og skogene bli fyldigere og grønnere for hver dag som går etter en vinter med skrale greiner og grå bakgrunn. Kjør i bil med åpent vindu, kjenn lukten av svett hud blandet med solskinn, den beste lukten som finnes! Ta deg et bad i et vann og våkne av soltråler på soverommet. Du vet hvor mye du savne det når vinteren kommer.

Legg igjen en kommentar