#52 – Uke 16 – Den 80 år gamle meg

Hva ville den 80 år gamle deg betalt for å oppleve det øyeblikket du nå opplever?

Regelmessig skjer det små ting med meg som jeg ser på som irriterende eller plagsomt. Ikke som er avgjørende for humøret mitt den dagen eller noe slikt, men bare litt forstyrrende. “Ahrgh, nå skjedde dette, men jeg ville jo ikke bli avbrutt fra det jeg holdt på med. Litt plagsomt.”

Like fullt er hverdagen full av tips og triks og oppskrifter på hvordan vi skal kunne leve livene våre bedre. Løsningen på alle slags problemer og ikke-problemer kan virke innlysende eller ikke. Det er når vi oppdager et eksempel eller opplever noe som passer med disse tingene at de får en praktisk funksjon og vi blir i stand til å forstå og bruke dem i egne situasjoner. Da kan et banalt tips til hvordan man kan tenke eller stille seg selv et spørsmål plutselig få en betydelig mening.

Her en kveld satt jeg og Barbro å så en dokumentar. Vi hørte skritt fra andre etasje.Vi pauset  tv’en og holdt pusten, slik småbarnsforeldre ofte gjør. Jeg gikk ut på gangen og lyttet opp trappa etter tegn på hvordan dette ville utarte seg. Først tenkte jeg “Håper ikke dette er slutten på kvelden og at det er noe sykdom eller mareritt på gang…”  Men så kom jeg på det spørsmålet jeg leste i “Tribe of Mentors” dagen før. «Hva ville den 80 år gamle meg betalt for å gjenoppleve akkurat dette øyeblikket?» Stå på gangen å lytte til at en liten kropp finner veien trygt og godt tilbake til senga uten en bekymring i livet.

Jeg kjente jeg ble glad og ble stående å smile. Ved å stille meg dette spørsmålet ble jeg mer bevisst situasjonen og fikk med meg flere detaljer og nyanser av opplevelsen. Følelsen jeg hadde, lydene jeg tolket, lykken over øyeblikket. Det føltes som om jeg kom til å huske dette når jeg er gammel. Når jeg tenker over det er det de mest vanlige tingene vi savner når tilstanden har forandret seg. Før jeg vet ordet av det er det slutt på å lytte etter lyder og hjelpe småunger med drikke om natten. De klarer seg snart nok selv. Kommer jeg da til å savne de små tingene jeg hjalp dem med? Det tror jeg. Da er det for sent å nyte dem. Nyter jeg dem nå derimot, vil det bli lettere å huske dem når tilstanden er forandret og når jeg er gammel. Sånt sett kan jeg si at jeg gir den gamle meg et minne som er lettere å ta frem når det er mer verdt for meg.   

Som sagt er ikke hverdagen fattig på tips og knep på alle slags problemer og ikke-problemer som kan løses enkelt. Man kan ikke få brukt alt. Men noen ting setter seg. Som denne her. Og som med mat og trening og alle mulige andre potensielle vaner er det ikke alt som passer for alle. Ting må tilpasses hvordan vi lever livene våre. Denne passet til meg nå fordi jeg tilfeldigvis klarte å tenke den tanken når jeg opplevde en hverdagslig ting som har skjedd mange ganger før. Opplevelsen er i utgangspunktet utvannet for meg nå, men ved å se for meg en gammel mann som kanskje er ensom og lever et liv som er fjernt fra å oppdra små unger, fikk opplevelsen en helt annen mening.

Jeg fikk en god opplevelse av å se for meg at jeg engang i fremtiden kom til å se tilbake på dette og savne det. Kult! Når jeg først leste dette spørsmålet tenkte jeg ikke mer enn at det var en spennende tanke. Det var først når jeg tenkte den tanken i en reell setting at så jeg et større potensial i det enkle spørsmålet. Jeg vet jo ikke helt hvor mye jeg ville betalt for å gjenoppleve et slikt øyeblikk når jeg er 80. Hvem vet hvordan ting er da. Det kan jo hende at jeg sitter et sted og er ensom og har lite å gjøre, som er tilfellet for mange eldre. Er jeg ensom og kjeder meg ser jeg ikke bort ifra at jeg ville betalt alle pengene og alle verdiene jeg har for gjenoppleve et slikt øyeblikk. Det er ikke bare selve øyeblikket det gjelder. Det er også hele følelsen rundt. Hvordan det var å ha en familie, hvordan det var å ha folk rundt seg i huset hver dag og hele tiden. Hvordan det var å ha et hus som vi sakte men sikkert pusser opp og alle andre oppgaver vi ser på som et slit når vi gjør dem. Tenker jeg over disse dagligdagse tingene når de skjer er det ikke lett å la det passere uten å kjenne etter på hva som gjør jeg at tror det vil bli verdt så mye.

Når jeg står der på gangen og plutselig nyter å bli avbrutt fra den spennende dokumentaren jeg nettopp så på, innebærer det at jeg verdsetter slike øyeblikk istedenfor å bare la dem skje. Det gjelder ikke bare for det øyeblikket. Det etableres en god følelse i forbindelse med den situasjonen det gjelder. Gjør jeg det flere ganger vil det bli en vane av det. Er jeg vandt med å gjøre det i en setting kan jeg gjøre det et annet sted også. Det beste er at det kan være ting som i utgangspunktet er irriterende eller plagsomme. En dag jeg skulle avgårde med camperen ville den ikke starte. Jeg levde i håpet i det lengste. Kinnet på startmotoren til batteriet var helt tomt.  Gaaaad! Hva gjør jeg nå? Dette suger jo. Ingen unnabakke i umiddelbar nærhet. Jeg prøvde å dytte den opp en slak bakke for å komme til en nedoverbakke. Det gikk ikke. Pokker. Der er det en annen bil. Jeg har nøklene, men ingen sjåfør. Hm. Jeg finner et tau og kjører den andre bilen i posisjon. Fester et tau fra tilhengerfestet og til fronten på min bil. Kjører litt frem, ut å justere rattet litt. Kjører litt frem, ut å justere rattet litt, kjører litt frem, ut å justere rattet. Til slutt var jeg i posisjon og kunne dytte bilen ned en bakke. Vroooom!! Hahahha, det var gøy i seg selv! Men hvor mye ville den 80 år gamle meg betalt for å gjenoppleve det øyeblikket? Jeg så for meg at jeg satt på et gamlehjem å fortalte denne historien til de andre gamlinger som også delte sine bilhistorier fra tiden der alle førte sine egne biler. Så fjernt det kommer til å være da. Best å nyte alt dette som best jeg kan nå. For ikke å snakke om å skrive det ned å øke sjansen enda mer for at et minne fra det daglige investeres i glede for en gammel mann

Legg igjen en kommentar