#51 – Uke 15 – Å ville ha det en allerede har

Her en  dag leste jeg noe i Daily Stoic. Jeg har ikke tenkt over at dette er noe jeg har forstått eller tatt i bruk, men da jeg leste setningen skjønte jeg at det som stod der er er det som har skjedd med meg.

“….man oppnår ikke frihet ved å fylle opp av det hjertet begjærer, men ved å ta bort sitt begjær.”

– Epictetus

Er ikke det noe av det lureste du har hørt? Hva har du lyst på i verden? Jeg har hatt lyst på mange ting, men det har aldri gitt meg noe i seg selv. Når jeg gikk på ungdomsskolen gikk jeg og en kamerat rundt å kikket på de flotteste husene i byen og snakket om hvordan vi skulle bygge dem om og og lage garasjer til alle bilene vi skulle ha osv. Vi lurte også på hvor pengene skulle komme fra. Vi så for oss at en flott Jaguar skulle stoppe foran oss og en rik gammel mann skulle stige ut og gis oss formuen sin. En god plan det. Det var gøy. Vi var nesten sikre på at det skulle skje etterhvert. Det er helt vanlig å gjøre slikt. Det hender jeg gjør slikt enda, men ikke med den samme intensiteten. Nå er jeg mer opptatt av at jeg skal drenere i hagen min når jeg er ferdig på jobb.

Å tenke på millioner som kommer dalende i form av lottogevinster eller rike onkler hjelper ikke å få dreneringen på plass. Det må jeg gjøre selv. Det er en ekte ting jeg vil ha og som jeg kan gjøre selv for å få. Jeg er ikke avhengig av at noe utenfor min makt skal skje og gi meg det jeg ønsker. Det har et mye større potensial til å glede meg enn hva begjær etter rikdom kan. Begjær er begjær og gir ikke annet en tanken på det. Den følelsen kan være god, men den følges gjerne av en skuffelsen når det går opp for meg at jeg ikke har eller kommer til å få det jeg hadde så lyst på. Jeg husker at jeg og kameraten min havnet dypt inn i dette og virkelig så for oss at pengene og drømmene var virkelige. Vi visste at det var fantasi, men vi levde oss så godt inn i det at når det plutselig gikk det opp for oss at det ikke var tilfellet ble vi helt tomme i blikket og på grensa til deprimerte. Det er den sure svie etter den søte kløe. Følelsen kan beskrives som et slags tap over noe. Et tap over noe man føler at man på en måte har fortjent. Er du med på den? Vi hadde jo brukt så mye energi på det. Skulle det virkelig ikke gi oss noen ting?

Denne følelsen kunne ha motivert oss til å jobbe for å få det slik vi så det for oss. Jeg leste et annet sitat som handler om dette fra Naval Ravikant i Tribe of Mentors.“Begjær er en kontrakt du lager med deg selv for å være ulykkelig frem til du får det du vil ha.”

Den er jo nesten like god som Epictetus sin. Bare at den gjør det tydeligere at du kan bruke den begge veier. Enten kan du bryte kontrakten og kvitte deg med begjæret og bli fri på den måten. Eller du kan gå hardt inn for å oppfylle kontrakten. Gjøre motivasjon av det og bruke det til å nå målet ditt. Det garanterer ikke at du blir fri når du får det du begjærer, men da vet du det ihvertfall for sikkert om det frigjør deg. Det man risikerer er at når begjæret er tilfredsstilt kommer det et tomrom der som trenger å fylles. Og hva er den enkleste tingen å fylle den tomheten med? Jo,nok et begjær etter noe man ikke har. Det er tross alt det vi er blitt vandt med å gå å holde på.

Det er vanskelig å forutsi med sikkerhet hva oppnåelsen av rikdom vil bringe med seg. Drenering er mer håndfast. Det er tørr plen i hagen til sommeren det. En investering med en relativt sikker avkastning. Spade og trillebår, grus og drensrør. En drøm om masse penger kan i verste fall begrense gleden over at jeg har drenert i hagen. Hvis det er mange millioner jeg ønsker meg vil utbedringen være en så liten prosent av totalen jeg ønsker meg at jeg kanskje ikke vil sette noe særlig pris på det. Er du med på den? Om jeg har 10 000 kr er det ikke så nøye med en 100 lapp fra eller til. Om jeg ikke har noe derimot er 100 kr uendelig mye mer enn hva jeg allerede har.

Hva om vi så for oss at vi hadde veldig lite, mindre enn vi har nå, men at det vi ville ha er det vi har nå? Hva om jeg tenkte at jeg hadde 10 000 kr i kredittkortgjeld og så for meg at gjelden var betalt? Litt på samme måte som det jeg snakket om i episode 45. Om Victor Frankl, Schopenhauer og negativ lykke. Vil det kunne gjøre oss glad på samme måte som vi kan bli lei oss når vi innser at lottogevinsten ikke står på konto?

La oss ha det i bakhodet når vi tar  tilbake til drømmen om millioner. La oss si at jeg hadde dem og jeg hadde kjøpt et av de husene og alle de bilene vi snakket om den gangen. Hva gjorde jeg for å få det til? For la oss si det som det er, han fyren i Jaguaren, han har ikke tenkt å komme. Jeg måtte hatt en jobb eller drevet en bedrift som var så viktig og verdifull at noen ville betale meg så mye penger at jeg fikk råd til dette. Hvordan skulle jeg fått en slik jobb og hva ville den innebære? Hm, jeg måtte ha jobbet hardt og gjort mange lure ting i lang tid. Brukt mye av tiden og kapasiteten min på å få en slik jobb. Hva måtte jeg ha ofret for å få det til? Familietid og tid til å lese og lære meg tilfeldige ting som interesserer meg kanskje? Om jeg ville gått for dette er det ikke sikkert jeg kunne prioritert å lære meg annet enn det som tok meg nærmere målet jeg ville nå. Det er mulig at en slik jobb hadde krevd så mye av meg at jeg ikke hadde hatt så mye tid til å sette pris på hva jeg allerede hadde. Om pengene gir meg frihet eller om jeg blir fanget av jobben som gir meg dem er ikke godt å si.

Hvis jeg vil ha det huset og det som følger med betyr jo det at jeg også vil ha det det koster å få det til. Men vil jeg det da? Er det like fristende? Kanskje ikke. Hva som er mer interessant å tenke på er; Kan jeg oppnå den samme følelsen av frihet og lykke jeg så for meg at den rikdommen ville gi ved å ønske meg min nåværende situasjon?

For å nå målet om denne rikdom må jeg inngå en rekke kompromiss og velge bort interessante tanker og sysler til fordel for målrettede aktiviteter og oppgaver. Pengene er målet og arbeidet er det jeg må utføre for å skaffe dem. Vil jeg ha nok tid og kapasitet til å nyte fruktene? Og hva vil skje med meg og hvordan jeg tenker underveis? På en side kan jeg kjøpe meg det jeg vil ha, men vil jeg ha samme kapasitet til å nyte det? For ikke å snakke om tid til å nyte de tingene som allerede er tilnærmet gratis? Det som jeg ikke trenger millioner for å nyte. Lese, gjøre ting i hagen, henge med ungene, lese for dem, ta en tur til fjells når det er fint vær, spille munnharpe på terrassen i solskinnet etter jeg har besøkt hønene og hentet grønnsaker i drivhuset. Wow! Det er jo dette jeg har nå! Hah! Og når jeg tenker meg om så er det jo det jeg hadde lyst på for noen år siden når jeg ikke hadde det også. Dette ga meg en god følelse!

Det sies at det er 2 måter å bli rik på. Å skaffe alt du vil ha, eller å ville ha alt du har skaffet deg. Jeg sier ikke at jeg ikke vil ha mer eller ikke vil jobbe for å få det bedre. Jeg sier bare at det jeg allerede har og vet at jeg setter pris på står i fare for en vag forestilling om hva noe annet ville gitt meg. For meg er det lettere og mer fornøyelig å jobbe med ting når jeg er fornøyd med tingenes tilstand. Ved å fokusere på den friheten jeg har til å gjøre det jeg gjør føler jeg meg allerede fri. Fri til å følge nysgjerrigheten og tilfeldighetene. Hva som kommer ut av det er ikke godt å si. Men har det noe å si så lenge jeg er tilfreds mens jeg gjør det og lever i et land som gjør det mulig å gjøre det?

Legg igjen en kommentar