#48 – Uke 12 – Hvordan jeg tenker når jeg er med ungene mine

Jeg fikk en et forespørsel fra en lytter om jeg kunne prate noe om barneoppdragelse. Det er vel den tingen man ikke skal gi råd om i det hele tatt. Så jeg skal ikke gi råd eller anbefale noe som helst, men jeg kan vel si litt om hvordan jeg tenker og hva jeg gjør uten at folk blir lei seg? Akkurat nå har jeg en gutt på 7 og en jente på 4.

Det handler egentlig ikke om oppdragelse. Det handler meg om hva som er gøy å gjøre og hva som gir meg og ungene noe. Det er ikke bare meg det skal være gøy for og det er ikke bare ungene det skal være gøy for. For at noe skal være bærekraftig tenker jeg at det er bra om alle liker det de gjør. Her kommer da et par episoder om hvordan jeg innså det og noen av de andre tingene jeg etterhvert legger vekt på.

Jeg snakker om meg og sønnen min. Det er fordi det er han som har kommet lengst. De samme tingene gjelder da for datteren min i tillegg til at hun får det jeg lærer av eldstemann.

Jeg begynner med en av de første store tingene jeg innså som har gjort mye for forholdet til meg og sønnen min den siste tiden min.  For 2,5 år siden reiste vi til Mo i Rana. Det var da jeg følte han var gammel nok til at jeg kunne være med han på en annen måte. Jeg hadde kjøpt den sagnomsuste camperen og tenkte at det ville være en kjekk ting for oss å hente den sammen. Når jeg tenker på det nå så er det en av de tingene jeg er mest fornøyd med at jeg har gjort noensinne. Den turen har gitt meg og oss enormt mye når jeg tenker på det nå. Jeg husker at jeg var veldig fornøyd med at jeg ville gjøre det, men etterpå var jeg rett og slett stolt over at jeg prioriterte det.

Vi tok fly til Mo i Rana via Trondheim. Først med jetfly, så med propellfly. For Ask som da nettopp var blitt 5 år var det i seg selv verdt hele turen. Jeg glemmer aldri ansiktet hans når han kikket opp på meg da han fikk sin første fly koffert. Det var da jeg fikk min første store følelse av at nå er det bare meg og Ask på tur og det er jeg som får all oppmerksomhet og som kan vise han alle de tingene jeg vil vise han. I hverdagen har vi så mange ting å ta hensyn til, men nå visste jeg at vi skulle være alene en hel uke, og på tur attpåtil. Alt vi skulle oppleve! Jeg klarte ikke å se det for meg. Entusiasmen og undringen da hjulene på flyet gikk inn i vingene etter takeoff var bare begynnelsen.

Vi kom til Mo i Rana, møtte selger, kjøpte bilen, alt i orden. Vi var i fyr og flamme. Vi dro innom en brukthandel og kjøpte det vi trengte til turen. En steikepanne, en kaffekjele, noen kassetter, bestikk og en termos. Ask fant en vase han ville kjøpe til Barbro. Den står den dag i dag på en hylle i stua. Kjekt å tenke på at den ble kjøpt på den turen. Vi fylte deretter på med mat og satte avgårde. Gutta på tur! En herlig følelse. Vi hadde over 1400 kilometer foran oss og vi hadde flere stoppesteder underveis vi ville sjekke ut. Det var november og det var bikkjekaldt. Det begynte å bli sent da vi kjørte og vi fikke den gode kjøre-når-det-er-mørkt følelsen. Etter langt om lenge campet vi i snøstormen på fjellet et sted mellom Mo i Rana og Brønnøysund. Vi koste oss.

Vi våknet i snøføyken dagen etterpå og kjørte videre.Vi skulle se trollhatten. Jeg hadde fortalt historien til Ask. Om trollet som kastet hatten sin slik at den ble truffet av pilen fra buen til Hestmannen og reddet Trollkvinnen, Lekamøya. Han var helt fascinert og ville at jeg skulle fortelle det om igjen og om igjen. Resten av turen egentlig. Siden også. Vi kunne bare ha kjørt forbi og ikke tatt turen innom trollhatten. Vi brukte sikkert en halv dag ekstra bare for å kunne gjøre det. Men det var det som var poenget med denne turen. Vi hadde det ikke travelt og kunne gjøre akkurat som vi ville. I tillegg så Ask sin første elg på denne turen. Bare det var jo verdt det.

Vi kjørte mot Trondheim. Det skulle bli mange timer på veien. Jeg hadde tatt med dvd spiller og ipad. Jeg var nervøs for at han skulle kjede seg på turen. Forgjeves. Hele den lange turen brukte vi ikke dvd spilleren eller ipaden èn gang. Vi snakket sammen og så ut vinduet, hele veien. Og hva snakket vi om? Det vi så og det vi interesserte oss for. Når Ask var liten bestemte jeg meg for at jeg alltid ville gjøre mitt beste for å gi et skikkelig svar på “hvorfor” spørsmålet som adresseres til alt mulig. Jeg syns det er kjempegøy å forklare ting for ungene mine. For Ask er det viktig å få et godt svar og for meg er det god trening i å forenkle og forklare. Dette var en fin arena for det. Vi hadde tid og vi hadde masse å se på.

Til min store glede var Ask interessert i Star Wars på dette tidspunktet. Jeg har sett mye på Star Wars i oppveksten og kunne svare på alt av spørsmål Ask hadde om dette. Det var gøy! Vi hadde en delt interesse som vi kunne snakke om i timesvis mens vi hørte på musikken av John Williams. Det var ikke kjedelig for noen av oss. “Når i filmen er denne sangen Pappa?” “Hvordan var det igjen Boba Fett datt ned i Sarlacen?” “Er Darth Vader faren til Luke!?” Jeg kunne svare. Detaljert. Dette kunne jeg og det interesserte Ask. Det var ingen av oss som var med den andre på tur. Vi var på tur sammen.

På kvelden tenkte jeg over dette. Hva om jeg aldri hadde syns Star Wars var noe særlig? Hva hadde vi da gjort på? VIlle jeg ha prøvd å fått temaet over på noe jeg likte? Hadde Ask heller ville sett på film siden det ikke var noen der til å snakke om det han interesserte seg for? Det gikk opp for meg at jeg hadde fått en gyllen gratisbillett av skjebnen. Ask ble født slik at det han var i rett alder til en Lego Star Wars hype. Jeg hadde sett filmene mange ganger, flere år tidligere. Samme interesse, forskjellig tid, og det passet. Jeg kunne svare på alt han lurte på med entusiasme, uten å måtte tenke meg om. Jeg bestemte meg for å ikke ta dette for gitt. Fra den dagen av skulle jeg sette meg inn i alt Ask interesserte seg for. Det kom sikkert ting jeg ikke ville like fra tid til annen, men jeg skulle sette meg inn i det allikevel. Det var det jeg måtte gjøre for at vi skulle kunne ha en felles referanse. For at begge skulle synes det var gøy. Det kunne vi bruke til å forklare hverandre ting og jeg kunne, ved å bruke hans referanser, lære han ting jeg ville han skulle forstå.

Denne tankegangen har tatt meg gjennom alle hans interesser. Dinosaurer, lego, Star Wars, Donald, Batman, Spiderman, alt mulig. Nå er det Minecraft. Han elsker det.

Ask spurte meg om hvorfor jeg fastet i morges. Jeg forklarte. Først om hvordan det får meg til å føle meg. Ved å forenkle og bruke hans referanser kunne jeg også forklare han om autofagi. Celler og intracellulære byggesteiner i kroppen ble til rødstein maskiner og blokker i Minecraft. Han forsto det og jeg gledet meg nok en gang over at jeg kunne noe om det han interesserer seg for.

Minecraft spilles på iPad. Vi har regler for det. Det er stort sett helger som gjelder. I ukedagene er det standard at det ikke er spilling, med mindre det er noe vi avtaler. Det sies mye om unger og bruk av skjerm. Jeg tenker at det ikke er svart hvitt. Jeg ser at det å spille minecraft er nyttig om det begrenses. Han lærer 3-D visualisering, koblingssystemer og koding, for å nevne noe. Det er en positiv ting. Og det er da også youtube filmene han ser for å lære seg disse tingene. En dag fortalte han meg at han ville lage youtube filmer selv. Hm, det tenkte jeg en del på. For og imot. Det finnes utrolig mange som ser på youtube. De ser og ser og ser og ser, men det er ikke så mange som bidrar tilbake. Er man en konsument er det det tankesettet man har. Er man noen som lager innhold til konsumentene må man inn i et annet tankesett og har en rekke andre ting å ta hensyn til. Kunne Ask få enda mer ut av interessene sine ved å være en produsent i tillegg til en konsument? Hva ville det gjøre med kreativiteten hans? Jeg vet ikke hvor mange youtube seere det er i forhold til hvor mange produsenter det er, men det kan jo tenkes at dette forholdet er meget skjevt. Hvorfor skulle ikke jeg hjelpe han til å bli en av dem som produserer og skaper noe kreativt istedenfor å bare konsumere?

Ingen gode svar på det, men det er visse risikoer. Alt vil alltid forbli tilgjengelig på internett osv. Men er vi ikke ferdig med å være redd for det nå? Er ikke det basert litt for mye på skrekkhistorier? Hva kan fordelene her være? Gutten min kan få være kreativ og presentere det han produserer for andre. Med det øver han seg på å lage ting som han kan være stolt av. Kommer det noen stygge kommentarer etterhvert vil han også måtte takle det i ung alder og herdes kanskje tidlig? Stygge kommentarer og trolling er noe jeg ser for meg vil forsvinne mer og mer. Jeg er optimist her. Han vil sakte men sikkert bli bedre til å formidle og forklare det han gjør. Han liker også å se sine egne filmer og får på den måten analysert sitt eget produkt og se hvor han kan bli bedre. Alt dette er bedre enn å bare se på filmer andre har laget, synes jeg og jeg hjalp han med å sette i gang.

Målet er ikke å lage en kjent youtuber. Målet er at han skal oppleve at han kan handle i retning de mulighetene som finnes rundt seg. Han så muligheten til å lage egne filmer. Skulle jeg være den som setter grenser for mulighetene han ser? Hvordan vil han da tenke når fremtidige muligheter melder seg? Er Ask interessert i noe vil jeg sette meg inn i det. Tar han initiativ til å være kreativ skal ikke jeg være i veien for det. Da vil jeg heller legge til rette for at det skjer på en bra måte. Hans oppfattelse av hva som er mulig vil utvikle seg sammen med interessene hans. Og nye kommer hele tiden. Plattformen hans for kreativitet er allerede klar og kan brukes til nye ting som dukker opp.

Ask er fan av en som heter Zack King. Youtube kar som lager korte, kule filmer med alt fra enkle til avanserte spesialeffekter. En morgen da jeg satt og skreiv kom Ask ned til meg. Det var tidlig om morgenen. Vi hadde en slik magisk far og sønn seanse i ro og mak. Jeg ga han en skrivebok og en penn, slik den jeg skriver med, og sa at i denne kan du skrive hva du vil.

En dag kom han hjem fra skolen og sa “Nå vet jeg hva jeg skal skrive i denne boken. Ideer til Zack King videoer jeg kan lage selv!” Jackpot!! Hva er bedre enn at han ikke bare lar seg underholde av Zack King, men at han lar seg inspirere og ønsker å lage noe selv? Ved å lage videoer selv vil han lære om hvordan man må tenke for å få det til å se kult for de som ser på. En slags empatitrening. Dette havner under noe jeg også liker. Vi lærer sammen og vi har en interesse som vi begge interesserer oss for på samme nivå. Bærekraftig. Filmene er ikke profesjonelle og feilfrie, det er heller ikke meningen. Vi lærer og prøver oss frem. Det hadde ikke vært så enkelt å begynt med disse filmene hadde vi ikke allerede startet med Minecraft filmer. Da måtte vi ha begynt fra scratch. Forstår du? Vi vet aldri hva som kan komme av det vi allerede har gjort. En ting som kanskje ikke er så kult kan føre til noe som blir skikkelig kult. Når og hvordan vet vi ikke. Men vi kan ikke sitte å vente på en lottogevinst.

Vi har alltid lest for ungene våre. Hver kveld leser vi noe. Samme hva vi leser bare vi leser. Det vi leser kan også bli gode referanser til nyttig lærdom. Noe som skjer i hverdagen som vi kan kjenne igjen og koble til noe vi har lest. Det kan være oppførsel eller hvordan takle ting som skjer eller hva som helst egentlig. En dag ganske nylig satt jeg å tenkte på noe jeg ville Ask skulle forstå. Jeg satt og skreiv om det i morgen sidene mine. Da gikk det opp for meg at jeg kunne skrive en historie selv! Lese den for ungene. Jeg visste ikke om de ville like det eller ikke, men det var vel verdt et forsøk? Jeg skrev en historie om to gutter som hadde så lyst på et sverd. Det tenkte jeg passet godt siden Ask ønsket seg et Minecraft sverd på det tidspunktet. Historien forklarer forskjellen mellom hvordan de to guttene taklet avslaget fra foreldrene sine. Den ene var bare lei seg, mens den andre lå om kvelden og tenkte på hvordan han kunne skaffe seg penger selv. Jeg skrev bare halve historien først og leste den for ungene. Jeg ba dem tenke ut ideer til hvordan han kunne skaffe penger til sverdet sitt. Dette snakket vi om i noen dager før jeg skrev resten. Dette var mye mer effektivt enn noen moralpreken jeg har forsøkt meg på og engasjerte også kreativiteten deres. Det endte opp med at han fikk råd til sverdet, såklart, men også hvordan dette satte standarden for hvordan denne gutten taklet utfordringene han fikk servert av livet. De syns det var kjempegøy! Score! Jeg koste meg, de koste seg og vi har referert til den historien mange ganger siden.

Det var det for denne gang.

Takk for nå og takk for meg, tusen takk for at du hørte på.

Kanskje fikk du noen tanker om hva som går ann å gjøre, kanskje ikke. Det jeg kan si er at det er utrolig nyttig å skrive slike ting ned slik at de kan forsterkes og bygges videre på etterhvert. Det er lett for at slike enkeltepisoder og følgene av dem forsvinner i det store tankekaoset.

2 tanker om “#48 – Uke 12 – Hvordan jeg tenker når jeg er med ungene mine

  1. Hei Eivind,
    Jeg er stor fan av podcasten din og flere av episodene dine har inspirert meg og har ført til mye nytt i mitt liv.

    Jeg lurte på om du kunne ha lagd en episode til med fasting. Jeg synes det temaet er super interessant og har selv en litt erfaring med fasting nå. Startet min første lengre faste i januar i år.

    Jeg lurer på hva slags erfaringer du har gjort deg nå. Kanskje du har gjennomført fasten på ulike måter osv. Hadde verdt kult om du kunne ha postet litt mer rundt dette tema.

    Kudos for tipp topp podcast

    • Hei! Takk for tilbakemelding:)
      Fasting er et spennende tema. Jeg skal i gang med en 4 dager i neste uke. Kanskje jeg kunne funnet noen som vet enormt mye om det og kan forklare alt som skjer?
      Jeg skal ha det i bakhodet, tusen takk for tips:)
      Ha en strålende dag videre!!
      Eyvind

Legg igjen en kommentar