#45 – Uke 10 – Baalsrud og Frankl får meg til å føle meg som ei pingle

Jeg anser meg som heldig. Jeg er sjeldent syk eller skadet og har få ufrivillige fysiske begrensninger. Men, det hender at basseluskene finner meg også. Når det skjer tenker jeg alltid på hvor herlig det skal bli når jeg er frisk og alle tingene jeg skal gjøre. Det blir plutselig så mye mer attraktivt når jeg ikke kan. Samtidig tenker jeg på alle de tingene jeg hadde tenkt å gjøre som nå ikke er like lett å gjennomføre. Det er kjedelig. Hvorfor er det så mye lettere å tenke slik enn omvendt? Være glad for alt det jeg får gjort når jeg er frisk og tenke på hvor kjedelig det hadde vært om jeg var syk og ikke kunne gjøre det? Det skjedde meg i januar ihvertfall. Basseluskene fant meg. Disse tre dagene jeg var syk følte jeg ikke en gang at jeg var i stand til å lese. Her skriver jeg følte. Og det var nok akkurat det jeg gjorde. Sannheten er noe annet. Hvorfor får du snart vite.

Jeg “følte” jeg var i stand til litt tv titting. Så disse kveldene satt jeg og kona mi og så på en serie om to karer som går gjennom ruta Jan Baalsrud brukte for å komme seg til Sverige etter at tyskerne oppdaget dem og skøyta deres ble sprengt. De utsetter seg for mye av de samme påkjenningene og reflekterer over hva han har gått gjennom underveis. Kona hadde gitt meg beskjed om at, joda, jeg hadde lov til å syte og klage når jeg var syk. Greit å vite det. Takk til Barbro for den. Men etterhvert som jeg så hva Jan Bålsrud hadde gått gjennom fikk jeg en snikende ubehagelig følelse. Det ble for dumt rett og slett. Jeg følte meg som en pingle. Som en sutrekopp, en hykler. Jeg skjemmes. Hvordan kunne jeg sitte der å synes synd på meg selv? Er jeg så skjør?

Jeg leser for øyeblikket en bok som heter “Man’s search for Meaning” Da ble disse tankene vekket igjen og fikk enda sterkere mening. Victor Frankl’s bok om hans tid i konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig. Viden kjent. Den handler ikke så mye om det han opplever så mye som hvordan han tenker om det han opplever og hvordan han velger å se på det. Eller hvordan han til slutt ender opp med å se på det slik at det skal hjelpe han å holde seg i live. Undrende oppdager han hvordan han ser på det som skjer. Referanser endrer seg og at han får til å tåle ting og leve med utenkelige situasjoner etter hvert som tilstanden stort sett bare forverrer seg. Det er litt vansklig å forklare. Det er enormt hvor mye et menneske kan tåle og vi er i stand til å tilpasse oss det mest utrolige.

Det fikk meg til å tenke tilbake på da jeg ble “slått ut” av influensa. (slått ut liksom, pingle) 3 dager strekk ut. (weak) Det er godt å kunne være syk når en er syk. Slippe å måtte bygge jernbane i bitende kulde uten skikkelige klær og sko. Selv om det føltes som om jeg ikke var i stand til å verken støvsuge eller måke snø, var jeg mest sannsynlig istand til begge deler og det som er 1000 ganger mer krevende. Jeg kunne nok ha klart det over lang tid og med kontinuerlig forverring av situasjonen også. Mennesket vil overleve stort sett alt det kommer oppi og går gjennom det som kreves for å tilpasse seg nye tilstander. Vi lager nye referanser som får oss til å tåle omstendighetene bedre. Millioner av mennesker har klart seg gjennom det utenkelige. Det betyr at også jeg, som er et menneske, ved rask eller sakte forverring av min situasjon kunne tålt enormt mye. Like mye som de som var i konsentrasjonsleir. Hæææ?! Kunne jeg virkelig tålt så mye som de som var i konsentrasjonsleirene? Det er en ubegripelig tanke. Selv om det virker helt utenkelig i utgangspunktet, er det ikke noe grunn til å tro at jeg ville klare meg noe dårligere enn gjennomsnittet. Det var jo like utenkelig for de menneskene som opplevde det da som det er for meg nå.

Etter influensa runden min med Jan Bålsrud har jeg tenkt en del på dette. Stakkars de jeg møtte som var syke, eller på andre måter hadde skadet seg i den perioden. Intetanende har de fått mine dømmende tanker og blikk sendt sin vei. “Dette er da virkelig ikke noe å klage over. Vet du ikke at Jan Bålsrud lå dagesvis under en stein i fjellet i en våt sovepose og prøvde å spise melkepulver rett fra boksen. Skjærte av seg sine egne tær og greier. Hvilken representant er du for menneskeheten?!” Hehehe. Det er lett å tenke slike ting når man har noe for seg. Jeg mener det jo ikke. Men jeg koser meg med tanken og ler litt av meg selv inni meg når jeg gjør slikt. Det er morsomt å tenke på ting som andre ikke vet at jeg tenker over.

Jeg kan jo ikke forvente at folk skal tåle like mye som Jan Baalsrud. Vi har det jo så godt slik vi lever i dag. Våre referanser er helt i en annen liga. Den driven disse folkene har, som opplever krig og andre ekstreme tilstander, er noe vi som ikke har opplevd det, kun kan spekulere i om vi i det hele tatt forstår konturen av. Det holder ikke å tenke tilbake påden gangen jeg frøys på vei hjem fra skolen eller var så syk at jeg ikke kunne se på tv.

Det jeg kan derimot, er å tenke på hvordan jeg kan bruke andres opplevde lidelse til å øke min egen følelse av glede i dårlige situasjoner. Kanskje også gode? Jeg kom ikke på det selv, men jeg pleier å si at nøkkelen til et lykkelig liv er lave forventninger. Kan jeg senke forventninger til min egen komfort og deretter oppleve det faktiske på en mer komfortabel måte? Hm. Jeg synes stort sett det er ok å måke snø selv om jeg noen ganger syns det er kjipt. Det er kjipt å måke snø når jeg ikke er helt klar for det, men det blir ganske mye mer overkommelig når jeg tenker over at jeg slipper å gjøre det barbent etter å kun ha spist suppe og brød flere år i forveien. Ja, det er det. Ikke bare er jeg mett, har varme sko og en god spade, jeg slipper også å bli ydmyket og skamslått underveis.

Frankl forteller i boken om hvilke gleder de hadde i konsentrasjonsleiren. Det var stort sett gleder av å oppleve noe vondt som kunne vært værre. Som da de fikk tid til å fjerne lus før leggetid. Nakne i et iskaldt rom med istapper hengende fra taket og en enslig lyspære som ga nok lys til å gjøre jobben mulig. Det var kaldt, det var vondt og det var ubehagelig. Var det bomberaid på gang om kvelden var lyset av og den ubehagelige avlusings prosessen ble ikke mulig å gjennomføre. Den ble erstattet av en søvnløs natt med kløing og irritasjon. De var glade for å kunne gjøre noe ubehagelig, for de visste at det kunne være mye verre. Når de sto og grov grøfter i leiren kunne de bli glade av å se at noen andre marsjerte avgårde. De skulle gå flere kilometer før de kunne begynne og jobbe. Og en ting som jeg ikke var klar over, de aller fleste fangene hadde væskefylte, store føtter pga lite mat og dårlig næring. Skoene, i tillegg til å bli slitt, ble for små. Det var vondt å gå. Det var ikke gøy å grave i leiren, men fy søren så mye bedre det var enn å marsjere 4-5 km for å jobbe. Dette minner meg om sitatet fra Montaigne, som jeg har snakket om før; Unngå kortsiktige gleder som fører til større ubehag, oppsøk små ubehag som oppløses i større gleder. Det er sikkert digg å la være å avluse seg en iskald kveld etter en lang dag med hardt arbeid og lite mat, men konsekvensene gjør seg tydelige etterpå. Og har man ikke noe valg, slik det ofte er i konsentrasjonsleirer, vil man kanskje automatisk glede seg over det som kunne vært verre.

I denne sammenheng beskriver Frankl Schopenhauers tanke om negativ lykke. Hm, negativ lykke? Lykke er den negative faktoren, mens lidelse er den positive. Det er dermed fraværet av lidelse som tar oss mot glede. Som ved å se for seg smerten de marsjerende fangene opplevde og innse at en selv ikke har det så vondt, kunne Frankl, som visste utmerket godt hvordan det var å marsjere, oppleve fraværet av den lidelsen. Det ga han en føllelse av relativ lykke over å bare måtte grave en grav for sine døde medfanger. Jeg er ikke sikker på om jeg forstår det helt, men det vil kanskje dukke opp noe i nær fremtid som gjør det mer klart.

Vil dette si at vi kan, når som helst, se for oss noe som er dårligere enn hvordan vi har det nå og oppnå glede ved å realisere at vi ikke har det slik?! Hjernen er, etter det jeg har hørt, dårlig til å skille mellom hva som visualiseres og hva som er ekte.  Er det virkelig sånn? At det er fraværet av lidelse som beskriver hvor lykkelige vi er? Det betyr isåfall at vi kan tenke oss ut av ganske mye lidelse bare ved å veie det mot noe som er verre. Dette ble mye brukt i konsentrasjonsleiren og vi kan bruke det i dag. Men gjør vi det?

Hva skjer om vi snur på situasjonen? Om vi fokuserer på det motsatte? At vi ser for oss hvordan det er å ha det bedre enn vi har det nå. Vil vi da finne oss misfornøyde med situasjonen vi befinner oss i når vi oppdager at det vi visualiserte bare var fantasi? Dette høres mer kjent ut. Mye vil ha mer. Vil vi ha mer og har fokuset på det vil vi være misfornøyde med tilstanden. Hvordan kan det ellers ha seg at vi tillater oss å klage når vi i forhold til de aller fleste andre har det enormt godt? Hvordan kan det ha seg at jeg kan ligge på sofaen og klage over at jeg er syk når Jan Baalsrud klarte å overleve det han gikk gjennom og Frankl gikk i årevis på tynn suppe og en brødskalk tildagen? Hvordan kan det ha seg at jeg synes det var dårlig å bare vinne 2 sølv på en dag i OL? Referanser og forventninger folkens, potensialet vårt er enormt!

I starten av boken står det at begynnelsen på et lykkelig liv er å ønske seg det man har. Amor Fati rett og slett. Og det var det jeg ønsket meg når jeg blåste ut lysene på bursdagskaken min forleden. Jeg ønsker meg alltid det samme, om det er stjerneskudd, bursdagslys eller lykkebein. Jeg ønsker meg et godt liv. Jeg ønsker meg det fordi det er så generelt at jeg kan vinkle det til min fordel uansett. I tillegg så har jeg allerede et godt liv. Ønsket blir umiddelbart oppfylt.

Det var det for i dag folkens.

Takk for meg, takk for nå og tusen takk til deg som hørte på.

 

Legg igjen en kommentar