#37 – Uke 2 – Hva er det jeg er redd for å tape?

God dag folkens og velkommen til en ny episode på Podcasten til Eyvind Stueland. Etter at jeg skrev forrige episode tok det litt tid før jeg leste den inn. I mellomtiden fikk jeg virkelig smake på hvordan det er å skulle begrense tap og ofre litt i nuet for det fremtidige gode. Juletid med masse mat og et par fester og godt lag er gøy, men det koster å hente seg inn igjen. Selv om jeg skriver og snakker om hvordan jeg skal unngå å tape betyr ikke det at jeg er i stand til å oppføre meg 100% i tråd med det. Jeg trenger å trene for å bli bedre. Selv om jeg ikke var plettfri i forhold til mitt langsiktige mål, så tør jeg nesten ikke tenke på hvor hardt det hadde vært å hente meg inn hvis jeg IKKE hadde hatt disse retningslinjene til lede meg. De gjorde meg i stand til å begrense tapene mine til det som var overkommelig og jeg havnet ikke så langt bak at jeg ga opp og gikk “all in”. Nå når hverdagen er tilbake er jeg glad for alt det kjekke julen brakte med seg samtidig som jeg er glad for at det er lett å komme tilbake til hverdagen. Jeg savner ikke juleferien. Den er over og nå er jeg glad for at hverdagen er tilbake.

Men hva er det jeg egentlig er så redd for å tape? Hvorfor er jeg så opptatt av det? Og hva er det jeg vinner når jeg ikke taper? Hva er det jeg egentlig gjør? Hvorfor står jeg opp kl 05:00 om morgenen for å skrive i dagboka mi? Hvorfor gidder jeg egentlig å lese i bøker og skrive og lage podcast episoder når det er mye lettere å la være? Jeg har nok penger, jeg har en god jobb jeg liker, jeg har familie, jeg har bil og hus og høner og alt er egentlig perfekt. Jeg er ikke bekymret for en eneste ting i livet mitt. Jeg er ikke bekymret for å ikke ha arbeid, jeg er ikke bekymret for pensjon, jeg er ikke bekymret for barna mine og hvordan det skal gå med dem, jeg er ikke bekymret for ekteskapet mitt og at jeg plutselig skal være alene. Jeg kunne ha slappet av foran tv’en hver eneste dag og bare latt meg underholde. Ikke gjort noe ekstra. Bare gjort det som var nødvendig. Det er ikke som om det er noen som betaler meg for å sitte å skrive i stearinlys før de fleste andre tenker at det er morgen. Det er heller ingen som merker om jeg slutter med det. Utenom meg.

Jeg merker det med en gang. Og jeg liker ikke når det skjer. Når det er jul og perioder der det er masse annet som skjer går det utover hverdagsrutinene. Da må jeg innse at tingenes tilstand tilsier at det vil være lite hensiktsmessig å stå opp så tidlig og presse meg gjennom en skriveøkt. Det vil gå for hardt utover resten av dagen og hvordan jeg vil oppføre meg og fungere blant de rundt meg. Meningen er jo at jeg skal bli bedre av å gjøre dette. Da er det viktig å skjønne når det er lurt å la være. En sen kveld i ny og ne med slekt og venner har også sin verdi og effekt. Og det synes jeg er helt greit. Men jeg merker forskjellen. Det er nyttig å vite hva det koster.

De ordene som kommer om morgenen når hodet er ferskt og det jeg leser i bøkene jeg har er det som gjør at jeg ikke er bekymret. At jeg er avslappet med hvordan jeg har det. At jeg føler jeg har kontroll på nesten alt jeg holder på med. Jeg er i stand til å gjøre det jeg vil uten at andres tanker om hva jeg gjør påvirker meg. Jeg er i stand til å gjøre grep som jeg tror er smarte i det lange løp. Grep jeg merker jeg ikke har kapasitet til å utføre når jeg ikke tar meg tid til å gjøre noe ekstra. Bøkene jeg leser er med på å endre hvordan jeg handler og oppfører meg. Hvordan jeg forstår andres oppførsel og hvordan jeg skal takle det. Forstå hva andre folk gjør som for meg er like fjernt som det er for dem å stå opp å skrive i en bok kl 5.

Jeg vet at jeg har det enormt bra. Jeg kjenner ingen som har det så bra som meg. Eller det kan jeg ikke si for jeg vet jo ikke hvor godt andre har det. Det jeg kan si er at jeg ikke misunner noen og jeg har ingen jeg ville ha byttet med. Noen ganger får jeg høre at folk skulle ønske de kunne hatt det som meg. Spesielt de kjekke tingene jeg får til. Og det er nettopp det som er tingen. Jeg har det slik de vil ha det fordi jeg gjør ting som de ikke gjør. Hvis du alltid gjør som du alltid har gjort vil du fortsette å få det du alltid har fått.

Jeg leste i en Tony Robbins bok her en dagen. Der ble jeg bedt om å tenke på hvordan jeg ser på livet. Som en metafor. Eksempler i boka var om det var som en dans eller som en kamp, et spill eller både det ene og det andre. Jeg syntes det var litt vanskelig. Eller, jeg synes jo livet er helt fantastisk, såpass vet jeg, men hvordan ville jeg beskrive det med bare ett eller noen få ord? Jeg trenger litt mer rom for å finne noe som passer. Det er ikke så enkelt som at det er en dans. Det hender jeg danser, men hvordan skal det kunne hjelpe meg?

Jeg begynte å tenkte at livet mitt er som en fornøyelsespark plassert i en labyrint. I denne labyrinten er det ledetråder. Hvis jeg skjønner hva de betyr vil de ta meg til en av attraksjonene. Parken har et potensielt uendelig utvalg av attraksjoner. Løsningene på ledetrådene finner jeg i bøker og når jeg selv skriver. Det hjelper meg å forstå ledetrådene som gjør meg i stand til å finne attraksjonene. Når jeg har funnet en er det kjempegøy å utforske den. Erfaringene fra en attraksjon kombinert med mer lesing og skriving hjelper meg å forstå neste ledetråd som fører til en enda heftigere attraksjon. Hvem er ikke glad og bekymringsløs når de befinner seg i en fornøyelsespark? Vel å merke uten fremmede skrikerunger og lange køer.

Med en gang jeg stopper å gjøre mer enn jeg trenger, mister jeg kapasitet til å forstå ledetrådene og dermed finner jeg heller ikke attraksjonene. Jo mer tid jeg bruker på tv og mobil og annen underholdning, desto mindre tid og færre verktøy har jeg for å forstå nye ledetråder. Da står jeg der i en blindvei i labyrinten og får ikke beveget meg videre. Det er da det er det lett å begynne å bekymre seg og tenke på alt som er usikkert. “Det er jo ingenting her! Hva skal jeg gjøre? Oh, her er noe som gjør at jeg glemmer ut hvor jeg er! Induldge me!” Når jeg ikke har kontroll og ikke er i stand til å forstå hva jeg skal gjøre er jeg mer utsatt for påvirkning fra det som tilfeldigvis er rundt meg. Og i alle mediene rundt oss i dag mangler det ikke på krefter som er ute etter å påvirke meg når jeg står i blindveien. Jeg har en billett til denne labyrinten som varer livet ut og jeg vil ha det gøy når jeg først er her. I blindveien er det ikke noe gøy. Jeg vil til attraksjonene!

Er det dette som er ambisjon kanskje?

Ambisjoner er ofte forbundet med å tjene mye penger eller gjøre en solid kariere. I ordboka står det at det betyr målsetning, drøm om hva som kan gjennomføres. Min drøm om hva som kan gjennomføres er å lære meg ting som jeg selv setter pris på og som gjør meg til en god veileder for barna mine. Det er det jeg anser som min hovedjobb. De går på skolen og barnehagen og lærer mye der, men når de er hjemme er det opp til meg og resten av familien å vise dem hvordan de kan gjøre for å få til det de vil. Jeg vil også at de skal få et heftig utbytte for sin fornøyelsespark billett istedenfor å gå seg vill i labyrinten. Jeg vil hjelpe dem å være i stand til å løse sine ledetråder. Hvis jeg ikke anstrenger meg for å løse mine egne ledetråder vil jeg også begrense muligheten til å veilede ungene mine.

Kort og godt vil jeg gjøre mer enn jeg må slik at jeg kan gjøre mer av det jeg vil. Både for min egen del og for de rundt meg. Følelsen av å forstå mer og kunne handle bedre er fantastisk og blir bare bedre og bedre. Det er det jeg er redd for å tape. Det er det som gjør at jeg gjør ting jeg ikke må. Så lenge jeg vet at den ekstra innsatsen gir meg mer, er jeg i stand til å gjøre det mer. Jeg trenger ikke vite nøyaktig hva det vil gi meg. Så lenge jeg kan finne nye attraksjoner å utforske og lære av, vil jeg bygge en bedre kompetanse til å forstå flere ledetråder. Underveis dukker det opp muligheter og snarveier til nye attraksjoner som jeg aldri kunne forestilt meg.

Klarer du å kjenne igjen når du befinner deg i en blindvei og klarer du å kjenne igjen de enkle valgene som blir presentert deg? Valg som fører til at du blir værende der. Velg noe som er litt vanskeligere og det kan hende du kommer deg ut og får prøve noen av attraksjonene.

Takk for nå, takk for meg og tusen takk til deg som hørte på.  Finner du det for godt å lage din egen metafor for hva du driver med hadde det vært spennende å høre om det. Send meg gjerne en mail til eyvind@podcasten.no. Der kan du også sende meg spørsmål eller ønsker om det du har lyst å høre mer om.

Han var ikke den første som sa det, men Joe Dirt sa det han i den hysteriske filmen Joe Dirt: “You just gotta keep on keeping on!”

2 tanker om “#37 – Uke 2 – Hva er det jeg er redd for å tape?

  1. Hei! Jeg ville bare innom for å si tusen takk for alt du deler på podcasten din. Jeg liker innleggene dine veldig godt. Selv har jeg vært i en fase i livet som kan minne om det du beskrev som en blindvei, men når jeg hører på podcastene dine blir det klarere for meg hva som er viktig for meg og hvilke grep jeg må gjøre for å få det livet jeg ønsker. Det å faktisk finne en slik inspirasjonskilde som for meg fremstår nøytral har gitt meg veldig mye glede. Å få tips og råd fra noen som faktisk har tatt seg tid til å reflektere over livet og som sier ting for å gjøre andre godt. Du er en vanvittig klok mann, og jeg beundrer deg for de valgene du har tatt. Og alt det kloke du har på hjertet. Jeg kan høre på podcastene dine flere ganger, bare for å forstå budskapet enda bedre og reflektere mer rundt det du snakker om. Tusen takk igjen for at du lager den beste podcasten jeg noen sinne har hørt! Håper du får en riktig god helg 🙂

Legg igjen en kommentar