#31 – Ukestart #2 – uke 49

Det stort sett ikke mine ideer som blir presentert her. Det er andre, mye smartere og klokere hoder som blir brukt som eksempel. Det kan dra både meg og deg littegrann høyere opp mot disse som virkelig kan det. Vi kan lære mye av de som har tenkt gode tanker før oss. Som Isaac Newton sa, klarte han å gjøre det han gjorde fordi han sto på skuldrene til de som hadde lagt grunnlaget som han selv kunne bygge videre på med sine egne ideer. I dag er det Arthur Schopenhauer vi skal høre litt på. Han er en slik person. Dette er to sitater som handler om noenlunde det samme.

“Å bli provosert av folks oppførsel er like tullete som å bli sint på en stein som ruller inn på stien din. Det klokeste du kan gjøre, i mange tilfeller, er å gjøre nytte av de du ikke kan endre.”

“Så, hvis du må leve blant andre mennesker, bør du la alle disse få eksistere i samsvar med sin karakter. Alt du bør prøve å gjøre er å nyttiggjøre denne karakteren slik det faller seg naturlig, istedenfor å fordømme den eller håpe på at den skal endre seg. Dette er den sanne betydning av lev og la leve, og den er like riktig som den er vanskelig å utføre. “

Arthur Schopenhauer

Når jeg leste dette første gang forsto jeg ikke helt hva det skulle bety. Skulle jeg utnytte folks svakheter til mitt eget gode? Var det så hyggelig? Og var det det han mente? Etterhvert som jeg tenkte over det dukket det opp flere eksempler som gjorde at jeg kunne forstå dette bedre. Jeg tenker at disse sitatene her er delt i to forskjellige områder. En mild del som kan brukes til å takle hvordan folk oppfører seg generelt. At vi kan jobbe med vår egen holdning til andres måter å være på heller enn å jobbe med å endre den. Så har vi den andre delen som ved første øyekast så ut til å foreslå at det er klokt å utnytte andre personer som ikke vet hva de holder på med. Det var den jeg hadde litt problemer med å rettferdiggjøre. Vi kan ta den milde delen først.

Jeg har mange tusenvis av ganger gjennom årene irritert meg på små ting som ikke blir gjort slik jeg ville gjort det. På jobb, hjemme, på bussen, i ferjekøen, hvor som helst! Jeg begynte i større grad å leve og la leve. Og som Arthur sier er det vanskelig. Men etterhvert som flere episoder får spilt seg ut som det faller seg naturlig, og jeg blir stående å observere det som skjer, forstår jeg også at det er like riktig. La folk gjøre som de gjør og jobb heller med egne tanker om hva det er som skjer. Jeg oppdager at jeg tåler egentlig ganske mye. Det er lettere for meg å leve med hvordan andre gjør sine ting enn det er å jobbe med den destruktive effekten jeg selv serverer meg når jeg lar meg irritere. Den er det jo ingen som har godt av, verken meg eller noen andre.

Tenk over det neste gang du irriterer deg over en bagatell. Hvor mye lettere er det ikke å gjøre en ting selv, slik du vil ha det gjort, istedenfor å bruke mye energi på å prøve å få noen andre til å forstå hvordan du vil ha det? Og i neste omgang forvente at det er forstått. Så mye skuffelser vi legger opp til når vi tenker sånn. Vi er selv skyld i det når vi vet at det er på denne måten.

Dette er lærdom som kan være nyttig å implementere i livene våre. Men, som med så mange andre ting er verken meg eller deg ferdig med saken bare fordi vi har oppdaget dette. Det må øves på, nyanseres og tilpasses nye situasjoner hele tiden. Først da vil det bli en vanlig del av hvordan vi tenker og oppfører oss.

Neste del er den delen som handler om å utnytte andres oppførsel for din egen vinning. Det var denne jeg slet litt med å finne ut hvordan jeg skulle tenke om. Jeg synes jo ikke det er så greit å utnytte folks svakheter. Men også her er det forskjell på situasjonene. En ting er å tåle noe uforskyldt som blir gjort i beste mening, eller ihvertfall uten at tanken er å irritere andre. Noe annet er når noen oppfører seg på en måte som er ment for å skade deg. Da er hanskene av og vi kan se nærmere på hvordan vi kan få deres oppførsel til å gagne oss selv.

Et eksempel på dette dukket opp i ei bok som heter Mastery. Jeg skal ta litt om den etterpå. Daniel Everett var en person som tok på seg en ekstremt vanskelig oppgave da han bestemte seg for å flytte familien sin inn i dypeste Amazonas for å lære språket til en liten gruppe mennesker som bodde der, helt isolert fra omverdenen. Det var flere som hadde prøvd før, i Guds navn som vanlig, men de hadde alltid gitt opp. Den siste misjonæren som prøvde ga opp etter 10 år. Everett var likevel motivert for oppgaven. Chomsky er en kjent linguist som har utarbeidet teorien om at alle språk har samme grunnstamme og at grammatikk er en del av vår genetiske kode. Dette var også grunnlaget for hvordan Everett gikk frem for å prøve å lære seg og å forstå dette språket. I starten gikk det greit, men etterhvert ble det bare mer og mer forvirrende da visse ord dukket opp i helt andre sammenhenger og viste seg å ikke kunne bety det som først var antatt. Etterhvert skulle Everett endre på forståelsen sin for hvordan disse menneskene kommuniserte og det førte til at han ga slipp på reglene i Chomskys teori. Han begynte å lære språket fra innsiden i stedet for som en observatør. Som om han var et barn slukte han alt det de andre gjorde og sa. Sakte men sikkert oppdaget han at Piranha folket baserte hele språket sitt på hvordan kulturen deres var. Han oppdaget blant annet at det som ikke befant seg foran øynene deres simpeltent ikke eksisterte og de hadde derfor få ord som forklarte det som ikke var der og da. Farger, tall, høyre og venstre manglet også. De hadde ikke noe konsept for annet enn det som skjedde i øyeblikket. Everett begynte å tenke at språk ikke har en felles grunnstamme, men at språk i større grad enn antatt baserte seg på kulturen deres.

Dette vakte stor oppsikt blant lingvister, spesielt de som holdt til ved MIT, der Chomsky hadde sitt virke. Og som seg hør og bør gikk disse til verks for å diskreditere og svekke Everett og hans nye teori. De fløy for eksempel til England for å stille han til veggs og lage hull i forklaringen hans da han holdt et innlegg på Cambridge. Uforberedt som han var ble det en dårlig affære for Everett. Motstanderne fortsatte med ufinheter og kalte han en en bedrager og stilte spørsmål ved motivene hans. Var han bare ute etter berømmelse og penger? Everett synes såklart ikke dette var så hyggelig. Han var lite forberedt på det og hadde sett for seg at hans oppdagelser skulle vekke interesse og nysgjerrighet blant sine kolleger. Selve teorien hans holdt fremdeles vann, men den var preget av angrepene fra hans motstandere. Da Everett skulle skrive  boka si, “Don’t Sleep, There are Snakes” var han kommet over det emosjonelle og tok i bruk hans motstandere til sin egen fordel. Når han skrev så han for seg at disse personene stilte han vanskelige spørsmål og prøvde å lage hull i den minste uklarhet i forklaringen hans. Motstandere hans fortsatte å ødelegge for Everett ved å blant annet kontakte en radiostasjon som ville lage et program om han. Det programmet ble kansellert og det ble også flere artikler om arbeidet hans. Når boken kom og folk fikk nyss om  motstandernes oppførselen, førte det til at boken fikk stor oppmerksomhet og ble viden diskutert. I prosessen fikk Everett’s teori mange følgere. Everett selv satte nå pris på motstandernes angrep som hadde gjort han til en bedre og mer hardhudet forfatter.

Da jeg leste dette ble det lettere å forstå hva Schopenhauer mente. Det er ikke snakk om å utnytte andres svakheter. Det blir mer som en judo måte å takle et angrep på. Ved å utnytte din motstanders vekt og bevegelse kan du gagne ditt eget angrep. Det er en måte å slå tilbake som ikke skader de som er ute etter deg på en en annen måte enn de har lagt opp til selv. Det blir bare tydelig for dem at de har undervurdert deg.

Everett skrev en bok som hadde tatt høyde for både de argumentene som ble brukt mot ham og de argumentene han så for seg at kunne bli brukt mot ham. Istedenfor at han ble latterliggjort og glemt, førte motstandernes bestrebelser til at flere hørte om boken hans, leste den og forsto hva han hadde oppdaget. Hva kan de som prøvde å sverte Everett tenke når de ser effekten av deres handlinger? Ikke bare at deres forsøk var forgjeves men, på grunn av måten Everett taklet det hele, ble det fullstendig mot sin hensikt.  Det er en måte å tenke på som jeg kan like. Det er noe annet enn å utnytte noens svakhet. Det er heller en måte å utnytte det andre ser på som sin styrke. Han kunne ikke endre holdningen til disse personene, men han kunne gjøre nytte av hvordan de oppførte seg.

Det var en liten smakebit av Schopenhauer det.

Både sitat fra Schopenhauer og historien om Everett kommer fra boken  “Mastery”. Det er en bok som er skrevet av Robert Greene og var “bibelen” min i flere år. Det vil si at jeg alltid hadde den med meg og der jeg var og hadde den alltid liggende der jeg kunne slå opp i den. Jeg har hatt så mange nye bøker i omløp i det siste at jeg nesten har glemt gode gamle Mastery. En kollega tok den med på jobb her en dagen og jeg har oppdaget den på nytt på et vis. Det var fantastisk å oppdage at jeg i mellomtiden har opplevd og lært meg ting som gjør at det som står i boken gir en enda bedre mening enn før. Jeg finner alltid en godbit eller to å tenke på. Boken er stappende full av dem. Anbefales

Jeg vil gjerne si tusen takk til dere som er så hyggelige å gi meg tilbakemeldinger. Det er så vanvittig hyggelig å få vite litt mer om hvem det er som hører på og hva dere tenker. Det gir meg motivasjon til å fortsette. Ellers kan du melde deg på nyhetsbrevet mitt på podcasten.no og det finnes også en profil inne på patreon.com om du har lyst til å bidra med ekte dollars til at podcasten skal bli bedre. Ingen press og overhodet ingen forventning.

Legg igjen en kommentar