# 28 – Hvordan forberede seg på det uforutsette?

Hei godtfolk.

Nå er det mulig å støtte podcasten via Patreon. For deg som ikke vet hva det er så er det altså en portal der det er mulig å gi en dollar eller to eller hva du vil for å støtte podcasten. Dette er noe jeg har vurdert tidligere, men slått fra meg. Jeg har liksom ikke fått meg til å gjøre det. Jeg har hatt det så godt med podcasten siden jeg sluttet med reklame og ikke trenger å be lytterne mine om noenting. Ville ikke dette forandre på det? Podcasten lager jeg fordi jeg synes det er gøy og det hjelper meg å forstå hvorfor og hvordan jeg gjør ting. At andre liker å høre på er en kjempebonus.  Jeg har ikke noe mål om å nå ut til mest mulig eller å prakke på folk mine ideer. Jeg er her for de som finner meg og for de som liker det. Ikke noe mer enn det.   Jeg lager episoder og overlater skjebnen til jungeltelegrafen.

Nå har jeg da allikevel opprettet en konto her på Patreon. Hvorfor har jeg gjort det? Det vet jeg ikke. Kommer noen til å registrere seg? Vet jeg heller ikke. Hva skal eventuelle bidrag brukes til? Aner ikke. Trenger jeg penger for å fortsette å lage podcasten? Nei, det koster ikke så mye å gjøre det. Har jeg noen andre argumenter for at du skulle gi bort noe av dine hardt tjente penger? Nei. Det er ingen god grunn til at du skulle støtte podcasten utenom den du selv kommer på. Det er nesten som at jeg håper ingen vil gjøre det. Da må jeg jo finne på noe fornuftig å bruke pengene på.

Uansett hva som skjer er jeg glad for at det går an å lage podcast og at det går an å prøve slike ting som Patreon. Selv om jeg ikke har peiling på om noen vil støtte eller hva jeg da skal bruke pengene på, kan det dukke opp noe om problemstillingen blir reell. Jeg forholder meg i henhold til en av mine livsfilosifier: Lave forventninger.

Vil du ta turen innom patreon for å se hvordan det ser ut er det en link i teksten her. VIl du støtte er det helt opp til deg, vil du ikke, er det også helt opp til deg.

https://www.patreon.com/Podcasten

Så, når det er ute av veien skal jeg i dag snakke om hvordan øke beredskapen littegrann og være mer forberedt på det uforutsette. Noe av dette kommer fra en bok jeg akkurat har lest. “Thinking Fast and Slow” av Daniel Kahneman. Det er den mest interessante boken jeg har lest på all den tid jeg har levd. Hva vi tror vi vet og hvordan vi opplever alt sammen er blitt snudd og vridd i alle retninger. Det gjør det og vanskeligere å vite hva jeg skal skrive om siden jeg nå har så mange hensyn og ta. Men jeg har gjort et forsøk likevel.

Etter tilbakemelding fra den forrige bok episoden om “The Undoing Project” vil jeg lage flere episoder av bøker jeg leser. Den neste handler om “Thinking Fast and Slow”. Det blir enda mer om det dere hørte om i “The Undoing Project” episoden.

Hvordan være forberedt på det uforutsette.

En gang jeg var på puben i Sauda var det en person som spurte meg til råds. Noe uforutsett hadde dukket opp. En mulighet for å komme inn på ambulanselinja 1 år før tiden. Det var jo gode nyheter. Bortsett fra at det innebar at hun måtte klare de fysiske kravene nå om bare noen dager. Det hadde hun ikke sett for seg at hun kom til å trenge før om ett år og hadde derfor ikke forutsetningene for å klare dette. Det var spesielt løpingen som var den store utfordringen. Kunne jeg hjelpe henne å klare å løpe raskere? Jeg ga henne noen tips, men ingen forhåpninger. Det var for kort tid. Alt hun kunne håpe på var at hun løp raskere enn noen gang når det virkelig gjaldt. Hvor kjipt er det ikke å få tidenes mulighet slengt i fanget, og så er en ikke klar for å gripe den?

Jeg hadde ikke gjort det noe bedre om jeg var i samme sko. Dette var tross alt helt uforutsett. Jeg har likevel tenkt en del på denne episoden. Hva om det dukker opp en mulighet for meg som jeg ikke er i stand til å gripe? Det er så lett å tenke hva man burde ha gjort i etterkant. Den gode gamle etterpåklokskapen. Det er umulig å vite hva som kommer til å skje før det skjer og så vanskelig å skjønne at en ikke så det komme etterpå.

Det er umulig å forutse fremtiden, men kan jeg gjøre noe for å være i litt høyere beredskap?  Hva er det minste jeg kan gjøre for å ha et grunnlag som øker sjansen for at jeg er mer forberedt på det uforutsette? Hvordan forbereder jeg meg på noe jeg ikke vet hva er?

George Hérbert er en person som fikk oppleve noe på kroppen som førte til at han tok grep. Kan vi lære noe av det han opplevde og gjorde? Hérbert var stasjonert på Mauritius da et vulkanutbrudd ødela byen St. Pierre. Han bisto i evakueringen av over 700 mennesker. Han oppdaget at mennesker som hadde befunnet seg veldig nær rednings muligheter, som trær og formasjoner de kunne ha reddet seg opp på, likevel hadde omkommet. De var ikke i stand til å klare den fysiske anstrengelsen som krevdes av dem for å komme seg i sikkerhet. De hadde unnlatt å vedlikeholde sine menneskelige egenskaper og de betalte den ultimate prisen. George ble preget av dette og bestemte seg for å gjøre noe. Han satte i gang et storstilt prosjekt i den franske hæren. Han ville gi soldatene opplæring i viktige og grunnleggende menneskelige egenskaper som å hoppe, løpe, krype, klatre, svømme og generelt inneha et ferdighetsnivå som lett kunne tilpasses andre mer krevende oppgaver. “Vær sterk for å være nyttig”, var ett av hans slagord. Inspirasjon til programmet sitt samlet han på sine mange reiser rundt om i verden. Han lot seg imponere av urbefolkningen “De hadde fantastiske kropper, fleksible, kvikke, dyktige og utholdende, likevel hadde de ikke annen veileder innen gymnastikk enn deres egne liv i naturen”   Han hadde sett hva det kostet å forsømme disse ferdighetene. Det var mer alvorlig enn å ikke komme inn på ambulanselinja. Denne historien hjelper meg å forstå hvorfor jeg er tjent med å gjøre noe. Vi har ikke særlig fysisk krevende liv i naturen som lærer oss dette, men har vi godt av å late som om vi har det?

Det er ikke særlig sannsynlig at det kommer noe vulkanutbrudd i Sauda, men spiller det noen rolle? Fantasien vår er en av de tingene som har gjort mennesket i stand til å handle fordelaktig i en tid med begrenset tilgang til mat og høyt forbruk av energi for å få tak i det. Ved å forutse bevegelsen og behovene til byttedyr, lurte vi dem, eller vi utnyttet dens instinkter for skaffet vi oss mat. Nå står vi overfor en annen problem. Mangel på mat og høy kostnad for å få tak i det er byttet ut med den rake motsetningen. Overflod av mat og mangelen på fysisk innsats for å få den på bordet. Menneskets tilpasningsevne har vært vår store fordel gjennom tidene og plassert oss på alle verdens kontinenter i alle slags klima og landskap. Vi er ikke tilpasset dagens kultur og blir holdt tilbake av våre gamle kunster for å overleve. Det er lett å tenke at vi er ferdig utviklet, men vi er nødt for å fortsette å tilpasse oss omgivelsene. Når vi ikke har tid til å la det gå generasjoner for å rydde disse egenskapene ev veien gjennom evolusjon, må vi bruke andre metoder for å unngå at vi handler på en måte som gir dårlig utslag for oss selv. På samme måte som fortidens mennesker brukte fantasien til å takle deres utfordringer, vil jeg bruke min fantasi til å takle dagens. De som tilpasser seg får det bedre enn de som ikke gjør det. De kan takle utfordringer og utnytte muligheter som måtte komme på en bedre måte.

Så, når de tingene er ute av veien, hva skal jeg gjøre da? Skal jeg sette meg hårete mål og starte med ting jeg ikke kan? Eller kan jeg begynne i det helt små og ta for meg ting i hverdagen jeg allerede gjør? Trener jeg på en måte som gjør meg sterk så jeg kan være nyttig? Er det bare sterk jeg trenger å være? Jeg vil ikke spesialisere meg for mye. Plutselig er det behov for kondisjon og smidighet som melder seg og jeg har bare fokusert på å være sterk. Da vil jeg jo ha forberedt meg på feil ting.

Warren Buffet sier at det han fokuserer mest på er å ikke tape penger. Det er det som har gjort han så rik. Han velger seg nøye de aksjene han vil satse på basert på dette. Kan vi tenke det samme om kroppene våre? Kan vi lage en fordel for oss selv ved å tenke at vi vil unngå forfall? Når man taper 50% av en formue er det ikke 50% vi trenger å øke for å være der vi var. Det er 100%. Det er ikke så mye som skal til for å holde på det vi har oppnådd. Det er vanskelig å holde seg på det beste nivået en noensinne har vært på, men det er lettere å komme tilbake dit om man ikke har falt for langt bak.

Kona mi sier alltid at jeg ikke kan sammenligne meg med andre siden hun mener jeg har gode gener. Det kan godt hende, men det er bare en del av kaka. Jeg gjør også andre ting som fører til at jeg ikke forfaller så mye om jeg skulle gå 2 måneder uten trening. Det vil ta meg kort tid å hente meg inn igjen. Hodet henger som kjent sammen med kroppen og det handler mye om hva jeg tenker når jeg gjør ting.

Det finnes utrolig mange måter å holde seg i form på, jeg er klar over det. De tingene jeg gjør daglig er de tingene jeg mener jeg har mye igjen for selv om investeringen er så lav som den omtrent kan bli. Om jeg ikke får gjort noe annet vet jeg at jeg i det minste har gjort noe. For å øke sjansen for at det blir gjort, gjør jeg det om morgenen. Da er kroppen stiv og støl etter natten og har størst behov for bevegelse og blodgjennomstrømming. Hjernen er restituert og har enda ikke blitt forstyrret av for mange inntrykk. Det er nå den er mest mottakelig for mine bevisste tanker. De første tankene mine skal være fordelaktige for meg selv og føre til at det blir enklere å ta gode besluttninger utover dagen og på lang sikt. Klarer jeg å gjennomføre det jeg har bestemt meg for om morgenen, kan jeg notere dagens første seier til meg selv og starte dagen med en positiv holdning. Flott, jeg klarte å gjøre noe i 2 min og skal liksom føle meg bra bare på grunn av det. Jepp. Det spiller ingen rolle at målene er latterlig lave. Det er litt av poenget. De er så lave at det nesten er umulig å ikke klare det. Oddsene er gode for at hver dag starter bra. Og for hver dag som starter bra setter rutinen seg dypere. Jeg setter på vannkokeren og mens jeg venter setter jeg hendene i siden og roterer godt på hoftene. Etterpå tar jeg et kosteskaft jeg har stående i stua og bruker det til å beveger skuldrene og roterer på overkroppen. Det var det. Nå vet jeg at kroppen min får en bedre dag enn om jeg ikke gjorde det. Min fremtidige kropp og sinn er bedre stilt enn uten. Det gir som oftest en så god følelse at jeg gjerne tar noen armhevinger og yoga positurer og står litt på hendene til vannet er kokt og teen kan trekkes. Skjønner du? Målet er kun hofter, skuldre og rygg, men allerede ramler det inn mer. I forhold til hvor mye tid dette tar og hva jeg får igjen er dette en bedre investering for meg enn å dra å trene 2-3 ganger i uka i en time. Jeg sier ikke at det er bedre trening, men bedre avkastning pr minutt. Når det er sagt synes jeg  også det er lettere og trene mer om jeg allerede har gjort dette.

Dette er ikke en treningsøkt. Det er mer en oppvåknings rutine. En rutine for å øke beredskapen littegrann. Både fysisk og mentalt. Jeg kan bygge på det så mye jeg vil eller la det være med det. Kroppen holder seg smidig og hodet blir påminnet hvorfor jeg gjør som jeg gjør. Jeg er alltid smidig, noenlunde sterk og har god balanse. Det gjør meg i stand til å raskt tilpasse meg videre om jeg skulle trenge det. Jeg er beredt til å gjøre litt mer enn hvis jeg ikke gjorde dette. Siden dette er en rutine, bruker jeg ikke noe ekstra energi på å bestemme meg for at det skal gjøres. Det er en forhåndsbestemt avgjørelse. Akkurat som Steve Jobs og Marc Zuckerberg bruker de samme klærne hver dag for å slippe å tenke på det, gjør jeg de samme øvelsene hver dag for å slippe å tenke på det. (uten sammenligning forøvrig) En gigantisk seier over tid, både for kroppen og sinnet. Drar jeg det enda lengre kan jeg så for meg at familien min også kan få nytte av en far eller bestefar som er i god form.

En god vane har lett for å dra med seg andre. Når jeg er på jobb fant jeg ut at jeg like godt kunne ta 5 pullups hver gang jeg gikk på do. Det blir ganske mange flere enn 0 på en dag. Hva koster det meg? Og hva får jeg igjen? Jeg er ihvertfall i stand til å komme meg opp i et tre når det blir vulkanutbrudd i Sauda. Øvelsene gir meg følelsen av at jeg er en sterk, smidig og fysisk allsidig person. Og den følelsen hjelper meg igjen å fortsette å være det. Nå kan jeg være ganske sikker på at det ikke kommer noe vulkanutbrudd i Sauda, men tanken på det hjelper meg å være mer forberedt på det uforutsette. Beredskapen min er på et høyere nivå enn om jeg ikke hadde gjort det. Jeg vet hvor mye mer det koster å hente meg inn om jeg går for langt tilbake, derfor unngår jeg det. For å være helt ærlig føles det som om jeg bare cruiser avgårde. Det føles nesten som om jeg slipper unna med noe. Hvorfor gjør ikke alle sånn?

Økonomi er et felt det kan lønne seg å ha litt høyere beredskap. Alle vet jo at det er lurt å spare noe av lønna si. Alikevel har mange kredittkortgjeld. Det motsatte av å spare. De vet at det ikke er lurt å ta opp kreditt, men gjør det likevel. Det er liksom ikke en god nok grunn at man ikke burde gjøre det. Jeg har også hatt mine runder med kredittkortet. Ikke så gøy. Når jeg skulle betale det tilbake likte jeg ikke han fyren som lånte disse pengene. Heller ikke hva han brukte de på. Det lærte meg at jeg liker bedre å spare. Det er vanskelig å spare når man tenker at man skal spare det som er igjen på kontoen på slutte av måneden. Av en eller annen grunn synes vi at det er best å utsette seg for fristelser så lenge som mulig. Slik at man kan få teste seg og nok en gang få bekreftet at vi ikke har selvkontroll. Gjør det som er lett når det er enkelt. Jeg tenker at alle penger jeg betaler ut av kontoen min går til noen andre enn meg selv. Hvorfor skal andre folk betales før meg selv? Jeg har jo allerede solgt tiden min for å få de pengene. Istedenfor at jeg får igjen det som er til overs når alle er betalt, tenker jeg at de andre får dele det som er igjen når jeg har tatt det jeg skal ha. Da er jeg i bedre stand til å gripe uforutsette muligheter om de skulle dukke opp. Beredskapen er høyere enn om jeg ikke hadde gjort det. I mellomtiden jobber pengene for meg. Det er også ganske greit å tenke på. Hør på episode 17 om du vil vite mer om det.

Jeg liker å tenke på disse hendelser som har skjedd meg selv eller andre. Jeg synes jeg gjør det lettere å velge. Jeg er avslappet når det kommer til min fysiske form og personlige økonomi. Jeg ser for meg en alderdom der jeg har en kropp og et sinn og økonomi som kan nyte godt av de små tingene jeg gjorde i fortiden. Så små at de nesten ikke merkes i det daglige. Som kraften av renters renter vil kropp, sinn og økonomi ettehvert bli hver sin lille formue om jeg ikke blir drept i en ulykke eller lignende.

Det koster mindre å lære av andre enn å lære ting av erfaring og mange bekker små blir en stor å. Noe alle vet, men det er godt med en påminnelse innimellom.

Takk for nå og takk for meg og ikke minst takk til deg som hørte på. Om du vil melde deg på det sjeldne nyhetsbrevet mitt kan du gjøre det på podcasten.no. Om du vil sjekke ut Patreon kan du gjøre det også. Ha det ekstremt hyggelig i dag og frem til neste episode.

 

Eyvind

Legg igjen en kommentar