#109 – Hva jeg vil å bruke tid på vs det jeg ikke vil bruke tid på.

Innimellom prater jeg om hvilke medier jeg prøver å unngå og hvilke jeg trakter etter. Ikke bare prater jeg om det, men jeg har lagt en del tanker og energi ned i å legge til rette for at jeg skal eksponeres for det jeg da tydeligvis mener er “de riktige” mediene. Hva er de riktige mediene, og hvorfor er noen viktigere enn andre? Så langt har dette bare sittet løst i hodet mitt, men her en dag tenkte jeg at det kunne være interessant å rangere dem i rekkefølge sammen med noen argumenter for og imot, for å se om det i det hele tatt gir noen mening.

Ofte er det slik at når vi tar oss tid til å finne ut hvordan ting er, så blir det enda lettere for oss å følge opp i henhold til våre egne argumenter. Mye lettere enn når våre antagelser svirrer fritt rundt i topplokket sammen med alt det andre vi har der. Det er lett å si at noe er dårlig. Det er ikke det samme som å si at jeg ikke bruker det jeg synes er dårlig. Det kan være at grunnen til at noe er dårlig for meg er den samme grunnen til at jeg ender opp med å bruke det for mye. Vi strever, på ett eller annet vis, hele tiden med å finne ut for oss selv hva som er verdt å bruke tiden vår på. Vi blir fornøyd når vi har brukt den på noe godt. Hvert fall blir jeg det. Hvis jeg ønsker å bruke mer tid på ting jeg bryr meg om og mindre på ting jeg ikke bryr meg om, er det en god ting å investere et par timer i å faktisk sitte ned og se hvilke tanker som kommer, for så å oppdage at andre tanker oppstår og hekter seg på. Det blir med ett tydeligere hva som skjer. De investerte timene hentes fort inn igjen om man komer frem til noe fornuftig. Når vi bare har tid til å ha enkelte tanker for seg, og ikke gir dem mulighet til å slå seg til ro lenge nok til å finne seg venner, går vi kanskje glipp av det store bildet, som er så mye lettere å forstå enn når vi bare ser bitene hver for seg. Hehe, jeg merker nå at jeg ser ikke på meg selv som en person som gjør slike ting, investerer tid i å finne ut slikt. Men, når jeg tenker meg om, så er jeg i det minste blitt det. Og det er jeg fornøyd med. Jeg er jo nødt for å være det, for jeg smiler når jeg tenker på det. Hva skal jeg ha igjen for å sette meg ned slik? Vel, det er det som er så rart. Jeg vet ikke. Jeg vet litt. Jeg tror jeg vet litt. Jeg tror at jeg kommer til å ha et klarere bilde på hvilke ting jeg ønsker å bruke mer tid på. Men hva resultatet blir, aner jeg ikke. Alt jeg vet er at livet mitt har aldri vært så morsomt som i det jeg begynte å investere tid og energi i ting og tang jeg ikke ante hva jeg skulle få ut av. Morgensidene er en av de første og største endringene jeg har gjort i livet mitt som var i den retningen. Å gjøre noe en ikke vet hva en skal få ut av kobler jeg ofte sammen med en herlig setning som har gjort meg mye godt: “Hemmeligheten til et lykkelig liv er lave forventninger.” Ah, jeg liker den. Den passer selvsagt ikke over alt, men overraskende ofte passer det å bruke den. Vi har så lett for å lage oss forventninger. Vi tror vi er så gode til å se inn i fremtiden og forutse hva som skal hende. “Hvis jeg gjør dette, skal jeg få det! Hahh!” og så setter vi i gang, basert på og motivert av hva vi skal få for denne innsatsen. Det blir sjelden akkurat slik vi ser for oss. Det hender vi blir nødt for å justere forventningene underveis. Oftest ned. Det er en real motivasjonskiller. Med lave forventninger som utgangspunkt, blir det flere oppturer. Så, alt jeg forventer av denne investerte tiden er at jeg kanskje vil komme til å bruke litt mer tid på det jeg finner fornuftig å bruke litt mer tid på. Med så lave forventninger er det slettes ikke umulig at det vil poppe inn en og annen overraskende forståelse underveismens jeg skriver, som da blir ren avkastning på toppen av forventningen. Samtidig har jeg nå gjort dette så mange ganger og opplevd at det som regel ender med å gi meg en pen avkastning i en eller annen retning en eller annen gang, at jeg har blitt mer og mer komfortabel med å sette meg ned å bruke tid på noe jeg ikke aner hva skal komme ut av. Jeg har begynt å stole på at det uvisse til slutt leverer. Jeg er ikke lenger redd for å gjøre noe jeg ikke vet hva jeg skal få ut av. Før var jeg det. Ikke redd, men en følelse som gjorde det vanskelig å prioritere det uvisse fremfor det visse. En kjent øvelse for meg var å ligge på sofaen å se på noe. Jeg har gjort det mye i livet mitt. Kroppen min kjenner igjen hva det innebærer. Jeg har delt mye tid med kona mi foran tv’en gjennom årene, med venner og familie. Det er rett og slett en stor del av kulturen min. Tv er en del av default mode’en min.  Jeg vet ikke hvilke forventninger jeg hadde til det jeg skulle se, men det var iallefall helt uaktuelt å gjøre noe annet der jeg ikke hadde noe erfaring å basere forventningen min på. Kveldstid var tv tid. Forutsigbart, trygt og noe jeg gledet meg til, noe jeg fortjente etter en lang dag. Nå vet jeg mer. Jeg vet at en sikker forventning slettes ikke er bedre enn det uvisse. Jeg har lært at jeg liker å bli overrasket og at den følelsen som oppstår i det jeg forstår noe, er verdt å bruke tid og energi på å mane frem. Det produserer dopamin og motiverer meg til å finne ut mer. Dette systemet leverer over tid. Mye mer enn tv’en noensinne har levert, til tross for alle timene jeg har brukt på den. Kanskje denne listen og det jeg tenker mens jeg skriver om den vil gjøre noe med måten jeg ønsker å bruke tiden min på. 

 

Sist uke hadde jeg et slags oppgjør med hva jeg, som i hjernen min, vil og hva kroppen min eller vanene mine vil. Hjernen vil ofte endre ting, men møter på denne motstanden som jeg snakket litt om i sisst episode. Motstand vi har i kroppen og som jobber mot og saboterer det hjernen ønsker seg. Hjernen vil gjerne gå å trene, eller gjøre noe annet fornuftig, men kroppen, eller motstanden sier at du orker ikke det du. Hjernen høyner med “JO, jeg orker!” Kroppen kan dette spillet og kommer med motargumenter som den vet du er svak for. Det er jo tross alt deg. “Hvis du driter i å trene nå, kan vi se på ditt på tv’en og vi kan stikke innom å kjøpe datt på veien hjem. Heh!? Det blir en helaften! Kona kommer også til å digge det. Ikke vær ego nå. Så tar vi trening i morgen. Hva sier du nå?” Motstanden hviler aldri. Det kan heller ikke vi gjøre om vi vil få til noe annet enn det vi får til nå. Sist uke hadde jeg altså en battle med motstanden min. Jeg ville ikke se på tv. Jeg ville bryte et mønster jeg var inne i. Et koselig mønster, det var det. Og det innebar kvalitets tv. Feilen jeg var i ferd med å begå var at jeg forbant kvaliteten med selve tv’en og ikke programmene jeg hadde valgt å få ut av den. Jeg og kona mi så på interessante programmer som var veldig aktuelle for oss. Blant annet så vi 3 episoder om Bill Gates og hva som skjer i hans hjerne. Wow, dette er tv tid jeg kan gå god for. Kjempeinteressant og helt klart dopamin givende og motiverende. Når Bill Gates episodene var ferdige derimot, var ikke tv’en like interessant som før. Vi begynte å lete etter noe å se på. Jeg, hjernen min, visste at vi hadde gått fra kvalitet til tilfeldighet, men kroppen min ble likevel værende. “Jo, vi liker TV, ahhhh.” Hvem skulle jeg følge? Hjernen min, som fortalte meg at moroa var over for denne gang, og at det kan lønne seg å sette seg bort i stolen, frem til det dukker opp noe skikkelig igjen. Det er vnskelig. Eller kroppen som bare ville ligge der og ikke være særlig kritisk til hva som hendte foran den. Det er lett. Jeg kjente jeg var kjempe inspirert av lesinga til Bill Gates og at jeg fort kunne ende opp med å lese mer selv. Alikevel var det så vanskelig å dra seg opp av sofaen og bort. Motstanden supplerte meg gode argumenter for å bli. Jeg fikk det for meg at kona mi sikkert ville synes det var trist at jeg forlot henne der alene. Motstanden altså, den finner på de mest overbevisende argumenter og antagelser. Når jeg omsider hadde pisket motstanden min ned og sa til kona at jeg ville sette meg bort for å lese, sa hun bare “snakkes!” Og så satte hun på det hun ville se, men som hun visste jeg ikke interesserte meg for. Som om hun endelig var fri! Dæven, tenkte jeg. Der var det rett før jeg ble lurt til å bli, på falskt grunnlag. Å overliste ens egen motstand er neimen ikke lett. Hver seier har godt av å bli tenkt på og skrevet om. Mitt mest effektive våpen mot denne motstanden er å skrive. Da er det hjernen som bestemmer og kroppen blir nødt til å forholde seg til at den kommer i andre rekke. Den blir pent nødt for å adlyde, rett og slett. Etter å ha klart å tvinge meg fra tv’en og bort i stolen for å finne ut at jeg likte å være der, skrev jeg dette: “Jeg er ferdig med å se tv for annet enn det som kan gi nytte for meg. Eller rettere sagt, det som har nytte for meg. Det er mye som kan ha nytte. Underholdning kan ha nytte, nyheter kan ha nytte, men det må sorteres. Det er deilig å slippe å sortere. Nå sitter jeg i en stol i stua. Jeg hører på musikk, jeg har masse bøker her, jeg har penn og skrivebok også. På en liten time har jeg rukket å lese i og bli underholdt av en gammel bok om kroppsspråk, jeg har lest om fiskens anatomi og hvordan gjellene fungerer i en annen. Gullet jeg fant på bruktbua på lørdag inkluderte disse 2 bøkene og et medisinsk leksikon fra 1970. Der har jeg lest om eldgamle teknikker for å hele beinbrudd. Jeg så Bill Gates lese i “Enlightenment Now” av Steven Pinker på tv i dag. Den boka har jeg også, tilfeldigvis, liggende på bordet foran meg. Meg og Bill Gates. En helt random kobling. Jeg vet det ikke betyr noe, men det fikk meg til å smile likevel. Jeg leste litt i den også. Koser meg ihjel! Jeg vet ikke hva jeg får ut av dette. Det kan bli hva som helst når som helst. Et underholdningsprogram vet jeg nøyaktig hva jeg får ut av. Å bli underholdt. Kanskje. Kostnaden for disse to tingene er nøyaktig den samme. Tiden jeg bruker på det.” 

 

Denne innsikten og den konkrete følelsen jeg opplevde gjorde det tydelig for meg hva jeg helst vil gjøre. Hver gang jeg gjør noe jeg liker, eller jeg tenker noe jeg skal gjøre, som jeg vet motstanden min vil stritte imot, skriver jeg litt om det i en bok jeg stort sett har med meg. På den måten kan jeg holde motstanden der jeg vil ha den. I andre rekke. Jeg bygger moment i den retningen jeg vil. Hvis ikke er jeg sjanseløs. Da må hver kamp taes for seg og jeg vet jeg vil bli utslitt og tape. Blir momentet stort nok, skjer det mer av seg selv. Motstanden blir til en lydig hund som følger mitt eksempel og adlyder mine ordrer. Jeg gleder meg over å være i gang med noe! Jeg føler jeg har et oppdrag å utføre. En del av oppdraget er å sortere gull fra gråstein.

 

Ok, så her har vi min rangerte liste over prefererte medier å bruke min tid på:

 

  1. Lese bøker
  2. Lytte til bøker
  3. Lytte til podcaster
  4. Lese i et fysisk blad av interesse
  5. Lese spesifikke e-poster jeg får i innboksen min, f.eks. daily stoic.
  6. Lese artikler på pc’en
  7. Se youtube filmer av spesifikk interesse
  8. Se et interessant program på tv
  9. Se på tv
  10. Surfe på sosiale medier

 

Ja, det ble 10 stk det. 

 

Så, når jeg tenker hva jeg skal bruke tiden min på, tenker jeg først på hva jeg opplever å få mest ut av. Hva jeg, ikke kroppen min, liker best. Deretter ser jeg på om jeg har energi til å gjøre den beste tingen, eller om jeg vil finne et mindre krevende alternativ. Et mindre krevende alternativ betyr som regel, lavere krav til innsats og lavere avkastning. Eller lavere sjanse for avkastning. Avkastningen vet man aldri helt hva består i eller hvor kommer fra. Vi kan bare anta. Desto lavere jeg beveger meg på den lista, jo mer konkret er avkastningen. Den blir lettere å forutse. Dermed er det også lettere å tillegge den en passende forventning. Dette kunne like godt vært en liste over hva som gir lavest mulighet for avbrytelser og forstyrrelser, ser jeg nå. Hm, det var interessant. Er jeg oppslukt i en bok, kommer det ingen reklame flaksende inn i synsfeltet mitt, slik det gjør på nesten alt av digitale plattformer. Blir jeg ikke forstyrret, får tankene en mulighet til å bli med å drøfte informasjonen som blir tatt opp. Det går an å stoppe og tenke og fundere, notere litt og etablere det en har lest i hjernen, slik at det kan kobles videre med informasjon eller opplevelser jeg kommer over i fremtiden. Det er der de største innsiktene kommer fra. Når tankene får mulighet til å ta del i det hjernen konsumerer. Et underholdningsprogram gir ikke mye rom for dette. Der er det 100% oppmerksomhet hele tiden. Kaos, opplever jeg det som når jeg har vært borte fra det en stund. Etter å ha lest en bunke bøker om markedsføring og ovetalelses strategier, blir det aldri det samme å se tv igjen. Det blir for dumt når du vet prisen vi betaler for det og triksene som brukes for å holde oss der. Det samme kan jeg si om sosiale medier. Strategien min er der å suse nedover feeden og trykke på noen artikler som ser interessante ut, for så å komme meg ut før oppmerksomhets fella klapper sammen over hjernen min og dulter meg over kanten og ned i kaninhullet, helt uten at jeg merker det. Det hender det dukker opp ting av stor nytte i kaninhullet også, men det er forbundet med mye støy og risiko å høste det frem. I disse to mediene lønner det seg å være like taktisk til egen fordel, som de på andre siden er for sin fordel. Med på den? Vi kan ikke late som noe annet.  Ok, det var 9 og 10. 8 et interessant program på tv. Der er det mer spesifikt. Jeg vet om et program jeg vil se og er i stand til å avgrense tv tiden til dette spesifikke programmet. Jeg har en vei ut og kan forberede meg på motstandens sleipe triks når det er ferdig. 7.Youtube filmer. Her er det mye potensiale, men også her er det forstyrrelser i alle retninger. Jeg bruker ikke youtube nok til å ha et premium abonnement, så denne rangeringen står basert på det lave potensialet for å kunne tenke selv, og for sjansen for å bli forstyrret underveis. 6. Lese artikler på pc’en. Det gjør jeg fra tid til annen, men det er alltid masse greier i margen og teksten blir brutt av små filmer og reklame. Det er ikke rolig nok og sjansen for å bli shanghaiet i en uforutsigbar retning er for stor. Samme med nr 5. Lese “nyttige” e poster. Fare for å ende opp med å gjøre noe helt annet. 4. Da er det bedre å kunne lese et blad av interesse. Der er støyen mindre og det er enklere å sette seg dypt inn i noe.

  1. Lytte til podcaster. Den er høyt oppe av en grunn. Du hører gjerne folk prate om noe, finne løsninger i samtalene og forklare interessante poeng og prosesser. Helt klart en ting jeg har brukt mye tid på, men som har tapt mer og mer terreng for 1.plassen. 2. Plassen er lydbok. Også den er super, men taper terreng for 1. plass. Disse to bruker jeg noen ganger når jeg kjører bil, men etter jeg gikk fra Iphone til Nokia 3210 har dette begrenset seg. Jeg finner det overraskende nyttig og tilfredsstillende å tenke i stedet. På toppen ligger altså den gode gamle boka. Den leder an fordi den er krevende. Når noe er krevende, legger vi mer innsats i det. Når vi legger mer innsats i det, er det lettere for oss å bevare informasjonen vi tar til oss.  Man oversetter tross alt bittesmå symbol til et flytende språk. Det kjennes lett ut, men er mye vanskeligere enn å høre noen si den samme setningen. En setning er mer krevende å lese enn å høre. Samtidig tar det nok tid til at mine egne tanker koblet seg på og som kanskje fører til at jeg tar en pause for å tenke mer og kanskje ta et notat når jeg oppdaget at jeg kan koble denne saken sammen med eksisterende informasjon jeg allerede hadde lagret, eller jeg ser potensialet i denne informasjonen som fremtidig informasjon kan henge seg på. 

 

Jeg tenker at desto mer umiddelbar og konkret avkastningen er, jo lettere er det for oss å gå etter den. Desto større usikkerheten er, jo vanskeligere er det for oss å gå etter den. Se for deg at du skal se en episode med noe du følger med på. Forventningen er basert på det du nylig har opplevd at denne aktiviteten gir deg. En episode av noe du så i går, kan gi noenlunde den samme følelsen om du repeterer det i dag. Er du med på den? Forutsigbart og vi liker det.  Men om jeg setter meg ned for å skrive noe om hvordan jeg rangerer medier for meg selv, har jeg ikke peiling på hva dette vil gi meg, eller om det i det hele tatt vil gi meg noe som helst. Jeg kan bare tenke at det er større sjanse for å oppnå langvarig glede av denne aktiviteten enn ved å se en episode av noe på tv, som stort sett bare har muligheten til å gi meg umiddelbar glede. Sånt sett har jeg jo en forventning, men jeg aner ikke omfanget av avkastningen. Det er et “leap of faith”, som jeg elsker å se på det som. Det er slik det er å tenke i system. (Scott Adams, Dilbert mannen, er en ekspert på å forklare dette. Les gjerne boka hans, How to fail at almost everything and still win big. ) Jeg forsøker å ha en oppfatning av at mitt systemet øker sjansen for at flaks skal finne meg over tid. Flaks kan alltid finne meg over tid, men jeg mener altså at sjansen øker om jeg bruker mer tid i de første kategoriene på listen.  Å lese eller høre om noe som allerede har pirret interessen min setter hjernen min i “lære og koble” modus. Da vil jeg ha så lite forstyrrelser som mulig. Da kan jeg ta inn det jeg holder på med, notere underveis og la interessante ting “feste seg”. Disse tingene som da fester seg, er en del av den uvisse avkastningen. En annen dag, kanskje om 2 år, leser jeg eller hører jeg eller får jeg med meg noe som passer til denne tingen. Hadde jeg ikke hatt den festet, ville jeg kanskje heller ikke latt merke til det jeg nå la merke til. Er du med på den? Desto mer jeg vet, desto mer kan jeg vite. De tingene på toppen av listen har høyere frekvens av destillert, “festbart” materiale enn det de røverne lenger nede har.  

 

Når dette nå er sagt, og du vet hvordan jeg rangerer de forskjellige kildene til læring, informasjon og livskvalitet, må jeg også få sagt at hver og en av disse 10 på listen kan når som helst kapre førsteplassen over de andre, hvis det som skjer gir sterkt nok inntrykk til at jeg ender opp med å skrive noe om det. Morgensider, et lite notat i en bok eller en hel episode. Det jeg egentlig har rangert her, innser jeg nå, er hvilke av disse måtene å konsummere informasjon på som gir høyest sannsynlighet for at jeg finner noe som er verdt å skrive om for min egen del. Det er det som har den største verdien for meg. Hm, hva sier du til den uforventede innsikten!? Jeg føler jeg allerede er i pluss. Wooohoooo!!!

Legg igjen en kommentar