#104 – Dette kan skje om du leser en bok i høst

Jeg har lest en vidunderlig bok i sommer som heter Gener. Jeg har vel nevnt den tidligere. Skrevet av Siddhartha Mukherjee. Jeg har virkelig kost meg med den boken. Parallelt leste jeg “The Social Leap” og “Evolusjon” av henholdsvis William Von Hippel og Markus Lindholm. I de bøkene sto det også mye om gener og hvordan de har påvirket vår evolusjon.   Det er å plutselig være i besittelse av så mye informasjon om gener og hvordan de fungerer er til tider overveldende. Noen ganger blir jeg stående å måpe, eller halvveis sikle, i det jeg ser noe som får meg til å tenke på hvordan det jeg observerer faktisk skjer. DNA kopieres til RNA som kan være en beskjed om å lage et protein som igjen kan utføre en handling eller aktivere andre deler av DNA’et til å lage andre RNA sekvenser som kan være oppskriften på enda et protein som er et signal til andre celler som da setter i gang sin greie frem til RNA koden ber den om å stoppe. Genene reagerer på omstendighetene og vi ser at individet som har dette DNA’et begynner å gjøre noe eller at det skjer noe med det. Hvor mye som ligger bak en eneste handling, følelse eller reaksjon vi tar for gitt…. du kan bli svimmel av mindre. Det er ikke alltid like lett å forklare ny-ervervet viten på stående fot. Det tar litt tid før det får satt seg skikkelig. Jeg trenger flere referanser. Men, selv om jeg ikke kan forklare dette så godt enda, så har det nå lagret seg mye informasjon om emnet i hodet mitt. Jeg forsøker meg på å fortelle andre om det jeg forstår. Det hjelper. Samtidig skjer det ting rundt meg. Ting som jeg ikke har tenkt over før eller som jeg ikke har sett i det hele tatt. De får plutselig en knagg å henge seg på. Jeg legger merke til dem nå. Jeg vet hva de er. Det gjorde jeg ikke før. Jo mer jeg leser desto mer kan jeg skjønne av det som skjer og det jeg leser. Når jeg skjønner mer kan jeg forklare mer. En bit informasjon kan kobles sammen med en eller flere biter av allerede eksisterende informasjon. Det er ikke jeg som kobler dem sammen. Det bare skjer og det er en utømmelig kilde til fascinasjon! 

Leser man en bok (forutsatt at det er en god en, såklart) kan man regne med å bli rikelig belønnet i lang tid fremover. Både i dopamin og andre kjekke hormoner som oversettes til mer gjenkjennelige følelser. Glede, fascinasjon, interesse, velvære, en slags rus. Det er belønning med substans. Noe du har jobbet for å kunne oppleve igjen og igjen. Noe du faktisk fortjener som inneholder mer enn bare følelsen hormonene gir deg. Det er ikke tomhet glasert med et tynt lag med en god følelse på utsiden, slik visse typer underholdning og sosiale medier har vist oss både muligheten av og problemene ved. Hver gang jeg klarer å heller lese eller skrive noe fremfor å henge på facebook eller se tv, føler jeg at jeg vinner. Jeg føler jeg vinner fordi jeg synes det er vanskelig å holde oppmerksomheten borte fra det som er, tilsynelatende, den samme gode følelsen jeg får fra å lese bøker, bare at jeg ikke trenger å gjøre noe for å få den. Det er det forskjell på. Når jeg leser investerer jeg i noe som vil gi avkastning i lang tid. Genene mine oppfatter at jeg gjør noe fordelaktig og gir meg god respons på det. God respons får jeg også om jeg ser noe underholdende på tv eller pc’en, men det vil jeg ikke kalle en investering. Jeg håper jeg skal klare å forklare hvorfor, på en god måte, i løpet av denne episoden. Jeg ser tv og henger på facebook jeg også, men jeg regner ikke med at det er bruk av tid jeg får noe avkastning fra. Noen ganger får jeg det, men jeg forventer det ikke. Kommer det noe av interesse er det et tilfeldig resultat av at jeg har silt meg gjennom en mengde irrelevant informasjon og reklame for å komme til det. En bok jeg synes er interessant inneholder timesvis av underholdning og viten om et tema jeg interesserer meg for. Det var derfor jeg valgte den boken. Den kan nytes uten disse forstyrrelsene og uten å måtte sile. 

Vi mennesker har vanskelig for å skille mellom de to typene belønning; med eller uten substans. Det er fordi de oppleves ganske likt. Den ene kan være over i det den er over, den andre kan fortsette å gi oss gode hormoner i lang tid. Ikke så annerledes fra renters renter effekten. Det kan være kjedelig for nuets jeg å sette penger i index fond. Penger som kunne vært brukt på noe i dag! Samtidig ville de også vært brukt opp på denne ene tingen. (såklart kommer det an på hva de brukes på) Fremtidens meg synes ikke det er noe kjedelig at jeg har satt penger i index fond for ham. De har vokst av det ser du. Og det øker spekteret av mine fremtidige muligheter. Hva vil jeg bruke disse pengene på? Det vet jeg ikke enda. Jeg kan ikke se inn i fremtiden. Jeg kan bare anta hva som vil skje. For alt jeg vet vil det vise seg å være en elendig taktikk. Jeg gjør det allikevel. Det er basert på det jeg har lest og erfart, samt det jeg har lest at andre har erfart. Det er det som er den billigste måten å lære noe på, å lære fra andres erfaringer. Da slipper man unna med å tenke og observere istedenfor å måtte leve gjennom dyrkjøpte egenerfaringer. Plutselig, en dag i fremtiden, dukker det opp et uforutsett behov. Da er det for sent å spare. Det handler om å finne en god balanse på dette. Å leve godt nå samtidig som en øker oddsene for at det skal være godt å leve også i fremtiden. Slik tenker jeg om penger og sparing. Løsninger på problemer eller svar på spørsmål jeg har, kan finnes like foran nesen min, uten at jeg kan se dem. Jeg tenker at desto mer jeg leser jo bedre er jeg i stand til å se disse. Jo mer jeg forstår desto mer kan jeg forstå. Bytter jeg denne lese tiden med underholdning og sosiale medier, får jeg kanskje ikke med meg disse løsningene. Jeg vet heller ikke at jeg har gått glipp av dem. Kostnaden av å ta den enkle veien er godt skjult. Det er min egen bevissthets oppgave å skille mellom belønning med substans og avkastning, som har noe å si for hvordan jeg lever livet mitt, og belønninger uten substans og avkastning, som fjerner meg fra muligheten til å oppleve belønning med substans og avkastning. Kall det gjerne selvdisiplin. Det kommer ikke av seg selv. Øvelse gjør mester også her.

Michel de Montaigne sier det så fint når han sier at; slik han ser det, bør vi unngå kortsiktige gleder som utvikler seg til lenger ubehageligheter, og man bør ettertrakte kortsiktige ubehageligheter som forløses i større og langvarige gleder. Et problem er at kortsiktig belønning uten innsats er så mye mer tiltalende enn den langsiktige belønning som krever noe av oss. Det krever mer av oss å bygge langsiktig moment. Det gjør det vanskelig å velge. Slik er det med bøker for oss som lever i dag. Det er litt vanskeligere å få glede ut av en bok i det du åpner den enn det er å få glede ut av en bekreftelse i det du logger på en av dine kontoer. Det er lett å få dopamin gjennom det som skjer på internett. Mange jobber med at det skal være sånn. Det er enkelt å sitte å glise inn i tv’en der det skjer noe som får deg til å sitte å glise inn i TV’en. Mange jobber med at tv programmer skal ha nettopp den effekten. Det er noe annet å begynne på en bok. Boken er lang og du har begitt deg ut på en oppgave som du kan se vil fjerne deg fra kontinuerlig (substansløs) belønning. Det krever noe av oss. Tålmodighet f.eks. Selvtukt. Vi må ofre noe kortsiktig glede, som vi ser for oss at vi kan få med en gang, for å kunne oppleve denne mer langsiktige og uvisse gleden som potensielt sitter i å kode mening ut av små tegn på et tynt stykke tre (altså papir med bokstaver, som en bok jo består av). Enda en utfordring blir det for oss at vi ikke vet hva det er vi kan få ut av en bok. “Er det verdt å bruke så mye tid det tar å lese denne boken, på å lese denne boken?”. Det vet vi ikke. Vi liker ikke å ikke vite. Vi vet hvor vi kan få belønning. Hvorfor lete et annet sted? Dette blir det fort en vane av. Noen har dratt det så langt at de bare ikke leser bøker og bruker det i seg selv som en tungtveiende årsak til å fortsette å ikke gjøre det. Jeg forstår dem. Jeg var slik selv. Å måtte lese “En Glad Gutt” og analysere “Et Dukkehjem” i en alder der ingen av delene ga noe mening. Det bidro til at det var slik. Vi er gode til å huske. Huske hva vi ikke liker, det som tar oss bort fra glede, og huske det vi liker, som gir oss glede. Synet av en bok får oss til å tenke på “En Glad Gutt” som het Øyvind og gråt da han ble født. Vi husker pinen det var å lese den og vi husker gledestårene når vi var ferdige med den. I tillegg manglet det her et indre driv. Jeg ville ikke lese “En Glad Gutt”. Jeg “måtte”. Motivasjonen skulle være at jeg ble flink på skolen. Det er tynt for noen som heller vil være ute å herje eller sitte i kjelleren til Torleif å se på film.(vi var filmnerder) Kroppen min husket denne motstanden i mange år. Det krevde en del å overkjøre den. Denne motstanden var min motstander, uten at jeg visste det. Jeg trodde den var min venn. Nå har jeg beseiret den. Langsiktig belønning er noe jeg trakter etter. Men, hjernen min er alltid ute etter den gode gamle kortsiktige belønningen som går utover den langsiktige. Jeg kan ikke hvile. Jeg må fortsette å pleie mine vaner som om de har en motstander som, når som helst, kan kuppe planene mine. Det gjør jeg ved å forsterke de positive utfallene av å gjøre mer enn jeg må. Jeg tenker over dem og nyter dem. Aller best gjør jeg det når jeg skriver om morgenen. nesten hver gang takker jeg meg selv for at jeg gjør mer enn jeg må. Lese og skrive, skrive og lese. De to henger tett sammen og gjør det lettere å skjønne hva som er verdt å gjøre for meg. 

Vi er gode til å se inn i fremtiden, oss mennesker. Å se potensialet. Vi er faktisk best på det her på jordkloden. Men selv om vi er best av alle som bor her, er det ikke dermed sagt at det er lett. Eller at vi er særlig gode på det. Det er vanskelig for oss å oversette potensialet av langvarige gleder i fremtiden til at vi bør ofre noen kortsiktige nå. “Jeg vil kunne gjøre slik og sånn og ha et godt forhold og barn med verdier”, tenker vi. Det vil aldri komme av seg selv. For å oppnå det må vi starte prosessen. Jo lenger tid det tar før prosessen er i gang, desto lenger tid tar det før resultatet er der. Man må ha avkastning som kan reinvesteres for å kunne få renters renter effekten. Legger man ikke opp til avkastning, har men ingen avkastning å reinvestere. Da lever man fra hånd til munn. I mellomtiden forsterkes alle våre eksisterende vaner og rutiner som vi vet ikke vil gir oss livet vi ønsker oss. Kanskje kommer vi aldri i mål? Dette handler ikke bare om å lese bøker. Det handler om hvordan vi lever livene våre. 

Gir du det en sjanse, kan tiden man har investert i en bok, overraskende raskt, gi tilfredsstillende avkastning. Avkastning som øker verdien av tiden din. Den innledende kostnaden ved å velge bort noe som er digg med en gang er kanskje erstattet med livslang viten som potensielt kan glede deg hver eneste gang du legger merke til det du vet. Samtidig kan en bok øke effekten av andre bøker. Du forstår noe nytt fordi du allerede forstår noe annet. Det begynner å skje morsomme ting. For min egen del, som at jeg gleder meg over at “Gener” og “The Social Leap” og “Evolusjon” samkjører min forståelse av gener og arv i en bredere forstand enn hva den enkelte boken kunne gi meg alene. Synergieffekt. Samtidig kan jeg veksle mellom dem om en blir kjedelig. Plutselig leser jeg noe i en bok som forklarer det kjedelige i den andre på en måte som gjør at jeg hiver meg over den med ny giv. Eller det refereres til en helt annen bok jeg aldri har hørt om. Snart er den i postkassen min. Nysgjerrigheten pleies og styrer den videre utforskningen. 

Det er litt vanskelig å forklare hva dette fører til, for omfanget er så bredt! Hvordan vi oppfører oss er tett forbundet med hva som finnes i hodene våre. Så hva vil du ha der inne? Det som blir servert basert på hva flest ser ut til å nyte, eller det du selv har valgt ut og tenker du kan ha nytte av? Trenger jeg kunnskapen om hvordan gener virker og hva kultur har å si for utviklingen av et menneske eller et fugl for å fungere i mitt daglige liv? Nei. Jeg gjør jo ikke det. Jeg trenger heller ikke å vite hva som skjer i siste episode av “Game of Thrones” for å leve. Men det er da kjekt likevel, begge deler. (har jeg hørt, jeg har ikke sett game of thrones) Det ene får meg til å glise inn i skjermen og så er jeg ferdig med det. Bøker gir meg rom til å justere tankesettet og handlingene mine. Både jeg selv og de rundt meg drar nytte av dette. Jeg vet bare ikke på hvilken måte enda. Det er spennende.

For å finne de gode bøkene benytter jeg meg av andres anbefalinger eller mine egne erfaringer. En gang iblant snubler jeg over en god en på halvveis på slump, som boka til Markus Lindholm, som jeg aldri hadde hørt om før. Et funn som har endt opp med å endre måten jeg ser ting på.  Evolusjon fant jeg på en bokhandler for 75 kr. Jeg gikk i bokhandleren fordi jeg liker bøker. En bevisst handling jeg har funnet ut at jeg kan tjene på. “Gener” fant jeg på biblioteket. Jeg gikk på biblioteket fordi jeg liker bøker og vet at jeg kan finne noe der om jeg er heldig. 600 sider om gener fra en forfatter jeg ikke kjenner er et leap of faith. Det tok tid å starte på den. Jeg brukte andre bøker til å prokrastinere med før jeg begynte skikkelig. Når jeg begynte skikkelig kunne jeg ikke stoppe og gruet meg til den var ferdig. Allerede har den gitt mer en nok avkastning til å forsvare timene jeg har brukt på å lese den. “Gener” har også sørget for at 3 nye bøker er på vei i posten. Bøker jeg kanskje aldri hadde visst om hvis jeg ikke gikk på biblioteket den dagen. Flaks? Isåfall var det jeg som økte sjansen for at jeg skulle ha flaks. 

Det går selvsagt an å lese elendige og ubrukelige bøker også. Det går også an å se givende og interessante ting på tv. Jeg mener det er vanskeligere å lese en ubrukelig bok enn det er å se noe ubrukelig på tv. På tv blir vi servert eller vi velger blant det som serveres. Ubrukelig tv tid er lettere å bli fanget i enn en ubrukelig bok. Mye fordi den ene tingen er passiv og den andre er aktiv. Jeg får ingen bøker servert. Jeg må velge hvilke jeg vil lese og så skaffe dem selv. Det krever bevisste handlinger. Jeg må gjøre noe. Å få til noe vanskelig er mye kjekkere enn å få til noe som er lett. Å skru på tv’en er lett. Belønningen er uten substans. Ed Szhau sier at du får ikke rask belønning for å skape noe av betydning for verden. Rask belønning får du for å gjøre noe som ikke har noe å si. Det samme kan vi si om oss selv. Vi får rask belønning for å gjøre noe som er lett, men det er uten betydning. Skal vi ha noe mer må vi klare å gjøre noe som er vanskeligere. Det er det som skaper mening og verdi for oss. Det varer lenger enn det som er ubetydelig.

Om du leser en bok i høst kan disse tingene skje med deg også. Du kan bli glad, du kan helt på egenhånd finne ut bedre måter å gjøre noe på, basert på det du har lest. Du kan ende opp med å sløse bort mindre tid på ting som ikke gir avkastning. Du kan ende opp med at den ene boken har fått deg til å ville lese en til. Du kan ende opp med å fortelle interessante detaljer fra denne boken til andre mennesker, som kanskje selv får lyst til å endre på ting eller lese en bok. Du kan gjøre hverdagen til de rundt deg bedre uten at de selv vet det. Det er min favoritt. Jeg koser meg med tanken på hva jeg gjør for andre som de ikke er klar over. Du kan få et helt annet overblikk over hva du holder på med. Du kan risikere å sette pris på fred og ro til å lese, som igjen gjør at du har noe å tenke på når sporadiske øyeblikk av fred og ro dukker opp. Kanskje blir dine egne tanker etterhvert mer interessante enn det som skjer på mobilen? Kan man sitte å tenke på bussen eller toget? Sjansen øker om det finnes kjekke ting å tenke på der inne. Altså i hodet ditt. Mobilen har fått konkurranse av din egen hjerne. Den kan få ligge i sekken. Se opp! Legg merke til hva som skjer rundt deg. Kjenn igjen det du har lest. La det fyre opp under nysgjerrigheten din. Nyt det! Føl deg litt selvgod for at du utvikler deg mens de andre underholdes. Du er herre over hvor oppmerksomheten din går hen. Det er i ferd med å bli en sjelden egenskap. 

 

Legg igjen en kommentar