#103 – Skuffelsens dal

Det er ikke sikkert du har hørt om det, men det er høy sannsynlighet for at du har vært der. Du kjenner sikkert følelsen av at du endelig har bestemt deg for å begynne å trene, spise sunnere og få bedre orden på livet. En ganske aktuell målsetning også nå når sommeren, eller i det minste sommerferien er på hell. Rutiner og fremgang skal tilbake på dagsorden etter sommerøl, reker og grillmat i lange baner. Vi mennesker liker fremgang, men det er ikke alltid like lett å få til det vi ønsker å få til. Det finnes veldig mange grunner til det, men å være klar over hva nye vaner krever av oss og hva vi må tåle for at de skal slå gjennom, kan hjelpe på utholdenheten når vi begynner å gå lei av at våre bestrebelser ikke ser ut til å gi de resultatene vi føler vi fortjener. 

I den relativt ferske boka “Atomic Habits”, forklarer forfatteren, James Clear, hvordan fremgang egentlig ser ut. Vi har lett for å se for oss at ting vokser lineært. Gjør vi litt, får vi litt. Fortsetter vi å gjøre det får vi mer, og gjør vi noe mye forventer vi at det skal gi oss mye. Det er her skuffelsens dal komme inn i bildet og det er også her det er viktigere enn noe sted å ikke la skuffelsen ta deg tilbake til tilstanden du nettopp forlot. Den du ikke var fornøyd med å være i. James bruker flere eksempler på å forklare dette. Den ene handler om en isbit. Du sitter å venter på at den skal smelte. Temperaturen er -10 grader. Du øker temperaturen gradvis i håp om å få smeltet den. Etter langt om lenge gir du opp siden all innsatsen ser ut til å ha vært forgjeves. Det virker som om det er åpenbart at det ikke bærer noen vei, til tross for at temperaturen har gått fra – 10 grader til -2. Lite visste du om at du var nær ved å nå målet ditt. Skuffelsen over at all innsatsen ikke ser ut til å gi resultat har drept motivasjonen og fått deg til å miste trua på at det du gjør har noen hensikt. Den tilsynelatende uforandrede tilstanden til isbiten har gitt deg mer enn nok tid og rom til å begynne å tvile på fremgangsmåten din. Den har ikke blitt påvirket av all din innsats. Isen kan ikke smeltes, konkluderes det med.

 

Her kjenner jeg meg selv igjen. Mangel på resultater begynner å slite på motivasjonen. Tvilen begynner å komme. Har alt vært forgjeves? Om jeg gir meg nå, har det garantert vært forgjeves. Skal jeg ta tapet nå eller se om jeg skal holde på enda lenger og risikere å ha gjort enda mer forgjeves? Samtidig kan det jo være at det går om jeg prøver litt til… Er dette rett metode? Skal jeg justere den? Vil jeg være tjent med å bytte strategi? Vil det ta meg til målet hurtigere eller vi det kanskje gi meg nye måneder, eller år i skuffelsens dal? Jeg vet ikke. Problemet er at vi aldri helt vet hvor langt ned i skuffelsens dal vi er og hvor lenge vi må holde ut til vi evt er ute av den. 

 

“Jeg har løpt i en måned nå og kan ikke se noe forskjell på kroppen min. Jeg visste det var en waste!” 

“Å spare i indeksfond er bare lureri. Jeg har spart i 2 år og det ser ikke ut til å være noe bedre enn å ha pengene på konto.” 

“Nå har jeg støvsugd i gangen 4 ganger uten at kona har sugd meg! Fakk you støvsuger!” Hehe. Jeg har lest og skrevet mye omsex i det siste, så tilgi meg om den var for intern. Uansett, James Clear, som jo er ekspert på hva som danner bærekraftige vaner mener at vi bør tåle såpass. Vi bør tåle å gjøre noe og fortsette å gjøre det til tross for at vi ikke ser resultater fra start. Å bli en mester krever tålmodighet og hardt arbeid i lengre tid uten noe særlig resultater å skrive hjem om. Dette kan vi koble sammen med hva episode 100 og 101 handlet om. Indre motivasjon. Støvsuger du for en spesifikk grunn, eller gjør du det for at du tenker det kan gjøre livet hyggeligere for alle som ferdes der det er støvsugd og på den måten høste fordeler du enda ikke vet hva består av? Det som kjennetegner renters renter prosesser er at belønningen ofte kommer i etterkant og at du får bedre og bedre betalt for tålmodigheten din jo lenger du har hatt den. Men før det, gaaaad, det skjer jo ikke noe! Det er det som gjør det så vanskelig å fortsette. Skuffelsens dal og tilsynelatende mangel på fremgang gir meget rom for å stille spørsmål ved hva du holder på med. Vingling kan følge i kjølvannet av slik usikkerhet.

 

Hans Rossling snakker også om at vi er vant til å se fremgang i strake linjer og tar eksempel i veksten av hans egen sønn. Barn vokser som kjent kraftig fra start. Hadde vi hatt samme forventning til veksten av barna våre som vi har til resultatene av våre nye vaner hadde vi fått enorme barn. Heldigvis avtar veksten etterhvert og stopper også helt opp når genene tenker at det får holde. Vi forstår dette uten problem fordi vi hele tiden ser bevis på at det skjer. Bevis på at det forekommer fremgang når vi ikke kan se det er det verre med. Allikevel er den der. Innsatsen vår er lagret i momentet som, om det får den tiden det trenger, til slutt er kraftig nok til at vi får resultater som overgår vår lineære forventning. Såklart kan det hende at du er helt på jordet og aldri vil få til det du prøver på. Du kommer ikke til månen av å tenke på det. Men, vi kan for eksempel slå på en stein 100 ganger uten å se et eneste bevis på at den har tenkt å dele seg. Allikevel gjør den det når kraften av alle de foregående slagene våre har dannet nok moment til at et siste avgjørende slag deler steinen rett i to. Klassikeren med det strie syltetøyglasset som ikke vil åpne seg, og er innom nevene til hele familien uten å gi tegn til å rikke seg før grandtante Sofie åpner det uanstrengt er vel også noe vi kan kjenne igjen fra egne liv. Vi må bryte gjennom det james kaller for “Platået av latent potensiale”,som james Clear kaller det. Det er det familien har utført for grandtante Sofie slik at hun får sole seg i glansen av å være den som ser ut til å ha egenhendig åpnet det strie syltetøyglasset som tilogmed Onkel sterke Tor måtte gi tapt for. Han forlot prosjektet i skuffelsens dal. Tok tapet. Det var voldsomt snakk om denne dalen, men hva er skuffelsens dal? Det er et rom mellom to linjer i et koordinatsystem. Lurer du på hvordan det ser ut? Det er alltid like kjekt å forsøke å forklare bilder med ord, en av utfordringene med å velge lyd som medium. Prøv å se for deg en x akse for tid og en y akse for resultat. Fra origo trekker vi en rett linje på skrå opp mot høyre, ca 25 grader. Den representerer hva vi forventer å få ut av bestrebelsene våre. Så lager vi en annen strek. Den beveger seg først langs x aksen før den forsiktig kryper oppover og danner, først en slak bue som blir brattere etterhvert som den bygger moment. Etterhvert krysser denne slake buen den lineære forventningslinjen vi i fantasien har sett for oss. Hulrommet som danner seg under den lineære forventningslinjen og over den realistiske fremgangskurven er det James i boka kaller “The Valley of Dissapointment”. Det er i denne dalen resultatene ikke samsvarer med innsatsen og usikkerhet og tvil hersker. Tiden der vi legger inn masse hardt arbeid som ikke ser ut til å ha gjort noe for oss. Fortvil ikke, er budskapet. Alt arbeidet er ikke forgjeves, det er bare lagret. Forkaster du prosjektet før du er ute av dalen, er alt forgjeves. Holder du ut, kan det hende du får mer i utbytte enn du noensinne kunne tenkt deg. Det er ikke før mye senere at den fulle verdien av arbeidet vi legger ned i starten viser sin fulle verdi. (Om du vil se dette med dine egne øyne kan du søke på “valley of dissapointment” på gøggel eller se bildet jeg har lagt i teksten under episode #103 på podcasten.no.) 

 

Målet til den som lykkes og målet til den som feiler er det samme. De vil begge bli bedre og flinkere. Det er tankesettet og fremgangsmåten som teller. Vi mennesker har den unike evnen å tenke langsiktig og inn i fremtiden. Det betyr ikke at vi ikke kan bli demotivert av å innse hvor mye arbeid det faktisk innebærer å gå ned 10 kg eller klare å løfte 100. Scott Adams, mannen bak Dilbert, har skrevet en fantastisk bok som tar for seg dette og ber oss velge en metode som ikke innebærer fullt så mye selvdisiplin og krangling med ens egen lille djevel som sitter på skulderen og sier at du hadde det mye bedre i sofaen med chips og øl. Tenk i systemer og prosesser. Det britiske sykkellandslaget har alltid hatt lyst til å vinne både i OL og i Tour de France. Akkurat som alle de andre som deltar. De har bare aldri klart det. Det var tilogmed produsenter som nektet å la landslaget kjøpe sykler av dem i frykt for at det ville skade salget deres. Det var før de fikk en ny manager som så for seg at de kunne forbedre mange små detaljer med så lite som 1 prosent. Seter, dekk, søvn, støv, restitusjon, massasje. Alle var opptatt med prosessen og glemte at de var i skuffelsens dal, til det plutselig gikk opp for dem at de var ute av den. 5 tour de france titler, 66 gullmedaljer i OL og paralympics og 178 verdensmesterskap på 10 år. Det er det du risikerer når du finner noe annet enn tvil og usikkerhet å tenke på når du er i skuffelsens dal. Den sagnomsuste treneren Bill Walsh fokuserer på å bli bedre hver dag. Det fører til at “The score will take care of itself”. 

Det er så mye enklere å få det slik vi vil om vi vet litt om hva som kan dukke opp som hindringer for oss. Lykke til med etablering av nye gode vaner og avvikling av gamle og triste i høst.

I den forbindelse kan jeg anbefale “Atomic Habits” av James Lear og “How to Fail at Almost Everything and Still Win Big” av Scott Adams. Den sistnevnte er en favoritt. Episode #41 -Hvordan programmere dine egen robot og episode #63 prater jeg om den boken.

Legg igjen en kommentar