#102 – Positivitet og immunsystemet

For å starte dette her av begynner vi med et eksperiment som ble utført av Jan Kiecolt-Glaser og kolleger ved Ohio State University. I denne studien ble par invitert inn i laboratoriet 2 separate ganger for å bli påført vannblemmer på innsiden av underarmene deres ved hjelp av en sugekopp lignende redskap. Høres litt vondt ut ja, men er visstnok helt ok. Vannblemmene ble snittet i slik at de sprakk, men såret ble med en gang dekket over av en liten plastkopp som da fungerte som en kunstig vannblemme hinne. Dette gjorde forskerne i stand til å ta prøver av vannblemme gugga og følge helingsprosessen og cellenes immun respons gjennom eksperimentet. Ved det første besøket ble parene bedt om å snakke om historikken i forholdet deres, mens den andre gangen ble de bedt om å diskutere konflikter som penger, svigers eller hva det nå enn måtte være. Forskerne lot parene ta seg ut mens de selv forsvant. De kunne senere se opptakene av “diskusjonene” og sammenligne dem med hva som befant seg i vannblemme gugga. Flere interessant funn kom ut av dette. Vannblemmene tok en dag lenger å gro etter konflikt samtalen, og to dager ekstra på toppen av den ene for de parene som virkelig var fiendtlige i diskusjonen. Immun aktiviteten i cellene speilet det som foregikk i kroppen mens såret grodde. En økning i betennelse fulgte heftige diskusjoner, mens det ikke gjorde det hos dem som ikke ble oppjaget og fiendtlige. Dette er med på å forklare hvorfor lykkelige ekteskap ofte gir lengre levetid og hvorfor ensomhet og ulykkelige ekteskap forkorter den. All krangling og fiendskap har sin pris. Det er cellene våre som ender opp med å lide og siden cellene er våre og på et vis jobber for oss er det vi som individer som ender opp med å betale prisen for å reparere dem og bytte dem ut. Må de repareres og byttes ofte, slites de til slutt ut og mister evnen til å kopiere seg selv. Det er det som er alderdom. Herjes cellene mye med, slites de fortere ut. 

Ok, den er grei, men nå skal vi se på noe som er enda mer fascinerende. Du har sikkert hørt både sangen og ordtaket om at alt var mye bedre før. Det er ikke helt feil, fordi det viser seg at det er slik vi oppfatter ting. Iallefall når vi blir eldre. Hva kan det være godt for? Men, først litt om immunsystemet i seg selv. På samme måte som hjernen vår krever en ganske god andel av vårt totale kaloriforbruk, enten vi hviler eller løser ligninger, bruker også immunsystemet en pen andel av totalen vår på å holde oss friske. Forskjellen er at hjernen bruker energi for oppgaver her og nå, mens immunsystemet hele tiden forbereder seg mot mulige fremtidige angrep. Hele tiden har vi altså en haug med immun celler som farter rundt i systemet vårt. Det vil si at vi har en liten buffer og kan tåle en pause i produksjonen og vedlikeholdet her og der om behovene skulle bli store et annet sted. Når kroppen vår har behov for mer energi enn den har tilgjengelig, er immunsystemet noe av det første som blir ofret. Og det kan jo hende at forekommer i ny og ne. For eksempel da våre fjerne forfedre og mødre ble jaget av et eller annet udyr eller en fiendtlig stamme. (En av poengene til Von Hippel i boka er at det er det sosiale og evnen til å samarbeide i menneskene som sørget for mulighetene til å utvikle oss som vi har gjort, men vi samarbeider kun med individer i vår egen gruppe. Andre stammer og folkeslag er fremmede både i skikker språk og utseende og representerer trusler i form av bl.a. patogener og sykdommer. Bare tenk på at spanjolene tok livet av 50% av Aztekerne før de hadde vært ett år i Mexico. Oss mot dem er en stor del av arven vår og utspiller seg den dag i dag i form av fremmedfrykt, rasisme og konflikter folkegrupper seg imellom.) Når vi blir jaget og føler at vi kommer til å dø om vi ikke gir alt, blir det litt for dumt om vi bruker kapasitet på å forberede oss på en mulig forkjølelse som kan komme i morgen eller neste helg. Alle tilgjengelige ressurser går til det som kan redde oss. Beina, armene, kjevene, alt ettersom. På den måten klarte vi kanskje å overleve den umiddelbare faren og kunne gjenoppta vedlikeholdet av immunsystemet når faren var over og vi var i et annet humør. Som vi ser er det blitt slik at vårt humør, vår situasjon og hva vi føler er med på å avgjøre hvordan immunsystemet fungerer. Ganske så fiffig. Dårlig humør eller stressende situasjoner der “Fight or flight” responsen overtar tilsier altså at vi bør spare på ressursene vi bruker til immunsystemet. Også fordøyelsen. Samtidig draes blodet inn fra de ytterste små blodårene slik at kapillærene og kroppens indre inneholder dobbelt så mye blod som vanlig. Dette for å unngå at vi å miste så mye blod om vi skulle skade oss i huden. Hvor vilt er ikke det egentlig? Prefrontal cortex blir også tappet for blod og vi mister evnen til å tenke rasjonelt, samtidig som det blir umulig for oss å lære noe og ha meningsfulle samhandlinger med andre. Vi handler mye mer instinktivt. Når kroppen skjønner at faren er over kan vi gjennoppta vår fredelige tilstand av “rest and digest”. I denne tilstanden pusses og fikses immunsystemet kontinuerlig, glade og fornøyde og friske mennesker som tåler en infeksjon og to. 

 

Men nå over til hvorfor gamlinger tror alt var så mye bedre før. Både gamle og unge ble tatt inn i laboratoriet til Von Hippel og hans PhD student, Elise Karlokerinos. Der ble de presentert for koselige bilder som valper i en kurv og mindre koselige bilder som flykrasj og andre ubehageligheter. Deltakerne som var over 65 hadde en tendens til å huske koselige valper bedre enn flykrasj. De yngre husket alt like godt. Ok, så her får vi altså bekreftelse på at disse gamlingene synes det var så digg under krigen. Men hvilken fordel har gamlinger av å være så fornøyde da? De eldre deltakerne ble bedt om å returnere til labben etter 1 og 2 år for å teste deres immunsystem. Immunsystemet er stort og kompleks, men en fin indikator på funksjonaliteten er en hvit blodcelle som heter CD4+. De gir signaler til noen andre hvite blodceller som kalles B celler. B celler produserer antistoffer når de får signaler fra CD4+. Så, Elise fant ut at de som husket flest positive bilder og minst negative var de som hadde størst forekomst av CD4+ og lavest CD4+ aktivitet. Høye CD4+ forekomster er en indikasjon på høy immun beredskap, mens høy aktivering av CD4+ indikerer at systemet er opptatt med å hanske med infeksjoner og sykdom. Før de blir aktivert er det altså et tegn på et robust immunsystem.

 

Dette tilsier at gamlinger tjener på å huske og fokusere på de gode tingene i livet. Hvis vi ser oss tilbake til da vi bodde i skogen for 50 000 år siden kan vi se for oss at friske, engasjerte og glade besteforeldre som så lyst på livet de hadde levd også var noe barna og barnebarna tjente på. Var gamlingene friske og glade var de i bedre stand og var mer motivert til å hjelpe sine barn og barnebarn. Dette tjener igjen genene til disse besteforeldrene(og barna og barnabarn) på, siden de da øker sjansen for videreføring til neste generasjon igjen. Dette bekreftes av andre studier som sier at å være lykkelig er godt for helsen og et viktig bidrag til kapasitet over en lang levetid. Mennesker generelt tåler bedre infeksjoner og sårene deres heles også fortere om de er tilfredse i livet og har god sosial støtte. Besteforeldres funksjon hos mennesker er ganske unikt og kan bevises med at vi er den eneste arten som lever betydelig lengre enn hvor lenge det er mulig for kvinner å få avkom. Kvinner som lever i naturen, som !Kung jeger-sankere, kommer i overgangsalderen når de er rett over 40, men lever til de er godt over 70. Sjimpanser mister også muligheten til å få barn i 40 årene, men de dør også rett rundt den alderen. De aller fleste andre arter har en tendens til å dø istedenfor å komme i overgangsalderen. 

 

Så, vi som ikke enda er gamle kan jo ha dette i bakhodet når vi tenker på hvordan vi skal ha det når vi bikker 65. Det er mindre risiko for å dø av å overspise, røyke eller drikke sammen med venner enn det er å sitte hjemme alene å være bitter når vi når den alderen. Best å holde kontakten med gamle kjente, så vi ikke går glipp av moroa:) Litt senior FOMO, rett og slett.

Legg igjen en kommentar