#101 – Indre driv 2

I forrige episode hørte vi om Edvard Deci som tok det Harry Harlow fant ut om apekatter og konstruerte et nytt eksperiment med mennesker. Der fant han den overraskende negative effekten på motivasjon når man bruker eksterne belønninger. Deci ville aldri gi seg med dette temaet og jobber med det den dag i dag. Veien var ikke bare lett, som vi snakket om tidligere er det ikke alltid enkelt å endre forståelse. Allerede i 1973 fikk Deci sparken fra Rochester Business school som ikke var enige i Deci’s ideer om hva som funket og ikke. De var vandt med sitt gamle opplegg og ville ikke bruke energi på annet enn å avfeie påstandene hans. Psykologi avdelingen så hva som skjedde og ansatte han på fulltid med en gang. Det var her han møtte Richard Ryan, som etter å ha sett sin egen professor avfeie Deci’s ideer med hovmod og arroganse tenkte at det er nødt for å ligge noe interessant i noe som møter slik motgang. Siden har de jobbet sammen og funnet ut ganske mye interessant. 

De har blant annet funnet ut at ekstern motivasjon kan gi disse 7 følgene:

  1. De kan tilintetgjøre indre motivasjon
  2. De kan føre til at ytelsen avtar
  3. De kan ødelegge kreativitet
  4. De kan skvise ut god oppførsel
  5. De kan oppmuntre til juks, snarveier og uetisk oppførsel
  6. De kan føre til avhengighet
  7. De kan fremme kortsiktig tankegang

 

Ikke rusk dette her. La oss ta nr 1. Ekstern motivasjon kan ødelegge indre motivasjon. En av de mest siterte artiklene om motivasjon inneholder resultatene fra en studie gjennomført av Mark Lepper og David Greene i en barnehage. Forskerne fulgte med i klasserommet i flere dager for å kartlegge hvem som brukte sin “fri-lek” tid på å tegne. Som så ofte før ble disse delt opp i 3 grupper. En gruppe var den såkalte “forventet gevinst” gruppa, den andre “uforventet gevinst”, den tredje, “ingen gevinst”. Barna fra gruppe 1 fikk se en fin diplom med barnets navn på. De ble spurt om de ville tegne for å få gevinsten. Gruppe 2 ble kun spurt om de ville tegne. Når de var ferdige fikk de diplomen. Den siste gruppen fikk verken diplom eller lovnad. Dette ble gjennomført 1 gang. Etter 2 uker var forskerne tilbake for å sjekke resultatet. Barna ble servert tegnesaker i “fri-lek” tiden. De som ikke hadde forventet noe premie, men fikk allikevel og de som verken ble lovd eller gitt, tegnet like mye som før. Gruppen som 2 uker tidligere hadde fått diplom for å tegne viste mindre interesse for å tegne og tilbrakte mye mindre tid på å tegne enn før de fikk diplom. Den indre motivasjonen var redusert.

 

Hva sier dette oss? Den uheldige trenden med å gi alle barn diplom for å være med på noe for eksempel? Tar den gleden av å delta bort fra barna våre? Kan det hende barn i utgangspunktet ikke trenger noe for å delta og at de gjennom voksnes ønske om å motivere mister sin egen interesse i selve aktiviteten? Hvordan skal vi så få dem til å gjøre noe uten å ødelegge lysten deres? Jeg vet ikke, men et eksempel på hva som kan trigge indre motivasjon får vi fra Mark Twain. I Tom Sawyer. Tom står og maler gjerdet til tanten sin. Et arbeid som han ikke har kommet på selv at han vil utføre. Med andre ord; han er ikke motivert. Løsningen for Tom kommer som bestilt i det en av vennene hans, Ben, kommer forbi og latterliggjør Tom’s skjebne. Tom spiller forvirret. Dette er da et fantastisk privilegium! sier han og maler videre med lidenskap. Helt til kompisen hans spør om å få prøve. Tom er nølende og gir ikke Ben malerkosten før han har fått et saftig eple i bytte. Flere av Tom’s venner kommer forbi og går rett på limpinnen de også. Snart er hele malejobben gjort og både Tom og vennene han er fornøyde. Mark Twain drar ut essensen av det hele i en enkel setning. “Arbeid består av hva vi er forpliktet til å gjøre, lek består av hva vi ikke er forpliktet å gjøre.” 

 

I dette tilfellet var det en jobb som gikk over til å bli lek ved å gjøre oppgaven interessant. Ben betalte tilogmed for opplevelsen.Belønning kan altså se ut som at har en ødeleggende effekt på i utgangspunktet interessante oppgaver. Det kan gjøre lek om til arbeid, utslette indre motivasjon og sende kreativitet, ytelse og god oppførsel til bunns. Det er tegne forsøket en god indikator på. “Folk forventer å øke motivasjon og oppførsel ved å bruke belønning, men ender med å pådra seg den skjulte kostnaden av å undergrave en indre motivasjon mot oppgaven.” sier Deci etter at han hadde gått gjennom resultatene fra 128 studier på emnet i 1999. Dette er et av de mest robuste funnene i samfunnsvitenskap, samtidig som den er den mest ignorerte. Ett av mine livsmotto er: “Jeg lar folk gjøre som de vil, slik at jeg kan gjøre som jeg vil” Gir dette mening for meg, begynner jeg å bruke det, selv om ingen andre ser ut til å forstå hva som foregår. Her kommer noen flere eksempler på denne effekten som kan forsterke vår egen overbevisning, om ikke andres. 

 

En studie, som faktisk ble sponset av Federal Reserve, ville finne ut om store belønninger førte til økt ytelse og resultat. For at det ikke skulle bli for dyrt utførte de studien på landsbygden i India. 87 deltakere ble rekruttert og bedt om å utføre diverse oppgaver som å kaste en ball på et mål, huske en tallrekke og løse anagrammer. Øvelsene krever kreativitet, fokus og motoriske ferdigheter hver for seg. De ble delt i 3 grupper og forespeilet et ytelsesmål de skulle nå for å få en belønning. Første gruppen skulle få 4 rupees, som var omtrent en dagslønn der og da. Neste gruppe fikk 40 rupees, ca 2 ukers lønn og den siste gruppen skulle få 400 rupees, nesten 5 måneders lønn, om de nådde målet. Som du sikkert har skjønt viser resultatene det motsatte av hva man skulle kunne tro. Medium gruppen gjorde det ikke noe bedre enn den minste gruppen og gruppen med 400 rupees gjorde det dårligst av alle, på neste alt! “ I 8 av de 9 øvelsene vi undersøkte i totalt 3 eksperiment, viser det seg at høyere incentiver fører til dårligere ytelse.” London School of Economics gikk i 2009 gjennom 51 studier om “pay-for-performance” ordninger og konkluderte med at “finansielle incentiver kan resultere i negativ påvirkning på samlet ytelse”. Nok et bidrag til denne, etterhvert robuste sannheten om menneskelig psyke. 

 

Hva med kreativitet? Hvordan funger incentiver og belønning på den kreative prosessen vår? Har du hørt om “The Candle Problem”? Relativt kjent eksperiment utført av Karl Duncker på 1930 tallet. På et bord finner du en eske med tegnestifter, et stearinlys og en fyrstikkeske. Oppgaven er å feste lyset til veggen og tenne på uten at smeltet stearin kan renne ned på bordet. Oftest går forsøkspersonene for å bruke tegnestiftene til å feste lyset, eller å smelte stearin for å feste lyset til veggen. Ingen av delene går, men de fleste havner i løpet av 5-10 minutt på at de kan bruke esken tegnestiftene ligger i, feste den til veggen med tegnestifter for så å sette lyset i esken og tenne på. Meningen med forsøket er å se forbi det som kalles for “functional fixedness”, å oppdage at esken som inneholder tegnestifter kan ha en annen funksjon enn det den allerede har når du først ser den. Løsningen er ikke algoritmisk,  men krever nytenking. (En algoritmisk oppgave er en oppgave som har en fast oppskrift å følge. Steg for steg. F.eks skru inn den skruen, snu boksen og skru inn en skrue til. På algoritmiske oppgaver funker det ålreit med belønning og incentiver, siden det ikke krever nytenking eller kreativitet. Høyere belønning kan da gi høyere ytelse) For å se den alternative bruken av esken kreves det at forsøkspersonen bryter med den forståelsen han har, for så å oppdage en ny strategi. Vi vet jo fra før at å oppdage nye ting og sammenhenger produserer dopamin. Når en er drevet av indre motivasjon er det mye større sjanse for å komme til overraskende oppdagelser. Dette forsøket var først ment for å teste folks evne til å se nye løsninger. På 1960 tallet ble forsøket tatt i bruk igjen for å se om folk klarte oppgaven raskere om de fikk belønning. Hva skjedde? De brukte gjennomsnittlig 3,5 minutt lenger på å løse oppgaven om det var en belønning inne i bildet. Et incentiv som var ment for å klarne tankene og øke kreativiteten endte med å tåkelegge tankesettet og forderve kreativiteten. Folks fokus snevret inn og hindret oppdagelsen av potensielt nytt bruk av en gammel ting. 

 

En annen studie tok for seg kunstnere og det de hadde produsert. Noen av verkene var på bestilling, mens andre var produsert av egen fri vilje. 10 verk av hver kategori ble valgt ut fra hver av de 23 deltakerne og presentert for et panel av anerkjente kunstnere og kuratorer som ble bedt om å rangere dem etter kreativitet og teknisk vanskelighet. Resultatet opprørte forskeren som utførte forsøket. “ Bestillingsverkene ble jevnt over ratet lavere på kreativitet, men holdt samme standard i teknisk vanskelighet. Det som er enda mer interessant er at kunstnerne rapporterte at de følte seg vesentlig mer begrenset når de utførte betalt arbeid enn når de ikke gjorde det.” En annen studie tar for seg karrieren til kunststudenter fra Chicago School of Art. “Desto mindre ekstern motivasjon studentene hadde fått gjennom studiene, jo større suksess hadde de både noen år etter uteksaminering og fremdeles nesten 20 år etterpå.”

Paradoksalt nok er det altså de kunstnerne som er minst opptatt av ekstern belønning, de som nyter arbeidet sitt for det det er, som ender opp med mest av det. De som blir belønnet har oftere vanskelig for å se oppgaven fra avstand og komme med orginale løsninger. Dette er også et av de mest solide funnen i samfunnsvitenskapen. 

 

Jeg kjente meg godt igjen i dette. Jeg har gjennom årene forsøkt meg på flere måter å tjene en slant på det jeg gjør med denne podcasten. Ikke av andre grunner enn at jeg trodde det var det folk gjorde. Aldri har det vært enklere å lese, skrive og lage episoder enn etter jeg oppdaget at jeg ikke trengte å ha reklame på podcasten og enda lettere ble det da jeg sluttet å dele episodene. Jeg tenker at tilstedeværelse på sosiale medier kan ha noe av den samme effekten her. Jeg prøvde meg på patreon en liten periode, men klarte ikke det heller. Det føltes ikke bra, rett og slett. Først når alt det “unødvendige” er strippet bort er det skikkelig gøy å gjøre det. Det føles rett og slett som om det er en renere form for arbeid. Jeg får ingenting annet enn min egen tilfredsstillelse av å gjøre det. Selv om det er hardt arbeid, tar mye tid og det finnes en million andre ting jeg kan gjøre på, er det altså nok med den indre motivasjonen. Ikke bare er det nok, det er også den som er mest bærekraftig. 

 

Når folk ser for seg hva de skal få for det de skal gjøre, begrenser dette muligheten for å se nye løsninger. Samtidig kan incentiver lovet for å utvikle et produkt føre til stor skade, selv om det ikke var meningen. Menneskene involvert vil så gjerne nå målet at det går ut over prosessen. Ford for eksempel var besatt på å lage en viss bil til en viss pris med en viss vekt innen en viss dato. Det endte med at de lanserte Ford Pinto uten å gjennomgå nødvendige sikkerhets sjekker. De konkurrerte med klokken og vekten og kostnaden, noe som førte til at de endte opp med å ta snarveier for å oppnå det. Bonusen fikk de, men prisen? tittelen på boka til David Greene om temaet kunne ikke hatt en mer passende tittel: “The Hidden Cost of Rewards.” En som er motivert av sitt indre vil ikke ta slike snarveier. For han er belønningen aktiviteten i seg selv. Lære, utvikle, gjøre ens beste. Det er vanskelig å ta snarveier og handle uetisk i den prosessen fordi den det går utover ikke er en konkurrent, men deg selv. Kortsiktig vs langsiktig tankegang. 

 

Legen Meyer Friedmann fant på slutten av 50 tallet en sammenheng mellom det han kalte Type A personer og risiko for hjertesykdom. Han beskrev Type A personer på følgende vis. “et visst sett med personlighetstrekk, inkludert overdrevet konkurranseinstinkt, aggressivitet, utålmodighet og en voldsomt følelse av hastverk. Mennesker som viser disse mønstrene ser ut til å engasjere seg i kronisk, endeløs, og ofte nytteløs kamp med seg selv, med andre,med omstendighetene, med tid, noen ganger med livet i seg selv.” Dette var altså forbundet med økt fare for hjertesykdom. Type B personer blir sjeldent fiendtlige av livets krav og tar det mer med ro. De var like intelligente som Type A personer, men de bar sine ambisjoner på et annet vis. Han kunne ha like mye driv som Type A, men så ut til å oppnå ro, selvtillit og sikkerhet av sitt arbeid, fremfor irritasjon og sinne, som sin Type A motpart. Disse typene kan oversettes noenlunde til å ha ekstern og indre motivasjon. En klar anbefaling fra Friedman for å senke hjertesykdom i befolkningen var at de som var Type A burde prøve å bli litt mer som Type B. Kan vi si det samme om de av oss som er mest preget av ekstern motivasjon? Bør vi prøve å ligne mer på de med indre motivasjon? Bør og bør fru blom. Det kan se ut som om vi alle er født med indre motivasjon, men lærer oss å handle etter den eksterne motivasjonens regler etterhvert som vi vokser opp og blir utsatt for dem. For min egen del tenker jeg at jeg har funnet mer tilbake til indre motivasjon etterhvert som jeg er blitt eldre. Det er lettere for meg å lære nå når jeg gjør det for min egen del enn når jeg gikk på skolen og for foreldrene min,læreren,samfunnet og karakterenes del. Jeg vet jeg var meget preget av å være Type A tidligere i livet. Begge typene bryr seg om penger, men så lenge det er nok penger på bordet til at penger ikke er et problem, kan de med indre driv konsentrere seg om oppgaven ufortstyrret. For de med eksternt driv er det kanskje penger som er selve bordet. 

 

Nok en studie fra Deci viser at studenter som gikk ut av universitetet med eksterne mål som å bli rik og tjene penger ikke er noe lykkeligere når de noen år etterpå har oppnådd målene sine. De studentene som har mål som innebærer en dypere mening som å hjelpe folk eller å bli en bedre person, å lære og utvikle seg, viser til høyere trivsel og subjektiv tilfredsstillelse enn hva de rapporterte når de var på college. 

 

Alle kan skifte over til den ene eller den andre siden med litt innsats. Det viser seg at det lønner seg i lengden å respondere på indre driv fremfor ekstern motivasjon, samtidig som det fører til mer fysisk og mental velvære. Robuste funn finnes på alt dette. 

 

Dette var altså bare en brøkdel av hva som står i boken  “Drive” av Daniel Pink. Det er den alt dette kommer fra. Les den gjerne om du syntes dette var interessant!

Legg igjen en kommentar